Hopp til innhold

Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv

Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv definerer hvilke kulturelle og naturlige steder som kan komme på UNESCOS verdensarvliste, og hvilke forpliktelser dette fører til for medlemslandene.

Sist oppdatert 03.06.2015

Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv

Fakta

Adopsjon: 16.11.1972

Trådde i kraft: 17.12.1975

Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv på engelsk
Lim inn på din egen nettside

Ved å skrive under konvensjonen, forplikter landene seg til å ta vare på sine verdensarvsteder, men også å anerkjenne og verne sin nasjonale kulturarv utover dette. Medlemslandene må rapportere jevnlig til komiteen til verdensarven om tilstanden til sine nasjonale verdensarvsteder, slik at komiteen kan følge opp.

Det er UNESCO som ivaretar konvensjonen.

Se egne sider om UNESCOs verdensarvliste: Vår felles hukommelse

Medlemslandene er oppfordret til å opprette egne programmer for å beskytte kultur og natur, og de blir oppfordret til å gjøre stedene kjent gjennom undervisning og informasjon. Konvensjonen beskriver også Verdensarvfondet, som gir internasjonal økonomisk støtte til steder på lista.

Steder kan miste sin plass på lista, dersom de ikke opprettholder kravene til komiteen.

Gjennomføring

Tanken om å arbeide internasjonalt for å bevare viktige steder for menneskenes kulturarv begynte allerede etter at man så ødeleggelsene etter første verdenskrigen. Fokuset økete etter at Egypt på femtitallet ønsket å bygge en demning som ville oversvømme Abu Simbel templet fra faraotiden. UNESCO og medlemslandene mobiliserte og fikk reddet tempelet, og startet på forberedelser til en konvensjon.

I 1972 ble Konvensjon om bevaring av verdens kultur- og naturarv vedtatt på FNs første toppmøte om miljø i Stockholm. Man kombinerte kultur og natur og ville med det også vise hvordan menneskene er i samspill med naturen, og hvordan vi lever i et gjensidig avhengighetsforhold.

Medlemsland, spesielt utviklingsland, får tilgang til verdensarvfondet. Ca 4 millioner dollar blir hvert år gitt til stater for å identifisere, ta vare på og promotere verdensarvsteder. Det blir også gitt nødhjelp til steder i akutt fare, enten de er truet av menneskeskapte ødeleggelser eller naturkatastrofer.

Steder som er på listen får også fordelen ved å ha en omfattende bevaringsplan og overvåkingsmekanismer, samt eksperter lett tilgjengelig. I tillegg lokker stedene til seg flere turister og besøkende, og kan være økonomisk innbringende. Et paradoks er det likevel at flere besøkende kan føre til at stedene blir enda mer sårbare.

UNESCOs verdensarvliste ble utover 80-tallet kritisert for å ha en sterk overrepresentasjon av historiske, kristne steder i Europa, selv om konvensjonen hadde som mål å utvikle en liste som speiler det globale mangfoldet av kultur- og naturarv. For å rette opp i dette, la UNESCO fram en strategi i 1994 som identifisert en rekke typer arv som tidligere ikke har vært del av listen, og gir en større variasjon. I tillegg får nå steder fra regioner og land som er lite representert, forrang foran andre nominasjoner.

Senere har også UNESCO utviklet konvensjoner på andre områder som immateriell kulturarv, undersjøisk kulturarv, og kulturelt mangfold. I tillegg har vi også konvensjoner som skal hindre ulovlig salg og eksport, eller ødeleggelser i krigstid.

Fullverdige medlemmer (191)

FN-sambandet © 2017