Hopp til innhold

Havrettskonvensjonen

Havrettskonvensjonen kalles ofte ”havets grunnlov”. Konvensjonen regulerer det aller meste som har med havet å gjøre, fra fiske og oljeutvinning til miljøspørsmål, ferdsel og landegrenser.

Sist oppdatert 01.06.2015

Fakta

Adopsjon: 10.12.1982

Trådde i kraft: 16.11.1994

Havrettskonvensjonen på norsk Havrettskonvensjonen på engelsk
Lim inn på din egen nettside

Den internasjonale havbunnsmyndigheten overvåker gjennomføringen av konvensjonen. Spørsmål om tolkninger av konvensjonen avgjøres av Den internasjonale havrettsdomstolen. Konvensjonen ble åpnet for underskrifter i 1982. Den trådde i kraft i 1994 etter at 60 land hadde godtatt vilkårene i avtalen.

Bruken av havet har forandret seg mye det siste århundret. Fiskerinæringen har blitt effektivisert, og utvinning av olje fra havbunnen har økt betraktelig. Dette har skapt et behov for detaljerte regler over hvem som har rettighetene til ressursene i havet. Den amerikanske presidenten Harry S. Truman bestemte i 1945 at USA skulle råde over alt farvann så langt som 200 nautiske mil fra den amerikanske kysten. Dette var en stor endring fra 3-milsgrensen som hadde vært vanlig praksis frem til da. Flere land kom med lignende krav, og i 1956 arrangerte FN sin første havrettskonferanse. Målet var å forsøke å komme til enighet om et internasjonalt regelverk.

Først under den tredje havrettskonferansen i New York ble man enige om hva Havrettskonvensjonen skulle inneholde. Konferansen begynte arbeidet i 1973, men ble ikke ferdig før i 1982. Arbeidet tok lang tid fordi enorme ressurser sto på spill og alle landene måtte bli enige før de skrev under. I den endelige avtalen ble landenes havgrenser utvidet til 12 nautiske mil utenfor kysten. Innenfor disse grensene har landene samme myndighet som over landområdene sine. I tillegg fikk alle land med kyst en egen økonomisk sone, som strekker seg 200 nautiske mil fra kysten. Innenfor denne sonen har hvert enkelt land rett til å utvinne naturressursene i området. Alle havområder som ligger utenfor disse grensene er ifølge avtalen internasjonalt farvann, og del av verdens felles kulturarv.

Gjennomføring

Havrettskonvensjonen har egne bestemmelser som har med de ulike landenes kontinentalsokkel å gjøre. Kontinentalsokkelen vil si den delen av havbunnen som hører til de forskjellige kontinentene. Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få den økonomiske sonen utvidet. Avgjørelsen om hvor langt kontinentalsoklene strekker seg treffes av Kommisjonen for kontinentalsokkelens yttergrense (CLCS). Denne kommisjonen ble opprettet da Havrettskonvensjonen ble vedtatt. Land som vil søke om å få den økonomiske sonen utvidet, må gjøre dette senest ti år etter at de ble medlemmer av konvensjonen.

Land som vil utvide den økonomiske sonen må legge frem svært detaljert informasjon om kontinentalsokkelen som det er kostbart å skaffe til veie. Dette gjør at fattige land risikerer å gå glipp av rettigheter de etter konvensjonen har krav på, siden de ikke har råd til å skaffe den dyre informasjonen. Derfor har FNs miljøprogram (UNEP) opprettet et eget kontinentalsokkel-program som skal hjelpe fattigere land med å dokumentere kravene sine. Klimaendringene og etterspørselen etter mer olje har de siste årene ført til at flere land forsøker å kartlegge om de har rettigheter til å utvinne olje i Arktis, hvor isen smelter i raskt tempo. Både Danmark, Russland, Canada og USA foretar for tiden undersøkelser av hvilke krav de kan gjøre på den arktiske havbunnen.

Fullverdige medlemmer (166)

Vurderer ratifikasjon (14)

FN-sambandet © 2017