Hopp til innhold

Montrealprotokollen

Montrealprotokollen forplikter medlemslandene til betydelige reduksjoner i utslipp av gasser som er skadelige for ozonlaget. Protokollen er en av tidenes mest vellykkede internasjonale avtaler, og har ført til at de skadelige utslippene nærmest har stoppet opp.

Sist oppdatert 17.11.2015

Fakta

Adopsjon: 16.09.1987

Trådde i kraft: 01.01.1989

Montrealprotokollen på engelsk
Lim inn på din egen nettside

Montrealprotokollen et tillegg til FNs konvensjon for beskyttelse av ozonlaget (1985). Protokollen trådde i kraft 1. januar 1989, etter at kravet om at mer enn 11 stater skulle gi sin endelige godkjennelse hadde blitt oppfylt.

Medlemslandene forplikter seg til gradvis å redusere utslippene av gasser som ødelegger ozonlaget. Reduksjonene er strengest for de rikeste landene, som har stått for størsteparten av utslippene.

Utslippene av gasser som er skadelige for ozonlaget har blitt redusert dramatisk siden Montrealprotokollen trådde i kraft, og omfattende tiltak verden over har ført til at en rekke land nå ikke slipper ut gasser som er skadelige for ozonlaget i det hele tatt. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan har omtalt protokollen som den kanskje mest vellykkede internasjonale avtalen noen sinne, og hullene i ozonlaget har ikke vokst på mange år.

Det er to hovedårsaker til at Montrealprotokollen har hatt så stor innvirkning på utslippene. For det første hersker det ingen tvil om at gassene er skadelige, og ingen har stilt spørsmål ved behovet for å sette i gang reduksjoner i utslippene. Dette har ført til at nå 197 land har endelig godkjent avtalen. For det andre stiller protokollen håndfaste krav til reduksjoner, noe som gjør det lett å holde oversikt over gjennomføringen.

Gjennomføring

FNs miljøprogram (UNEP) har opprettet et eget ozon-sekretariat som arrangerer årlige møter og forhandlinger mellom partene. Vilkårene i protokollen revideres og justeres fortløpende, og på London-møtet i 1990 ble det vedtatt å opprette et eget fond som skal yte hjelp og økonomisk bistand til gjennomføringen av målene i fattige land.

Til tross for at utslippene har blitt kraftig redusert er det fortsatt store hull i ozonlaget. Dette skyldes at de skadelige gassene brytes ned svært langsomt, og først om nærmere 100 år vil ozonlaget igjen kunne tettes skikkelig igjen. Dette forutsetter imidlertid at Montrealprotokollen overholdes og videreutvikles i tiden fremover.

De største utfordringene som gjenstår knytter seg til reduksjoner i de fattigste landene i verden, som er avhengig av økonomisk bistand for å kunne gjøre de tekniske endringene som er nødvendige for å nå målene. Ettersom både Montrealprotokollen og Kyoto-protokollen krever kutt i flere av de samme gassene har flere fattige land spekulert i å utsette reduksjonene for å kunne selge klimakvoter til rikere land innenfor markedet som ble etablert av Kyoto-protokollen. Et annet problem er at flere av gassene som forbys i Montrealprotokollen nå er erstattet av andre gasser som er enda mer skadelige for ozonlaget, men som ennå ikke er forbudt.

Les mer om miljøproblemer i lufta på våre temasider på fn.no

Fullverdige medlemmer (196)

FN-sambandet © 2017