Hopp til innhold

Havrettskonvensjonen

Havrettskonvensjonen kalles ofte ”havets grunnlov”. Konvensjonen regulerer det aller meste som har med havet å gjøre, fra fiske og oljeutvinning til miljøspørsmål, ferdsel og landegrenser.

Sist oppdatert 17.04.2017

Fakta

Adopsjon: 10.12.1982

Trådde i kraft: 16.11.1994

Havrettskonvensjonen på norsk Havrettskonvensjonen på engelsk
Lim inn på din egen nettside

Havrettskonvensjonen kalles ofte ”havets grunnlov”. Konvensjonen regulerer det aller meste som har med havet å gjøre, fra fiske og oljeutvinning til miljøspørsmål, ferdsel og landegrenser.

Der står det hvor langt ut fra kysten statens lover og regler gjelder, og når det går over til å bli internasjonalt farvann. I tillegg blir det bestemt hvem som kan bruke ressursene som lever i havet og på havbunnen.

Havrettskonvensjonen har definert fire soner. Disse sonene har forskjellig jurisdiksjon. Disse sonene kaller vi indre farvann, territorialfarvannet, den økonomiske sonen og åpent hav.

Gjennomføring

Havrettskonvensjonen har egne bestemmelser som har med de ulike landenes kontinentalsokkel å gjøre. Kontinentalsokkelen vil si den delen av havbunnen som hører til de forskjellige kontinentene. Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få den økonomiske sonen utvidet. 

I tillegg blir det i konvensjonen bestemt hvem som kan bruke ressursene som lever i havet og på havbunnen.

Land som vil utvide den økonomiske sonen må legge frem svært detaljert og dyr informasjon FNs miljøprogram (UNEP) har opprettet et eget kontinentalsokkel-program som skal hjelpe fattigere land med å dokumentere kravene sine. Klimaendringene og etterspørselen etter mer olje gjør også at flere land kartlegger no om de har rettigheter til å utvinne olje i Arktis, hvor isen smelter i raskt tempo. Både Danmark, Russland, Canada og USA undersøker hvilke krav de kan gjøre på den arktiske havbunnen.

Fullverdige medlemmer (167)

Vurderer ratifikasjon (14)

FN-sambandet © 2017