Hopp til innhold

Montrealprotokollen

Montrealprotokollen forplikter medlemslandene til betydelige reduksjoner i utslipp av gasser som er skadelige for ozonlaget. Protokollen er en av tidenes mest vellykkede internasjonale avtaler, og har ført til at de skadelige utslippene nærmest har stoppet opp.

Sist oppdatert 27.04.2017

Fakta

Adopsjon: 16.09.1987

Trådde i kraft: 01.01.1989

Montrealprotokollen på engelsk
Lim inn på din egen nettside

Medlemslandene forplikter seg til gradvis å redusere utslippene av gasser som ødelegger ozonlaget. Reduksjonene er strengest for de rikeste landene, som har stått for størsteparten av utslippene.

Utslippene av gasser som er skadelige for ozonlaget har blitt redusert dramatisk siden Montrealprotokollen trådde i kraft, og omfattende tiltak verden over har ført til at en rekke land nå ikke slipper ut gasser som er skadelige for ozonlaget i det hele tatt. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan har omtalt protokollen som den kanskje mest vellykkede internasjonale avtalen noen sinne, og hullene i ozonlaget har ikke vokst på mange år.

Det er to hovedårsaker til at Montrealprotokollen har hatt så stor innvirkning på utslippene. For det første hersker det ingen tvil om at gassene er skadelige, og ingen har stilt spørsmål ved behovet for å sette i gang reduksjoner i utslippene. Dette har ført til at nå 197 land har endelig godkjent avtalen. For det andre stiller protokollen håndfaste krav til reduksjoner, noe som gjør det lett å holde oversikt over gjennomføringen.

Gjennomføring

FNs miljøprogram (UNEP) har opprettet et eget ozon-sekretariat som arrangerer årlige møter og forhandlinger mellom partene. Vilkårene i protokollen revideres og justeres fortløpende, og på London-møtet i 1990 ble det vedtatt å opprette et eget fond som skal yte hjelp og økonomisk bistand til gjennomføringen av målene i fattige land.

Fullverdige medlemmer (196)

FN-sambandet © 2017