Torturkonvensjonen

Torturkonvensjonen ble åpnet for underskrifter 10. desember 1984. Konvensjonen ble gyldig 26. juni 1987, etter at 20 land hadde latt seg endelig binde av vilkårene i avtalen. Torturkonvensjonen er en utvidelse av forbudet mot tortur i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Den forbyr enhver form for tortur, uansett omstendigheter, og gjør det forbudt å sende mennesker til land hvor risikoen for tortur er stor. Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs torturkomité (CAT), som evaluerer rapporter fra medlemslandene hvert fjerde år. Komiteen tar også imot innspill fra flere ikke-statlige organisasjoner.

Gjennomføring

For menneskerettighetsaktivister og organisasjoner som FN er bekjempelse av tortur en viktig oppgave.Tortur har vært forbudt gjennom internasjonale avtaler siden begynnelsen av 1900-tallet. Torturkonvensjonens skiller seg imidlertid fra de tidligere avtalene ved at den har en bred definisjon av tortur. Ved mistanke om tortur i et land kan torturkomiteen sette i gang egne undersøkelser. Torturkonvensjonen anses som et viktigere og mer slagkraftig redskap for utryddelse av tortur enn forbudene i de tidligere avtalene. Disse har ofte vært for snevre og ufullstendige til å få i gang reelle endringer.

Gjennomføringen av Torturkonvensjonen overvåkes ikke bare av Torturkomiteen, men også flere frivillige organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch. Disse gruppene lager selv rapporter om torturtilstanden i alle verdens land, og leverer viktig informasjon til Torturkomiteen. Til tross for rapportering og store fremskritt er tortur fortsatt et stort problem i mange deler av verden.