Hopp til innhold

Burundi

Dagens konflikt i Burundi har en blodig historie bak seg, med undertrykkelse, borgerkrig og folkemord. Konflikten startet som politisk maktkamp blant eliten, men ble i økende grad en etnisk konflikt mellom hutuer og tutsier der volden ofte var rettet mot sivile. Spørsmål om sikkerhet, politisk makt og etnisk representasjon i politikken står sentralt i konflikten.

Sist oppdatert 20.01.2017

En gruppe flyktninger som returnerer til Burundi fra DR Kongo holder landets flagg mens de hører på en velkomsttale på grensen. IRIN/Judith Batusama

En gruppe flyktninger som returnerer til Burundi fra DR Kongo holder landets flagg mens de hører på en velkomsttale på grensen. IRIN/Judith Batusama

Bakgrunn

I Burundi tilhører 85 prosent av befolkningen den etniske gruppen hutuer, mens 14 prosent er tutsier. Tutsiene ble favorisert av de belgiske kolonihaverne, som satte ulike folkegrupper opp mot hverandre for å styrke sin egen posisjon. Da landet fikk sin frihet i 1962, var det tutsiene som kontrollerte hæren. Det var dermed tutsiene som overtok makten i landet. Dette førte til misnøye blant hutuene. De organiserte seg derfor i diverse motstandsgrupper, der de to viktigste var CNDD-FDD og PALIPEHUTU. Disse gruppene hadde voldelige sammenstøt med hæren i årene som fulgte, blant annet i 1972 og 1988. Sivilbefolkningen ble hardt rammet.

Borgerkrigen

Volden tiltok på 1990-tallet, og ble utløst etter Burundis første demokratiske valg i 1993. Hutu-politikeren Melchior Ndadaya ble da landets første folkelig valgte president. Men bare få måneder seinere ble han og flere andre høytstående politikere myrdet av den tutsidominerte hæren. Tutsiene overtok igjen den politiske makten i landet. Denne hendelsen utløste en lang rekke blodige angrep på både hutuer og tutsier, og trolig ble så mange som 300 000 drept og 2 millioner drevet på flukt i løpet av 12 år med borgerkrig. Massakre på sivile, både hutuer og tutsier, ble utført både av hæren og de ulike hutu-militsene.

Barn plukker bønner i en åker utenfor Burundis hovedstad Bujumbura. IRIN/David Gough

Væpnede konflikter rammer barn hardest. Disse guttene plukker bønner i en åker utenfor Burundis hovedstad Bujumbura. IRIN/David Gough

At volden ble så omfattende, må sees i sammenheng med den generelle situasjonen i Sentral-Afrika i disse årene. I utgangspunktet var krigen i Burundi et internt anliggende, men det forandret seg fra midten av 1990-tallet. Da kom det til flere andre aktører. Den burundiske regjeringen allierte seg med de tutsidominerte styresmaktene i Rwanda. De gikk sammen om å bekjempe opprørsgrupper i begge land, først og fremst hutu-grupper. I tillegg samarbeidet Burundi med den tutsidominerte opprørsbevegelsen RCD i DR Kongo og med Ugandas hær. Hutu-opprørerne allierte seg på samme måte med opprørsgrupper i de andre landene. I kryssilden mellom alle alliansene og frontene kjempet lokalbefolkningen for å overleve.

Første demokratiske valg

Etter internasjonalt press undertegnet tutsiregjeringen og flere hutu-militser en fredsavtale i 2000. Med støtte fra blant annet FN, ble tutsien Pierre Buyoya utnevnt til president i en overgangsregjering. I 2003 skrev også den burundiske presidenten og den største opposisjonsgruppen blant hutuene under på en avtale som skulle avslutte konflikten. Samme år, og som en del av avtalen, ble presidentembetet gitt videre til hutuen Domitien Ndayizeye i 2003. I 2005 ble det så gjennomførte et vellykket presidentvalg, der den tidligere opprørslederen Pierre Nkurunziza gikk av med seieren.

Nelson Mandela var med på å legge til rette for fredsprosessen i Arusha. Her møter han FNs generalsekretær Kofi Annan i 2000. UN Photo/Milton Grant

Nelson Mandela var med på å legge til rette for fredsprosessen i Arusha. Her møter han FNs generalsekretær Kofi Annan i 2000. UN Photo/Milton Grant

Stabilitet

I årene mellom 2005 og 2010 var situasjonen i Burundi rimelig stabil. Regjeringen greide å opprettholde en skjør balanse av etnisk representasjon i det politiske systemet og i militæret. Myndighetenes behandling av opposisjonen var imidlertid svært bekymringsfull.

Til tross for at det ble gjort store framskritt i fredsprosessen i Burundi, var situasjonen vanskelig for opposisjonspartiene. Flere opposisjonspolitikere ble arrestert og valgmøter forhindret. Regjeringen ble også beskyldt for å planlegge å jukse med valgresultatet i 2010. Dette gjorde at opposisjonen boikottet valget.

President Pierre Nkurunziza taler for FNs generalforsamling. UN Photo/Lou Rouse

Pierre Nkurunziza har vært president i Burundi siden 2005. Her taler han for FNs generalforsamling. UN Photo/Lou Rouse

Uro og mistillit

Etter at president Pierre Nkurunziza ble gjenvalgt i 2010 var det en rekke uroligheter i landet. Det ble utført politisk motiverte drap både på regjeringstilhengere og opposisjonstilhengere. Det ble også gjennomført ulovlige arrestasjoner og tilfeller av tortur. Regjeringen har også innført lover som begrenser pressefriheten i landet, samt gitt politiet rett til å blande seg inn i politiske møter. Dette truer ytringsfriheten og den politiske organisasjonsfriheten i Burundi, noe som har økt konfliktnivået og sannsynligheten for en ny borgerkrig. 

Nytt presidentvalg og ny krise 

Etter flere år med relativ stabilitet i Burundi har landet igjen blitt kastet ut i en voldsom krise. Det som utløste krisesituasjonen var at president Nkurunziza kunngjorde i april 2015 at han skulle stille til valg for en tredje periode. Dette er i strid med Burundis grunnlov og møtte kraftige protester fra opposisjonen, sivilsamfunnet og landets dominerende katolske kirke. Politiet slo ned på demonstrasjoner, og flere ble drept. Nkurunziza vant likevel det omstridte valget i juli 2015.

I en rapport til FNs sikkerhetsråd i februar i 2016 beskyldes Rwanda for å ha rekruttert og trent burundiske flyktninger til å nedkjempe Nkurunzizas regime. 

Fare for folkemord

Siden Nkurunzizas kunngjøring i april 2015 har situasjonen i Burundi vært kritisk. Det første året ble over 400 mennesker drept og over 250 000 flyktet fra landet. Misnøyen og volden har økt faren for en ny borgerkrig, og FN frykter at krisen kan utvikle seg til etnisk krigføring og folkemord. President Nkurunziza nekter å tillate verken FN eller AU å etablere en fredsbevarende styrke i landet. 

Utviklingen har skremmende likhetstrekk til folkemordet i nabolandet Rwanda i 1994, hvor det først og fremst var tutsiminoriteten som ble rammet. Dagens Burundi har samme etniske sammensetningen som Rwanda hadde - rundt 85 prosent hutuer og 14 prosent tutsier.

I august 2016 nektet president Nkurunziza å tillate FN-ledede politistyrker inn i Burundi, til tross for omfattende vold i landet. I oktober trakk Nkurunziza Burundis medlemsskap i Den internasjonale straffedomstolen (ICC), antakelig for å unngå å bli straffeforfulgt selv.

Et bål bestående av våpen samlet inn fra ulike opprørsstyrker. UN Photo/Martine Perret

Flere opprørsgrupper gikk frivillig med på å bli avvæpnet, under overvåkning av FN-styrken. UN Photo/Martine Perret

FNs rolle i konflikten

FNs fredsbevarende styrker kom først til Burundi i juni 2004. De overtok etter en styrke sendt av Den afrikanske union (AU). FN-styrken har passet på at fredsavtalene fra 2000 og 2003 har blitt overholdt, og har ellers jobbet med å avvæpne opprørsgrupper, samt forhindre smugling av våpen fra Burundis naboland. I februar 2007 avsluttet FN sitt fredsbevarende oppdrag i Burundi (ONUB) for å konsentrere innsatsen om gjenoppbygging av landet.

Burundi ble i 2006 valgt ut av FNs fredsbyggingskommisjon (PBC) som et av de to første landene kommisjonen vil bistå med hjelp i en postkonfliktfase. I 2006 vedtok FN at det skulle etableres et kontor for FNs integrerte virksomhet i Burundi (BINUB) med oppstart 1. januar 2007. BINUB hadde et ekstra fokus på å støtte opp om valget sommeren 2010, samt å arbeide for å bekjempe korrupsjon, straffefrihet, styrke sikkerhetstjenestene/politiet og respekten for menneskerettighetene.

1. januar 2011 ble BINUB erstattet av Unitet Nations Office in Burundi (BNUB). BNUB skulle støtte opp om utviklingen i landet og byggingen av nasjonale institusjoner, fremme menneskerettigheter og dialog. BNUB avsluttet sitt mandat fra Sikkerhetsrådet 31. desember 2014. Ansvaret for å følge opp om valgprosessen i 2015 ble da overlatt til FNs landteam i Burundi, som består av forskjellige FN-organisasjoner og programmer. Disse er basert på et rammeverk for utviklingshjelp, UN Development Assistance Framework (UNDAF). 

1. januar 2015 begynte FNs valgobservatører til Burundi sitt oppdrag (MENUB) under mandat fra Sikkerhetsrådets resolusjon 2137 fra 2014. Deres oppdrag var å følge og rapportere presidentvalget, parlamentsvalget og de lokale valgene mellom mai og september i 2015, og ble avsluttet i slutten av 2015.   

I forbindelse med opptrappingen av volden i 2015, har FN uttrykt frykt for at situasjonen i Burundi skal utvikle seg til et folkemord. Frankrike mener Sikkerhetsrådet må true Burundis myndigheter med sanksjoner, hvor målet er å stoppe den krigerske retorikken og samtidig tvinge partene til forhandlingsbordet. 

FNs sikkerhetsråd. UN Photo/Paulo Filgueiras

Det er FNs sikkerhetsråd som bestemer hvor stor FN-styrken skal være, hvor lenge den skal være i landet, og hvilke oppgaver den skal ha. UN Photo/Paulo Filgueiras

Kilder: Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store leksikon, FN, Fellesrådet for Afrika, UDs landsider, Vårt land, NRK, Dagsavisen, BBC. ------- Bøker: Butenschøn, Stiansen og Vollan: "Power-Sharing in Conflict-Ridden Societies" (NORDEM-rapport, 2015)

FN-sambandet © 2017