Hopp til innhold

Afghanistan

Det har vært krig i Afghanistan i rundt 40 år. Det har gjort landet til et av de fattigste i verden. Dagens konfliktsituasjon står primært mellom et vestlig-støttet regime i hovedstaden Kabul på den ene siden, og opprørsgrupper med islamistgruppen Taliban i spissen på den andre. Denne konflikten begynte da USA invaderte Afghanistan etter al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001.

Sist oppdatert 15.02.2017

Afghanske barn følger med på at pansrede kjøretøy passerer gjennom Arghandab Valley. Foto: Jason Gutierrez/IRIN

Afghanske barn følger med på at pansrede kjøretøy passerer gjennom Arghandab Valley. Foto: Jason Gutierrez/IRIN

Bakgrunn 

Afghanistan har en historie som uavhengig kongedømme helt tilbake til 1700-tallet. Dagens konflikt kan ses i sammenheng med endringer som fant sted etter at det langvarige kongedømmet ble vippet av tronen i 1973. Et nytt statskupp brakte et kommunistisk parti til makten i 1978. Kommunistregjeringen tok initiativ til omfattende reformer, slik som jordreform og en kraftig styrking av kvinners rettigheter. Dette skapte konflikt mellom regjeringen og mer konservative, islamske krefter i landet. Konflikten utløste en borgerkrig. 

Borgerkrigen førte til at Sovjetunionen invaderte Afghanistan for å sikre at kommunistregjeringen ikke skulle falle. Sovjetiske styrker økte raskt til 100 000 soldater og var i utgangspunktet militært overlegne de afghanske motstandsstyrkene. Men den afghanske motstandsbevegelsen, kjent som Mujahedin, fikk stor internasjonal støtte, blant annet av USA, Saudi-Arabia, Pakistan og Kina. Krigen mot kommunistene ble avsluttet da Sovjetunionen trakk sine styrker ut i 1989, og kommunistregjeringen falt i 1992. 

Antallet liv som gikk tapt i løpet av krigen er usikkert, men beregnes å være mellom 800 000 og 2 millioner, hvor rundt 90 prosent var sivile. I tillegg ble mellom 5-10 millioner afghanere drevet på flukt til nabolandene Iran og Pakistan. Ødeleggelsene etter krigen, og maktvakuumet som fulgte, gjorde at ulike opprørsgrupper fortsatte krigføringen seg i mellom. Borgerkrigen varte fram til den islamistiske Taliban-bevegelsen tok kontroll over Kabul og regjeringsmakten i 1996, med militær støtte fra Pakistan og økonomisk støtte fra Saudi-Arabia. Taliban tillot deretter å la terrornettverket al-Qaida etablere sin hovedbase i Afghanistan, noe som la grunnlaget for begynnelsen på dagens konfliktsituasjon.    

Sovjetiske soldater har pyntet tanksene med roser når de trekker seg ut av Afghanistan i mai 1988. Foto: V. Kiselev/Creative Commons

Sovjetiske soldater trekker seg ut av Afghanistan i mai 1988. Foto: V. Kiselev/Creative Commons

2001: USA invaderer Afghanistan

Osama bin Laden under et intervju med journalist Hamid Mir.

Osama Bin Laden ledet sitt terroristnettverk Al Qaida fra Afghanistan. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press/CC

Al-Qaida, ved lederen Osama bin Laden, hevdet å stå bak terrorangrepet på USA 11. september 2001. USA krevde å få Bin Laden utlevert uten hell. 7. oktober angrep derfor USA Afghanistan, og påberopet seg retten til selvforsvar som følge av terrorangrepet. I samarbeid med opprørsgrupper i den såkalte Nordalliansen i Afghanistan, gikk amerikanske styrker mot Kabul og styrtet Taliban-regimet to måneder seinere.

Til tross for Taliban-regimets fall var ikke krigen over. Etter å ha unngått fullstendig nederlag i 2002, regrupperte det gjenværende Taliban seg mot grensene til Pakistan. Herfra gjenopptok de i 2005 en omfattende geriljakrig mot de afghanske myndighetene og de internasjonale styrkene i landet. Kampene økte i antall år for år, og i løpet av 2007-2008 hadde Taliban gjenvunnet mye av kontrollen over det sørlige og østlige Afghanistan.

2002-2007: To vestlige operasjoner parallelt 

I 2001 ga FNs sikkerhetsråd mandat til en internasjonal militærstyrke i Afghanistan. Operasjonen het International Security Assistance Force (ISAF) og skulle ivareta sikkerheten i Kabul og omkringliggende områder. Med i ISAF var blant annet mange britiske soldater og en gruppe norske. Senere fikk ISAF ansvar for å drive operasjoner i hele Afghanistan, og var under ledelsen av NATO fra 2003.

Mens ISAF i utgangspunktet skulle beskytte regjeringen i Kabul, handlet den USA-ledede operasjonen, Operation Enduring Freedom, om å bekjempe al-Qaida og Taliban i hele Afghanistan. Den ene operasjonen handlet altså om i å bistå i gjenoppbyggingen av den afghanske staten, mens den andre handlet om terrorbekjempelse.

De to operasjonene hadde separate målsetninger og kommandostrukturer fram til 2007, noe som skapte en rekke problemer. Avtaler som ble inngått med lokale krigsherrer i kampen mot Taliban og al-Qaida, ble et hinder når regjeringen i Kabul, med støtte fra ISAF, skulle etablere sin maktposisjon i hele landet fra 2004.

Unge innbyggere i Maslakhleiren for internt fordrevne. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

Unge innbyggere i Maslakhleiren for internt fordrevne. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

De lokale krigsherrenes rolle i konflikten

Siden Taliban-regimet mistet makten i Kabul, har konflikten i Afghanistan hovedsakelig stått mellom den vestlig-støttede regjeringen i Kabul og opprørsstyrker med Taliban i spissen. Noe av det som har gjort det vanskelig å vinne over opprørerne og bygge en stabil stat har vært at krigføringen samtidig har endret på lokale maktforhold. Dette har igjen skapt nye konflikter, eller gjenopplivet gamle, hvor lokale grupperinger, klaner og krigsherrer har spilt en avgjørende rolle. 

Sentralmakten i Kabul har representert en potensiell trussel mot lokale aktørers maktposisjon. Mange har derfor hatt interesse av å støtte opprørsgrupper som Taliban, selv om de i utgangspunktet ikke sympatiserte med dem. Mangel på kunnskap om de lokale maktforholdene, kombinert med mangelen på en enhetlig strategi og kommandostruktur, har gjort det vanskelig for de internasjonale styrkene å skape fred og stabilitet i Afghanistan. 

2008-2014: Obama trapper opp før han trapper ned

I et forsøk på å gjenvinne den militære overtaket bestemte USAs president Barack Obama seg i 2008 for å øke antallet amerikanske soldater i Afghanistan kraftig. I løpet av 2009-2010 økte antallet fra under 50 000 til mer 130 000. USAs militære offensiver drev Taliban tilbake på flere fronter, men gjenvant på ingen måte kontrollen over landsbygda. Med en gang de amerikanske troppene var trukket tilbake, dominerte Taliban igjen områder de måneder før hadde mistet. 

Tilbaketrekkingen av amerikanske soldater begynte i 2011 og ble sluttført i 2014, med unntak av noen som skal drive opplæring av, og gi støtte til, den afghanske hæren. I tillegg ble det igjen en liten amerikansk styrke som skulle delta i spesifikke operasjoner rettet mot al-Qaida. Regjeringen startet flere forsøk på å komme i dialog om fred med Taliban, men Taliban nektet å forhandle så lenge det var utenlandske soldater stasjonert i Afghanistan.

Afghanske kvinner i burqa bærer et nyfødt barn. Foto: Salma Zulfiqar/IRIN

En nyfødt baby skal hjem fra sykehuset. Konflikten i Afghanistan har ført til at helsetilbudet til gravide kvinner er blant verdens dårligste. Foto: Salma Zulfiqar/IRIN

Konflikten fortsetter 

Den afghanske regjeringen og dens internasjonale støttespillere har ikke oppnådd fred og stabilitet i Afghanistan. I 2017 viste FNs politiske operasjon i Afghanistan (UNAMA) at det totale tallet på drepte og skadde sivile i Afghanistan har økt år for år siden 2012. Rapporten hevder at opprørsgrupper, med Taliban i spissen, stod for over 60 prosent av de rammede i 2016. I tillegg har Den islamske staten (IS) blitt en aktør i konflikten, noe som rapporten frykter vil føre til en mer sekterisk sunni-sija konflikt i Afghanistan, siden IS målrettet angriper sjiamuslimer.

FNs rolle i konflikten

USA hadde ikke noe bestemt mandat fra FN da de i oktober 2001 startet militære aksjoner mot Afghanistan. De påberopte seg retten til selvforsvar, forankret i FN-paktens artikkel 51. Mange folkerettseksperter er uenig i en slik tolkning av selvforsvarsretten. Det er også uenighet om hvorvidt resolusjonen som kom fra FNs sikkerhetsråd i etterkant av USAs invasjon (res. 1368) skal tolkes som en bekreftelse på at USA hadde rett til å bruke makt mot Afghanistan i selvforsvar. Folkerettsekspert Ståle Eskeland er blant de som mener at det verken forelå en selvforsvarssituasjon eller mandat fra FNs sikkerhetsråd, og at angrepet på Afghanistan dermed var en aggresjonsforbrytelse etter folkeretten.              

20. desember 2001 vedtok FNs sikkerhetsråd å tillate en internasjonal militærstyrke i Afghanistan for å ivareta sikkerheten i Kabul og omkringliggende områder. Denne styrken het International Security Assistance Force (ISAF) og ble ledet av Storbritannia frem til NATO tok over ledelsen i august 2003. Samme år ble mandatet utvidet til å gjelde hele Afghanistan. ISAF-operasjonen ble avsluttet i 2014.

Fra 2002 har FN hatt et eget politisk oppdrag i Afghanistan, UN Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA), som utgjør ca. 1500 sivilt ansatte og 14 militære rådgivere. Noen av oppgavene til UNAMA er å bistå valgprosesser, samt å observerer de over 30 FN organisasjonene og programmene som arbeider i Afghanistan. Blant disse er FNs utviklingsfond (UNDP), Verdens helseorganisasjon (WHO), FNs organisasjon for flyktninger (UNHCR), FNs jordbruksorganisasjon (FAO), og FNs hjelpeorganisasjon for barn (UNICEF). 

FN hadde forøvrig prosjekter i Afghanistan allerede på 1950-tallet. Under den sovjetiske okkupasjonen drev UNHCR flyktningleire for afghanere både i Pakistan og Iran. FN har også satt inn store ressurser på minerydding. Gamle miner er et stort problem i jordbrukslandet Afghanistan.

Kisten til en av de syv omkomne FN-ansatte etter angrepet på UNAMA-basen i 2011 blir båret til flyet som skal frakte den hjem. Foto: UN Photo/Eric Kanalstein

I april 2011 ble syv FN-ansatte drept i et angrep på basen til FN-styrken i Afghanistan (UNAMA). Foto: UN Photo/Eric Kanalstein

Norsk engasjement i konflikten

Norge har bidratt med soldater og penger til gjenoppbygging av Afghanistan helt siden ISAF ble opprettet i 2002. Norges operasjonsområde har hele tiden vært begrenset til Faryab-provinsen og Meymaneh i de nordlige delene av landet. NATO har flere ganger anmodet flere land om å bidra sør i Afghanistan, hvor kampene mot Taliban har vært særlig blodige. Norge har ikke sendt soldater til disse områdene.

Norge bidro de første årene med rundt 400 soldater, og senere med over 500. Til sammenlikning er den totale ISAF styrken på omtrent 130 000 soldater, 90 000 av disse er amerikanske, mens 9500 er britiske. Norge bidrar også med spesialstyrker fra Hærens Jegerkommando/Forsvarets Spesialkommando, som sendes ut på kortere oppdrag med jevne mellomrom. Norge bidrar også med personell til å trene opp afghanske politistyrker og den nasjonale hæren. Totalt sett, mellom 2002 og 2014, bidro ca. 8 500 norske menn og kvinner militært og sivilt i Afghanistan. I tillegg til å bidra med soldater og annet personell, bidrar Norge med penger til utvikling. 

Regjeringen besluttet at Norge skulle gi 750 millioner kroner i årlig bistand til Afghanistan i perioden 2008 til 2012. 46 prosent av disse pengene ble kanalisert gjennom det som kalles Afghanistans rekonstruksjonsfond, som administreres av Verdensbanken. Resten av den norske bistanden kanaliseres gjennom ulike FN-organisasjoner og frivillige organisasjoner som Røde Kors, Flyktningehjelpen og Kirkens Nødhjelp. Det totale bidraget til utviklingen er likevel mindre enn pengene som årlig bevilges til militære operasjoner. Disse var i 2011 budsjettert til å koste 1,13 milliarder kroner.

NATO fulgte opp avslutningen av ISAF-operasjonen med en nye operasjon i Afghanistan, Resolute Support Mission, fra 1. januar 2015. Den operasjonen har som mandat å bidra med opplæring, trening og støtte til afghanske styrker. I følge Den norske regjeringen, vil den norske innsatsen i større grad konsentreres om sivil bistand fremover (2016). 

Kilder: Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, BBC, New World fra UNA-UK, NUPI Skole, regjeringen.no. ------------Bøker: Adam Jones "The Soviets in Afghanistan" (Genocide, 2006:47), Ståle Eskeland, "De mest alvorlige forbrytelser" (2011:136).

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017