Ikkespredningsavtalen

Traktaten om ikke-spredning av kjernefysiske våpen ble inngått i 1968, og trådde i kraft to år senere. Avtalen har tre hovedmål, såkalte ”pillarer”: ikke-spredning, avvæpning og fredelig bruk av atomteknologi. Medlemsstater som har atomvåpen binder seg til ikke å spre disse til andre stater, og til å inngå forhandlinger i god tro om ødeleggelse av eksisterende våpenlagre. Medlemsstater som ikke har atomvåpen forplikter seg til å ikke utvikle atomvåpen, og til å bruke eventuelle atomressurser til fredelige formål. Gjennomføring av avtalen overvåkes hovedsakelig av FNs atomenergibyrå IAEA, men avtalen har ingen egen formell komité. Medlemslandene møtes til tilsynskonferanser hvert femte år for å diskutere endringer og justeringer i avtalen. Under et møte mellom medlemsstatene i 1995 ble det vedtatt å forlenge avtalen på ubestemt tid.

Gjennomføring

Kun fire av verdens suverene stater er ikke medlemmer av avtalen, og alle disse har, eller antas å ha, atomvåpenprogram. Nord-Korea meldte seg inn i 1985, men trakk seg ut igjen i 2003, etter anklagelser om utvikling av atomvåpenprogram fra USA. Ikkespredningsavtalen ble inngått da den kalde krigen var på frysepunktet, og innholdet i avtalen preges av dette. Landene som åpent hadde atomvåpen da avtalen ble underskrevet, ble ikke pålagt å destruere disse, bare å inngå forhandlinger ”i god tro”. Dessuten har NATO-landene flere avtaler om bruk av amerikanske atomvåpen i en krigssituasjon, avtaler som er i strid med forbudet mot videre spredning. Særlig Gruppen av alliansefrie stater har vært kritisk til avtalens moderate krav til stater som har atomvåpenarsenal.

Til tross for store mangler er og blir ikkespredningsavtalen den viktigste internasjonale avtalen i arbeidet med å begrense spredningen av eksisterende atomvåpen, og destruere eksisterende våpenlagre. Siden den kalde krigens slutt har mangfoldige tusen atomstridshoder blitt ødelagt, og våpenbaser over hele verden lagt ned. Parallelt med dette har imidlertid en rekke atomvåpen fra det tidligere Sovjetunionen og atomvåpenstater som ikke er medlemmer av avtalen kommet på avveie. Mest kjent er sannsynligvis formidlingsringen som ble etablert av den pakistanske ingeniøren Abdul Khader Khan, hvor Libya, Iran og Nord-Korea fikk tilgang til viktig materiell til atomvåpenproduksjon. Ikkespredningsavtalen er dårlig tilpasset et slikt ikke-statlig trusselbilde, hvor disponeringen av atomvåpnene foregår utenfor statsmaktenes kontroll.