Hopp til innhold

Elfenbenskysten

Elfenbenskysten var tidligere et av de mest velfungerende og rike landene i Afrika. Landet opplevde økonomisk og politisk krise fra slutten av 1980-tallet, noe som førte til konflikt og statskupp på slutten av 90-tallet. Det brøt ut borgerkrig i 2002-03, og igjen i 2011. FN har engasjert seg i konflikten, med fokus på fred, straffeforfølging og gjenoppbygging.

Sist oppdatert 27.04.2016

I 2006 begynte myndighetene i Elfenbenskysten et identifiserings- og avvæpningsprosjekt for å skape fred i landet. Målet var å kunne gi identifikasjonspapirer til millioner av landets innbyggere som var papirløse. Foto: UN Photo/Ky Chung.

I 2006 begynte myndighetene i Elfenbenskysten et identifiserings- og avvæpningsprosjekt for å skape fred i landet. Målet var å kunne gi identifikasjonspapirer til millioner av landets innbyggere som var papirløse. Foto: UN Photo/Ky Chung.

Bakgrunn

Elfenbenskysten ble selvstendig i 1960, etter å ha vært fransk koloni siden 1917. Etter selvstendigheten beholdt landet et nært politisk og økonomisk samarbeid med Frankrike, og franskmenn ble sittende i sentrale posisjoner både i statsforvaltningen og i ulike private, franske selskaper. Félix Houphouët-Boigny, som var leder for partiet PDCI, ble landets første statsminister. Andre politiske partier ble umiddelbart forbudt.

Afrikas rikeste land

De neste tretti årene var Elfenbenskysten et av Afrikas rikeste land, primært som følge av kakaoeksport. Landet er verdens største produsent av kakao. Det var lett å få arbeid i Elfenbenskysten, og gjestearbeidere strømmet til fra hele regionen. På slutten av 1980-tallet falt imidlertid prisene på blant annet kakao, noe som førte til økonomiske nedgangstider. Misnøyen i befolkningen ble rettet mot regjeringen, som så seg tvunget til å åpne for frie valg og flerpartisystem.

Konflikten starter

Landsfaderen Houphouët-Boigny døde i desember 1993. I den politiske maktkampen som fulgte, valgte flere av partiene å utnytte nasjonalistiske strømninger for å øke sin oppslutning. Dette var i skarp kontrast til Houphouët-Boigny, som hadde vært bevisst på ikke å sette ulike folkegrupper opp mot hverandre. Flere politikere framsatte det å være ivorianer (en person med opphav fra Elfenbenkysten) som et krav for både å kunne eie og stemme i landet. De hevdet også at den store muslimske befolkningen i nord ikke kunne kalle seg ivorianere, og i løpet av kort tid mistet både muslimene og gjestearbeiderne eiendoms- og stemmerett.

Spenningene mellom ulike etniske og religiøse grupperinger økte. Mange gjestearbeidere valgte å vende tilbake til sine tidligere hjemland. Det samme gjaldt flyktninger, primært liberiske, som hadde kommet til Elfenbenskysten for å unnslippe borgerkrigen i eget land.

Mennesker på en busstasjon i Abidjan flykter fra kampene i byen. Foto: Alexis Adélé/IRIN

Mars 2011. Mennesker på en busstasjon i Abidjan flykter fra kampene i byen. Foto: Alexis Adélé/IRIN

Statskupp

Landets første statskupp fant sted i 1999, og markerte slutten på Elfenbenskystens lange tradisjon for stabile styresett. Kuppmakeren Robert Gueï gikk med på å holde valg året etter, og dette ble også gjennomført. Etter noen runder med uroligheter og forsøk på militærkupp ble vinneren av valget i 2000, Laurent Gbagbo, innsatt som president. Den politiske misnøyen preget imidlertid fremdeles landet, og høsten 2002 brøt det ut borgerkrig. Muslimer i nord valgte da å ta våpen i bruk for å få tilbake sine rettigheter.

Frankrikes innblanding

Elfenbenskysten har hatt et forsvarssamarbeid med Frankrike siden 1961. Samarbeidet går ut på at Elfenbenskysten har vært garantert fransk støtte, mot at Frankrike får lov til å ha tropper i landet. Da borgerkrigen brøt ut i 2002, ble disse troppene satt inn for å beskytte de mange franskmennene som var bosatt i Elfenbenskysten.

Året etter, i 2003, sendte også ECOWAS (Organisasjon for økonomisk samarbeid i Vest-Afrika) inn en vestafrikansk fredsstyrke for å få kontroll på situasjonen. Dette skjedde i forbindelse med at regjeringen og de muslimske opprørerne i nord undertegnet en fredsavtale som Frankrike hadde regien på.

President Laurent Gbagbo underskrev motvillig, fordi han mente at avtalen favoriserte opprørerne. Han hevdet også at man ikke kunne se den tidligere kolonimakten Frankrike som en nøytral part i saken. I tiden som fulgte beskyldte både opprørerne og den ivorianske regjeringen franske styrker for å delta aktivt på motstandernes side. Fra flere hold kom kritikken om at de franske styrkene oppførte seg som en okkupasjonsmakt og ikke innfridde kravet om nøytralitet. Anti-fransk stemning spredte seg.

I 2004 ble franske eiendommer utsatt for omfattende vandalisering, og de fleste franske statsborgerne forlot landet. Samme år trakk ECOWAS sin fredsstyrke ut da en FN-styrke ble satt inn.

Det er mange internt fordrevne i Elfenbenkysten. Her i 2011 under et Ban Ki-moon besøk. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

Det er mange internt fordrevne i Elfenbenkysten. Her i 2011 under et Ban Ki-moon besøk. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

Regjeringen nekter å forhandle

I senere tid har Gbagbo og hans partifeller bevisst brukt den anti-franske stemningen for å beholde makten og trekke ut de pågående fredsforhandlingene. Dette rammer også Frankrikes allierte - FN.

Etter at internasjonale fredsmeklere i januar 2006 ba om at parlamentet måtte oppløses, trakk Gbagbo og partiet hans FPI seg fra forhandlingene. De omtalte fredsforhandlingene som en rekolonialiseringsprosess og nektet å samarbeide med FN. Militante tilhengere av Gbagbo ødela flere FN-bygninger, og FN-organisasjoner ble tvunget til å forlate den vestlige delen av landet.

Fem år etter at krisen startet ble partene enige om en fredsavtale sommeren 2007. Opprørslederen, Guillaume Soro, ble utnevnt til statsminister og opprørerne fikk amnesti. I tillegg ble partene enige om rettigheter i forhold til statsborgerskap og velgerregistrering.

Statsministeren i Elfenbenkysten, Guillaume Soro (venstre) møter FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe.

Statsministeren i Elfenbenkysten, Guillaume Soro (venstre) møter FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe.

Etterlengtet valg

I mai 2008 startet en omfattende avvæpning av opprørstyrkene. Tusenvis av opprørere leverte fra seg våpnene mot en erstatning. Men allerede måneden etter var det flere tilfeller av uroligheter i de nordlige provinsene. De tidligere opprørerne mente de ikke hadde fått hva de hadde krav på i følge fredsavtalen. I tillegg ble presidentvalget som hadde vært planlagt i lang tid utsatt igjen. Helt siden 2006 har det vært planlagt frie og rettferdige valg i landet. At valget aldri har blitt gjennomført er en av årsakene til at konflikten stadig blusser opp igjen.

I februar 2010 oppløste president Gbagbo både regjeringen og valgkommisjonen. Presidenten anklagde valgkommisjonene for fusk fordi de hadde tillatt medlemmer fra de nordlige provinsene. Dette ville ha svekket presidentens muligheter til gjenvalg. I slutten av februar var en ny regjering og ny valgkommisjon på plass. Planen var da at valget skal avholdes i april eller mai 2010, men det ble ikke avholdt før 31. oktober. 14 kandidater stilte til valg, deriblant sittende president Gbagbo og tidligere statsminister Alassane Ouattara. Begge fikk over 30 prosent av stemmene (Gbagbo 38%, Ouattara 32%), og dermed ble andre valgrunde avholdt 28. november. Foran den andre valgrunden ble det rapportert om politisk-motivert voldelige sammenstøt i landet.

Innsamlet ammunisjon i Elfenbenskysen

Ammunisjon fra militsgrupper som har blitt avvæpnet i Guiglo, Elfenbenskysten. Foto: UN Photo/Ky Chung

Etter valget i 2010

Alassane Ouattara ble utropt til vinner av valget i 2010 av landets uavhengige valgkommisjon (IEC). Kort tid etter gikk lederen av landets grunnlovsråd ut og erklærte valgresultatet ugyldig. Deretter erklærte han Gbagbo som rettmessig vinner, etter å annullert stemmer fra fire nordlige regioner, hvor Ouattara sto sterkt.

Det internasjonale samfunnet anerkjente Ouattara som valgets vinner og ba Gbagbo gå av etter nederlaget, men Gbagbo nektet å trekke seg. Forhandlingene for å komme fram til en løsning mislyktes og det ble en opptrapping av voldelige sammenstøt mellom tilhengere av Gbagbo og Ouattaras styrker. Rundt 3000 mennesker ble drept i disse sammenstøtene og minst en million mennesker ble drevet på flukt, i hovedsak fra den største byen Abidjan.

I løpet av noen måneder hadde Ouattaras styrker vunnet kontrollen over det meste av landet og i mars og april var det harde kamper i Abidjan, hvor Gbagbo og hans hær holdt stand. 11. april 2011 ble Gbagbo arrestert og Ouattara tilstrådte formelt som president i mai. Gbagbo ble senere utlevert til Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC) hvor han var anklaget for forbrytelser mot menneskeheten.

Den tidligere presidenten i Elfenbenkysten, Laurent Gbagbo, forsvarer seg i 2011 overfor Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Foto: UN Photo/ICC/AP Pool/Peter Dejong.

Den tidligere presidenten i Elfenbenkysten, Laurent Gbagbo, forsvarer seg i 2011 overfor Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Foto: UN Photo/ICC/AP Pool/Peter Dejong.

Elfenbenskysten ble hardt preget av krigshandlingene som fulgte i etterkant av valget. Gjenoppbyggingen tar tid og president Ouattara har en krevende jobb med å få i gang økonomien og samle befolkningen.

Situasjonen er fremdeles spent og preget av uro mellom de ulike gruppene i landet. Det har vært en rekke angrep på blant annet politistasjoner og militærinstallasjoner, og voldelige sammenstøt mellom regjeringshæren og Gbagbo-tilhengere. Opprør i nabolandet Mali gjør også situasjonen i regionen spent.

FNs rolle i konflikten

FN opprettet første en politisk operasjon i 2003, United Nations Mission in Côte d’Ivoire (MINUCI), og overførte styrken og utvidet mandatet til en fredsbevarende styrke UNOCI (United Nations Operation in Côte d'Ivoire) i 2004. Oppgaven til UNOCI var å legge til rette for gjennomføringen av fredsavtalen fra 2003, og overvåke grenser, samt bistå franske tropper i landet. Mandatet har endret seg flere ganger, og perioden for FN-styrken blir stadig forlenget. En periode varer som regel et halvt år eller et år. Det er rundt 6.900 FN-styrker og politi i Elfenbenkysten i dag (2016). 

Oppgaven nå består også i gjenoppbygging og program for nedrustning, demobilisering og re-integrering etter borgerkrigen. I tillegg bistår styrkene ved registrering av velgere og ved valg. De bistår med å bygger opp en sikkerhetssektor, statsapparatet og politi. De skal beskytter FN-personell i landet, og sørge for at hjelpearbeidere får gjennomført sitt arbeid.

Å hjelpe til ved beskytte og fremme menneskerettigheter i landet er også en del av operasjonenes mandat. I tillegg har fredsstyrken oppgaven å overvåke våpenembargoen mot landet.

Den fredsbevarende operasjonen i landet samarbeider mye med den FNs fredsbevarende operasjonen i Liberia (UNMIL) om bosetning og hjelp til flyktninger og tidligere militære, og de regionale organisasjonene ECOWAS og Den afrikanske union (AU) i gjenoppbygging av strukturer og statsapparatet. 

Kilder: Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store leksikon, FN, BBC

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017