Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) ble åpnet for underskrifter 16. desember 1966. Konvensjonen trådde først i kraft 3. januar 1976, etter at 35 land hadde latt seg binde av vilkårene i avtalen. Medlemslandene er forpliktet til å gi alle innbyggerne et minimum av utdannelse, tilgang på grunnleggende helsetjenester, anstendige boforhold og rent vann. Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR). Komiteen går igjennom og vurderer rapporter fra medlemslandene hvert femte år.

Gjennomføring

Da FN vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948, skulle denne være et utgangspunkt for en felles internasjonal avtale om menneskerettighetene, hvor alle rettighetene skulle være like viktige. Slik ble det imidlertid ikke og man endte opp med to konvensjoner istedenfor én, konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP). ØSK har ofte kommet i bakgrunnen i forhold til SP. Den manglende prioriteringen har vist seg ved at det først i 1985 ble oppnevnt en permanent komité av FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) for å overvåke gjennomføringen av konvensjonen, mens SP har hatt en egen komité helt siden konvensjonen ble vedtatt.

Rettighetene i ØSK-konvensjonen ble preget av det politiske skillet mellom de vestlige landene og kommunismen etter andre verdenskrig. De kommunistiske landene ville ha en egen konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Kommunistene mente at SP-konvensjonen ga alt for mange rettigheter til individet, og ønsket heller å fokusere på kollektivets rettigheter. Hovedpoenget i ØSK er derfor landenes plikter overfor sine innbyggere, og ikke enkeltindividets rettigheter. ØSK-konvensjonen er ikke like forpliktende som i SP, og rettighetene i konvensjonen er derfor vanskeligere å gjennomføre.

Det er flere årsaker til at de to konvensjonene har blitt behandlet ulikt: Internasjonale menneskerettighetsgrupper og vestlige ledere hevder ofte at sivile og politiske rettigheter som retten til ytringsfrihet og valgfrihet er en nødvendighet for å kunne etablere et velfungerende samfunn. Flere og flere motstandere argumenterer imidlertid for at sivile og politiske rettigheter ikke kan oppnås før innbyggerne også sikres helt grunnleggende økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som retten til rent vann, helsestell og helt grunnleggende utdannelse.

Relatert informasjon