Barnekonvensjonen

Den internasjonale konvensjonen om barnets rettigheter ble åpnet for underskrifter 20. november 1989. Konvensjonen ble utformet av FNs menneskerettighetskommisjon, og er basert på FNs erklæring om barnets rettigheter, som ble vedtatt 30 år tidligere. Konvensjonen trådde i kraft allerede 2. september 1990, etter at 20 land hadde endelig godkjent vilkårene i avtalen. Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs barnekomité, som jevnlig evaluerer tilstanden i de enkelte medlemslandene og kommer med anbefalinger og observasjoner. Konvensjonen er svært omfattende, og dekker de fleste aspekter innenfor barns rettigheter til liv, utvikling, beskyttelse og deltagelse.

Gjennomføring

Barnekonvensjonen er en av de mest omfattende menneskerettighetskonvensjonene fremforhandlet i regi av FN. Dette er både avtalens styrke og dens svakhet: Det omfattende vernet gjør medlemskap i konvensjonen særlig betydningsfullt, men dette svekkes av at en lang rekke stater har fått anledning til å reservere seg mot større deler av innholdet. Reservasjonene tydeliggjør hvor problematisk det kan være å vedta ved lov hva som skal være den beste formen for barndom – ”barnets beste” går som en rød tråd gjennom alle artiklene i konvensjonen, og det er på ingen måte universelt anerkjent at barn i det hele tatt kan ha egne rettigheter.

Frem til konvensjonen ble vedtatt var barns rettslige status i en rekke land først og fremst knyttet opp mot foreldrenes, og deres rett til å bestemme over barna. Barnekonvensjonen kan ses som et forsøk på å oppnå allmenn anerkjennelse av at også barn er selvstendige individer, med særskilte behov og rettigheter. Konvensjonen har blitt kritisert for utformingen av enkelte av artiklene, særlig artikkel 38, hvor lavalderen for barnesoldater er satt så lavt som 15 år. Denne artikkelen og andre kritikkverdige deler av konvensjonen har siden blitt forsøkt justert gjennom en rekke forskjellige tilleggsprotokoller som medlemmene kan velge om de vil slutte seg til.