Hopp til innhold

Kyoto-protokollen

Kyoto-protokollen er en internasjonal avtale som skal redusere utslipp av skadelige klimagasser.

Sist oppdatert 27.04.2017

Fakta

Adopsjon: 11.12.1997

Trådde i kraft: 16.02.2005

Kyoto-protokollen på norsk Kyoto-protokollen på engelsk
Lim inn på din egen nettside

Kyoto-protokollen/avtalen er et tillegg til FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC), også kalt Klimakonvensjonen. Klimakonvensjonen ble undertegnet på verdenskonferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Kyoto-protokollen ble vedtatt i desember 1997 i Kyoto, Japan. Den ble først gyldig 16.februar 2005. Da hadde 55 stater ratifisert avtalen. I dag har Kyotoavtalen 192 parter. Det er 191 land, pluss EU.

De viktigste punktene i Kyoto-protokollen er:

1. Rike land skal kutte klimagassutslipp

Kyoto-protokollen krever at industrilandene samlet skal kutte sine utslipp av klimagasser med minst fem prosent i perioden 2008—2012 sammenlignet med 1990. Mange utviklingsland har også signert avtalen, men det er bare de rike landene som er juridisk bundet til å kutte.

Fordelingen av utslippsreduksjonene industrilandene imellom ble vedtatt etter lange og harde forhandlinger. Den bygger mer på politisk drakamp enn noe klart prinsipp for rettferdig fordeling.

2. Landene kan handle med klimakvoter

Avtalen gjør det mulig for landene å følge opp forpliktelsene sine på andre måter enn ved å bare kutte i utslipp innenlands:

  • Internasjonal kvotehandel: Industriland kan selge deler av sin utslippskvote, eller kjøpe deler av andre industriland kvote.
  • Felles gjennomføring: Et industriland kan betale for tiltak som reduserer utslippene i et annet industriland. Landet som betaler får rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet kan slippe ut tilsvarende mindre.
  • Den grønne utviklingsmekanismen (CDM): Industriland kan få rett til å slippe ut mer hjemme ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter.

3. Landene får strafferente hvis de ikke kutter nok

Hvis et land ikke oppfyller kravene til utslipp, rapportering og bruk av Kyoto-mekanismene, kan det bli pålagt en strafferente. Strafferenten dekkes ved at landet senere kutter utslippene mer enn det ellers måtte, eller kjøper ekstra kvoter fra utlandet.

Kyoto-protokollen bestemmer hvor mye hvert enkelt av de rike landene har lov til å slippe ut. 

Gjennomføring

Kyoto-protokollen kritiseres for å ikke være ambisiøs nok, mens utslippsmålene beskrives som små og kortsiktige Forpliktelsene i protokollen ligger også milevis unna de målsetningene FNs klimapanel anbefaler.

Kyoto-protokollen har også blitt kritisert for fordelingen av utslippsreduksjoner mellom land. Målestokken for utslippsreduksjonene er satt til 1990, noe som favoriserer enkelte land, mens andre kommer dårlig ut. Land i det tidligere Sovjetunionen hadde for eksempel en industri som forurenset svært mye på dette tidspunktet, samtidig som avanserte land som Japan forlengst hadde gjennomført kraftige kutt i utslippene.

Land som historisk har stått for moderate utslipp, som India, Brasil og Kina, rammes ikke av kravene i avtalen, til tross for at utslippene i disse landene øker sterkt. Avtalen omfatter dessuten ikke internasjonal skips- og flytrafikk, som står for en betydelig del av de globale utslippene. USAs manglende deltagelse gjør at mange anser avtalen som feilslått, ettersom landet alene står for over 20 prosent av verdens totale utslipp av skadelige klimagasser. Canada har valgt å trekke seg fra Kyoto-avtalen.

Kyoto 2: Forlengelse av protokollen

Det var ikke før i Paris i 2015 at verdens land greide å bli enige om en ny klimaavtale som kunne erstatte Kyotoprotokollen. I 2012 ble verdens land enige om å forlenge Kyoto-protokollen til 2020, i påvente av at en ny avtale kommer på plass.

Les mer om miljø og klima på fn.no

Fullverdige medlemmer (191)

Vurderer ratifikasjon (1)

Har trukket seg fra avtalen (1)

FN-sambandet © 2017