Hopp til innhold

Konvensjon om bekjempelse av havforurensning

Konvensjon om bekjempelse av havforurensning (Londonkonvensjonen) var en av de første avtalene som skulle beskytte havmiljøet fra menneskelig aktiviteter, dumping av avfall og forurensning.

Sist oppdatert 03.06.2015

Lim inn på din egen nettside

Londonkonvensjonen ble vedtatt 13. november 1972 og trådde i kraft 30. august 1975. Konvensjonen skal fremme effektiv kontroll av alle typer havforurensning, og være et praktisk regelverk for å forhindre havforurensning. Konvensjonen inneholder forbud mot utslipp av skadelig avfall, spesielle tillatelser til å slippe ut visse typer avfall og en generell tillatelse til å slippe ut andre typer avfall.

Siden konvensjonen trådde i kraft har det blitt utarbeidet et regelverk for kontroll og forhindring av havforurensing, og ulike forbud og tillegg.

I 1996 vedtok partene en protokoll (Londonprotokollen) som på sikt er ment å erstatte selve konvensjonen. Her snudde man om på tilnærmingen, og forbyr nå all dumping av avfall, med unntak av noen opplistede avfallstyper som ikke anses som skadelig. Denne protokollen trådte i kraft i 2006. Protokollen stadfester at man skal tenke forebyggende, og den slår fast at det er forurenseren som skal bære kostnadene for eventuell forurensning.  

Gjennomføring

Konvensjonen har et sekretariat som administreres av Den internasjonale maritime organisasjonen (IMO). Politiske beslutninger og styringen av konvensjonen avgjøres under møter mellom medlemslandene.

 Landene får råd fra egne ekspertgrupper, sammensatt av spesialister fra medlemslandene. Disse ekspertgruppene skal utrede vitenskapelige spørsmål, sette opp lister over farlig og mindre farlig avfall, utvikle retningslinjer for god og effektiv gjennomføring av reglene under konvensjonen og arbeide med hva slags effekter ulikt avfall har på havmiljøet.

Fullverdige medlemmer (88)

FN-sambandet © 2017