Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne

Konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ble endelig vedtatt av FNs generalforsamling 13. desember 2006, og trådde i kraft 3. mai 2008, etter at 20 parter til avtalen hadde gitt sin endelige godkjennelse. Konvensjonen inneholder ikke noen nye, særskilte rettigheter, men stiller bestemte krav til hvordan medlemslandene på best mulig måte kan legge til rette for at også funksjonshemmede kan nyte godt av de universelle menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. Denne tilretteleggelsen dreier seg særlig om å innføre lover og regler som hindrer diskriminering og gjør det mulig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å delta på alle områder av samfunnslivet. Medlemslandene forplikter seg til å innlevere jevnlige rapporter til en egen komité som skal overvåke gjennomføringen av konvensjonen etter at den har trådd i kraft.

Gjennomføring

I takt med at velferdsnivå og levestandard øker, får en stigende andel av befolkningen nedsatt funksjonsevne i en eller annen form i løpet av livet, og nærmere 10% av verdens befolkning lever med en form for funksjonshemning. Dette gjør personer med nedsatt funksjonsevne til verdens klart største minoritet, og konvensjonen kan ses som et forsøk på å innføre et sett standardregler som skal sikre at denne store og uensartede gruppen får nyte godt av de samme rettighetene som alle andre. Konvensjonen er en videreføring av arbeidet som ble påbegynt da FNs generalforsamling innførte et sett standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning i 1993. Disse reglene var ikke bindende, men bidro like fullt til at nye lover ble vedtatt i en rekke land verden over. Formålet med den nye konvensjonen er å nå frem til de landene som fortsatt ikke har iverksatt tiltak for å bedre mulighetene for personer med nedsatt funksjonsevne.