Hopp til innhold

Afghanistan

Det har vært krig i Afghanistan i mer enn tretti år. Det har gjort landet til et av de fattigste i verden. En langvarig sovjetisk okkupasjon ble etterfulgt av ti år med borgerkrig og fundamentalistisk, islamistisk styre. I 2001 invaderte USA, og i dag står krigen i Afghanistan mellom et vestlig-støttet regime i Kabul og Taliban.

Sist oppdatert 22.03.2015

Afghanske barn følger med på at pansrede kjøretøy passerer gjennom Arghandab Valley. Foto: Jason Gutierrez/IRIN

Afghanske barn følger med på at pansrede kjøretøy passerer gjennom Arghandab Valley. Foto: Jason Gutierrez/IRIN

Bakgrunn: kupp og okkupasjon

Afghanistan har en historie som uavhengig kongedømme helt tilbake til 1700-tallet. Landet var lenge en regional stormakt, før det på 1800-tallet ble marginalisert i en maktkamp mellom Storbritannia og Russland. Dagens konflikt kan ses i sammenheng med endringer som fant sted på 1970-tallet, da det langvarige kongedømmet ble vippet av tronen.

Konfliktene i 1970-tallets Afghanistan var lignende de vi ser i dag. En politisk elite i Kabul ønsket å reformere og modernisere landet, mens den konservative majoriteten på landsbygda stilte seg likegyldige eller skeptiske til reformene. De politiske spenningene førte i løpet av seks år til to statskupp og en invasjon.

Kongen ble først avsatt i et statskupp i 1973, der den relativt liberale Mohammed Daoud Khan innsatte seg selv som president. Under Daoud Khan økte imidlertid konflikten mellom den borgelige styringseliten og det afghanske kommunistpartiet (PDPA). Ved å fjerne kongen fra makten, hadde Khan også fjernet den siste instans med en viss legitim og respektert makt i Kabul. Der igjennom banet han også veien for det andre kuppet i løpet av fem år, der kommunistene tok livet av Daoud Khan 1978.

Unge innbyggere i Maslakhleiren for internt fordrevne. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

Unge innbyggere i Maslakhleiren for internt fordrevne. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

Men i likhet med Daoud Khan hadde heller ikke kommunistpartiet noen bred folkelig støtte. De mange reformene partiet iverksatte ble sett på som anti-religiøse og ikke-afghanske i store deler av befolkningen, som ikke regnet kommunistregimet som legitimt. Kommunistene svarte med å arrestere og torturere tusenvis av opposisjonelle. Urolighetene førte til indre stridigheter i PDPA.

Lenge så det ut som om hele PDPA-regjeringen skulle falle, før Sovjetunionen bestemte seg for å invadere Afghanistan. I 1979 sendte Sovjetunionen 25 000 soldater inn i Afghanistan, noe som ble begynnelsen på en 10 års brutal krig. Sovjetiske styrker økte raskt til 100 000 soldater og var i utgangspunktet militært overlegne de afghanske motstandsstyrkene. 

Islamistisk vekst

Den sovjetiske invasjonen bidro til å stabilisere kommunistregimet, etter først å ha drept lederen og innsatt en ny. Men regimet forble upopulært blant den afghanske befolkningen. Regjeringen ble ikke bare ansett som udemokratisk, men også som en trussel mot Afghanistans kulturelle og religiøse identitet. En rekke opprørsgrupper begynte å organisere seg på landsbygda og kjempe mot den sovjetiske okkupasjonen. Mange av opprørerne var religiøse fundamentalister, andre var mer demokratisk orientert. Men i verden for øvrig ble de sett på som en eneste stor bevegelse, omtalt som mujahideen.  

Den sovjetiske invasjonen spredte frykt og sinne i resten av verden. Spesielt USA, som ønsket å demme opp mot kommunismen, var forarget over invasjonen og bestemte seg for å støtte opprørerne. Sammen med Saudi-Arabia bevilget de over en tiårsperiode nesten 40 milliarder dollar i penger og våpen til opprørerne i landet. Pakistan og Kina støttet mujahideen med militærtrening. Dermed var det duket for en langvarig krig mellom kommunistregimet og Sovjetunionen på den ene siden, og mujahideen med stor internasjonal støtte på den andre.

Men bak mujahideen vokste det fram en bred fundamentalistisk og konservativ religiøs bevegelse omtalt som Hizb-e Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar. Denne bevegelsen ble nå væpnet til tennene av USA og dets allierte i et forsøk på å nedkjempe Sovjet. Radikalisert av krigen førte de en fanatisk geriljakrig mot okkupasjonsmakten, men også mot andre fraksjoner internt i mujahideen. Konflikten ble mer og mer blodig. Antallet liv som gikk tapt i løpet av de ti årene krigen varte er usikkert. Estimatene spriker fra 800 000 til 2 millioner, hvor rundt 90% var sivile. I tillegg ble mellom 5-10 millioner afghanere drevet på flukt til nabolandene Iran og Pakistan, som er blant de største flyktningstrømmene i historien.

Borgerkrig

I 1989 trakk Sovjetunionen seg ut av Afghanistan. Tilbake lå et land i total oppløsning. De ulike opprørsgruppene klarte å nedkjempe kommunistregimet i Kabul, men ble aldri enige om den videre maktfordelingen. I stedet fortsatte krigen internt.

Sovjetiske soldater har pyntet tanksene med roser når de trekker seg ut av Afghanistan i mai 1988. Foto: V. Kiselev/Creative Commons

Sovjetiske soldater trekker seg ut av Afghanistan i mai 1988. Foto: V. Kiselev/Creative Commons

Spesielt kompromissløs var Gulbuddin Hekmatyar og Hizb-e Islami, som nærmest ønsket makten i landet for seg selv. Sammen med andre islamistgrupper, støttet av Saudi-Arabia og Pakistan, startet de langvarige artilleriangrep på hovedstaden Kabul, der de resterende opprørerne forsøkte å etablere et nytt styre. Resultatet ble en ny borgerkrig.

Borgerkrigen varte fram til den islamistiske Taliban-bevegelsen tok kontroll over landet i 1996-1997. Viktig i denne sammenhengen er støtten fra den pakistanske etterretningsorganisasjonen ISI. De ønsket et framtidig Afghanistan som var alliert med dem i deres konflikt med India, og fryktet et Afghanistan som var alliert med vestlige land og India. Derfor støttet Pakistan skiftende sider i krigen. Da Taliban vokste seg sterkt på midten av 1990-tallet fikk de støtte fra Pakistans ISI.

Taliban hadde sitt utspring blant unge mujahideen-krigere i Kandahar. De var ledet av bondesønn og pashtun Mullah Mohammed Omar. Med bred militær støtte fra Pakistans etterretning tok Taliban gradvis kontroll over landet og inntok Kabul i 1996. På det meste kontrollerte Taliban nesten 90% av Afghanistans landområde. Bare en liten flik av landet var styrt av den såkalte Nordalliansen, ulike grupper i nord som var forent i opposisjon mot Taliban. I resten av landet styrte Taliban på et strengt ideologisk vis. Kvinner ble blant annet nektet å arbeide og studere, tyveri ble straffet med amputasjoner, og opposisjonelle ble systematisk forfulgt og drept.

Taliban-regimet ble aldri anerkjent av andre land enn Saudi-Arabia, Pakistan og De arabiske emirater, men det var de som styrte landet disse fem årene. Til tross for deres harde framferd, representerte Taliban en periode med kjærkommen fred og stabilitet for mange i Afghanistan. Under Talibans styre opphørte nærmest all korrupsjon, kriminalitet og opiumsdyrking i landet. Prisen var et politisk og kulturelt diktatur. Styret varte helt fram til oktober 2001 da USA invaderte Afghanistan og, sammen med Nordalliansen og NATO, gjenvant militær kontroll over det meste av landet.

Talibans fall

Osama bin Laden under et intervju med journalist Hamid Mir.

Osama Bin Laden ledet sitt terroristnettverk Al Qaida fra Afghanistan. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press/CC

Under Taliban hadde terrornettverket al-Qaida både treningsleire og hovedbase i Afghanistan (Les mer om al-Qaida på konfliktprofilen Al-Qaida). Da al-Qaida gjennomførte sine brutale terrorangrep mot USA i New York og Washington 11. september 2001, krevde de å få al-Qaidas leder, Osama bin Laden, utlevert umiddelbart. USA truet med å innlede et angrep på Afghanistan. Taliban-regimet imøtekom aldri det amerikanske kravet, og 7. oktober startet USA omfattende bombing av Afghanistan. Uker senere innledet Nordalliansen og amerikanske styrker framrykninger mot Kabul, som ledet til Taliban-regimets fall to måneder seinere.

De nye makthaverne i Kabul representerte en broket forsamling av krigsherrer og tidligere Mujahideen-krigere. Med økonomisk og militær støtte fra NATO, USA og mange vestlige land, etablerte de et midlertidig styringsråd. Hamid Karzai, sønn av en tidligere politiker og kjent antikommunist, ble innsatt som president.

I 2004 ble det for første gang gjennomført frie valg i Afghanistan, og Karzai ble nå formelt valgt til president med over 50 prosent av stemmene. Mer enn to tredjedel av landets 12 millioner stemmeberettigede skal ha stemt ved valget. Det ble også valgt en ny nasjonalforsamling og forhandlet fram en ny grunnlov.

Nye konflikter med Taliban

Til tross for Taliban-regimets fall var ikke krigen over. Etter å ha unngått fullstendig nederlag i 2002, regrupperte det gjenværende Taliban seg mot grensene til Pakistan. Herfra gjenopptok de i 2005 en omfattende geriljakrig mot føderale myndigheter og mot de internasjonale styrkene. Kampene økte i antall år for år, og i løpet av 2007-2008 hadde Taliban gjenvunnet mye av kontrollen over det sørlige og østlige Afghanistan.

I et forsøk på å gjenvinne den militære overtaket bestemte USAs president Barack Obama seg i 2008 for dramatisk å øke antallet amerikanske soldater i Afghanistan. I løpet av 2009-2010 økte antallet fra under 50.000 til mer 130.000. Samtidig intensiverte amerikanerne arbeidet med å bygge opp den føderale afghanske hæren, med et offisielt mål om å trekke sine egne tropper ut i løpet av 2014.

Afghanske kvinner i burqa bærer et nyfødt barn. Foto: Salma Zulfiqar/IRIN

En nyfødt baby skal hjem fra sykehuset. Konflikten i Afghanistan har ført til at helsetilbudet til gravide kvinner er blant verdens dårligste. Foto: Salma Zulfiqar/IRIN

USAs militære offensiver drev Taliban tilbake på flere fronter, men gjenvant på ingen måte kontrollen over landsbygda. Med en gang de amerikanske troppene var trukket tilbake, dominerte Taliban igjen områder de måneder før hadde mistet. Troppeoppbyggingen gjorde det likevel mulig å gjennomføre et nytt presidentvalg i Afghanistan i 2009. Hamid Karzai ble gjenvalgt som president. Valget var imidlertid ikke så fritt og uavhengig som man skulle ønske. Uro og frykt førte til lav valgdeltakelse, og flere undersøkelser peker på at valget var preget av fusk og korrupsjon. Karzais hovedmotstander i valget, Abdullah Abdullah, trakk seg til slutt i protest, noe som førte til at Karzai ble utpekt som vinner.

I løpet av 2010 gjennomførte Taliban igjen nye angrep i sør, blant annet mot Kandahar. Karzai-regjeringen på sin side startet flere forsøk på å komme i dialog om fred med Taliban, men Taliban nektet å forhandle så lenge det var utenlandske soldater stasjonert i Afghanistan.

I september 2011 ble Karzais sjefsforhandler, Burhanuddin Rabbani, drept i et selvmordsangrep, da han skulle møte representanter for Taliban til samtaler. Abdullah Abdullah mente angrepet var et uttrykk for at Taliban ikke ønsket fred.

Forholdet til nabolandet Pakistan ble verre etter NATO-ledede angrep i grenseområdet til Pakistan i oktober 2011, der pakistanske soldater ble drept. I november 2011 ble det holdt en internasjonal konferanse om Afghanistan i Bonn. På denne konferansen var det deltakere fra 85 land, FN og 15 internasjonale organisasjoner. Temaer på konferansen var overføring av makt fra NATO-styrker til den afghanske hæren, det internasjonale samfunnets rolle i Afghanistan etter overføringen, og den politiske prosessen videre, for å stabilisere Afghanistan. Konferansen ble boikottet av Taliban og Pakistan. Pakistans boikott kom som en følge av NATO-angrepene i oktober.

Overføring av makt og tilbaketrekking av utenlandske soldater

Tilbaketrekkingen av amerikanske soldater begynte i 2011. I mai 2012 signerte president Karzai og USAs president Obama en samarbeidsavtale som la føringene for samarbeidet mellom USA og Afghanistan etter nedtrappingen av amerikanske styrker i Afghanistan. Etter signeringen la Obama frem en plan for en avslutning på krigen og overføring av makt til Afghanistan. Innen utgangen av 2014 skal de fleste amerikanske soldatene være ute av landet. Det vil bare være igjen noen som skal drive opplæring av, og gi støtte til, den afghanske hæren. I tillegg skal det være en liten amerikansk styrke som skal delta i spesifikke operasjoner rettet mot Al-Qaida. Det er foreløpig ikke klart hvor stor den amerikanske styrken skal være etter 2014.

I mai 2012 møttes lederne av NATO-landene for å lage en strategi for tilbaketrekking av NATO-styrkene (ISAF), som organiseres utenom de rent amerikanske styrkene. Etter å gradvis ha overført ansvaret for sikkerhetsoperasjoner og kamphandlinger til den afghanske hæren, ble de siste distriktene overlatt til afghanske styrker 18. juni 2013. Etter dette har den afghanske hæren ansvaret for sikkerheten i hele landet. ISAFs rolle skulle deretter være å støtte den afghanske hæren i operasjoner, drive opptrening av soldater og politistyrker og å ha en rådgivende funksjon. De ulike NATO-landene styrer til en viss grad selv hvilket tidspunkt de skal trekke ut sine styrker. Franske og kanadiske soldater er allerede ute av landet.

Politimann patruljerer valmueåker, Mian Poshteh. Foto: Kate Holt/IRIN

Politimann patruljerer valmueåker, Mian Poshteh. Foto: Kate Holt/IRIN

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er langt fra stabil. Taliban holder stand, rekrutterer nye geriljakrigere og går stadig til angrep på NATO-kontrollerte områder. Det er usikkert om den afghanske hæren er klar til å bære ansvaret for landets sikkerhet når utenlandske styrker har forlatt landet. Selv om NATOs stridsoperasjoner har avsluttet, blir den afghanske hæren støttet av rundt 12 000 NATO personell.   

Forholdet til nabolandet Pakistan er i bedring. I februar 2013 ble Karzai og Pakistans president Asif Ali Zardari enige om å samarbeide for en fredsavtale med Taliban, støtte åpningen av et afghansk representasjonskontor i Doha (Qatar) og oppfordret Taliban til å gjøre det samme for å få i gang fredssamtaler. Karzai vil selv styre samtalene med Taliban og har reagert negativt på uttalelser fra amerikanske styresmakter som sier de vil føre fredssamtaler direkte med Taliban. Taliban, på den andre siden, ønsker å forhandle med USA da de uttaler at det er USA som har den reelle kontrollen i Afghanistan. Situasjonen i juni 2013 er uavklart med tanke på de videre fredsforhandlingene.

FNs rolle i konflikten

USA hadde ikke noe bestemt mandat fra FN da de i oktober 2001 startet militære aksjoner mot Afghanistan. De påberopte seg retten til selvforsvar, forankret i FN-paktens artikkel 51, som senere fikk anerkjennelse i Sikkerhetsrådet. Artikkel 2(4) i FN-pakten forbyr militær maktbruk mot en territorial og politisk uavhengig stat. Det finnes to unntak som tillater brudd på art. 2(4). Det ene unntaket er hvis FNs sikkerhetsråd godkjenner slik maktbruk, hvor fokus er internasjonal fred og sikkerhet. Det andre unntaket er selvforsvar (art. 51). Det er FNs sikkerhetsråd som vurderer om retten til selvforsvar kan påberopes, noe Sikkerhetsrådet mente var tilfelle for USAs del overfor Afghanistan etter 11. september. Rent formelt kan derfor USAs brudd på Afghanistans suverenitet anses som lovlig, selv om mange folkerettseksperter er uenig i en slik tolkning av selvforsvarsretten.        

I etterkant av invasjonen, og etter at afghanerne hadde etablert en midlertidig regjering i Kabul, fikk NATO mandat av FNs sikkerhetsråd til å opprette en internasjonal militærstyrke, som gikk under navnet International Security Assistance Force (ISAF), for å ivareta sikkerheten i Kabul og omkringliggende områder. Med i ISAF var blant annet mange britiske soldater og en gruppe norske. Siden har NATO gitt ISAF ansvar for å drive operasjoner i stadig større deler av Afghanistan, noe mange land i dag mener er i strid med det konkrete mandatet NATO fikk fra FN.

Fra 2002 har FN hatt et eget politisk oppdrag i Afghanistan, UN Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA), som utgjør ca. 1500 sivilt ansatte og 14 militære rådgivere. Noen av oppgavene til UNAMA er å bistå valgprosesser, samt å observerer de over 30 FN organisasjonene og programmene som arbeider i Afghanistan. Blant disse er FNs utviklingsfond (UNDP), Verdens helseorganisasjon (WHO), FNs organisasjon for flyktninger (UNHCR), FNs jordbruksorganisasjon (FAO), og FNs hjelpeorganisasjon for barn (UNICEF). 

FN hadde forøvrig prosjekter i Afghanistan allerede på 1950-tallet. Under den sovjetiske okkupasjonen drev UNHCR flyktningleire for afghanere både i Pakistan og Iran. FN har også satt inn store ressurser på minerydding. Gamle miner er et stort problem i jordbrukslandet Afghanistan.

Kisten til en av de syv omkomne FN-ansatte etter angrepet på UNAMA-basen i 2011 blir båret til flyet som skal frakte den hjem. Foto: UN Photo/Eric Kanalstein

I april 2011 ble syv FN-ansatte drept i et angrep på basen til FN-styrken i Afghanistan (UNAMA). Foto: UN Photo/Eric Kanalstein

Norsk engasjement i konflikten

Norge har bidratt med soldater og penger til gjenoppbygging av Afghanistan helt siden ISAF ble opprettet i 2002. Norges operasjonsområde har hele tiden vært begrenset til Faryab-provinsen og Meymaneh i de nordlige delene av landet.

Norge bidro de første årene med rundt 400 soldater, mens antallet nå er oppe i 500. Til sammenlikning er den totale ISAF styrken på omtrent 130 000 soldater, 90 000 av disse er amerikanske, mens 9500 er britiske. Norge bidrar også med spesialstyrker fra Hærens Jegerkommando/Forsvarets Spesialkommando, som sendes ut på kortere oppdrag med jevne mellomrom. Norge bidrar også med personell til å trene opp afghanske politistyrker og den nasjonale hæren.

NATO har flere ganger anmodet flere land om å bidra sør i Afghanistan, men Norge har foreløpig ikke sendt noen soldater til disse områdene, hvor kampene mot Taliban har vært særlig blodige. Det norske bidragets størrelse og aksjonsområde er en konstant kilde til opphetet politisk debatt, både innad i regjeringen og blant opposisjonspartiene.

I tillegg til å bidra med soldater og opplæringspersonell bidrar Norge med penger til utvikling av sivilsamfunnet. Regjeringen besluttet at Norge skulle bidra med 750 millioner kroner i årlig bistand til Afghanistan i perioden 2008 til 2012. 46 % av disse pengene ble kanalisert gjennom det som kalles Afghanistans rekonstruksjonsfond, som administreres av Verdensbanken. Resten kanaliseres gjennom ulike FN-organisasjoner og frivillige organisasjoner som Røde Kors, Flyktningehjelpen, og Kirkens Nødhjelp. Det totale bidraget til utviklingen er likevel mindre enn pengene som årlig bevilges til militære operasjoner. Disse var i 2011 budsjettert til å koste 1,13 milliarder.

Kilder: Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), FN-sambandet, Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, BBC, Adam Jones "The Soviets in Afghanistan" (Genocide, 2006:47), Wikipedia, New World fra UNA-UK.

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017