Hopp til innhold

Liberia

Liberia skrev seg i 2005 inn i historien som det første land i Afrika som fikk en kvinnelig president. Ellen Johnson-Sirleaf fikk en enorm oppgave med å reise et land som var herjet av borgerkrig og blodige konflikter.

Sist oppdatert 23.02.2014

Liberia har en litt spesiell historie. Landet ble kolonisert og grunnlagt av frigitte amerikanske og karibiske slaver i 1822. Amerikanske myndigheter mente de frigitte slavene ville få det bedre i Afrika enn i Amerika, og sendte dem til landet de døpte Liberia (liberty=frihet).Tanken var at det ville bli vanskelig å integrere dem i den hvite amerikanske befolkningen, men det skulle vise seg integreringen i det nye landet heller ikke ble uten problemer. Liberia er også spesielt fordi det er ett av svært få land i Afrika som aldri har vært kolonisert av europeiske stormakter, og fordi det har en sterk forbindelse til USA.

Konflikt med de innfødte

Liberia hadde allerede en etnisk befolkning, men de frigitte slavene dannet en elite som styrte landet og som erklærte Liberia republikk i 1847. Dette skapte store sosiale problemer, ettersom ameriko-liberierne tok med seg amerikansk kultur til Liberia og anså de innfødte for å være "primitive". Ameriko-liberierne var i et klart mindretall, men fram til 1980 var det denne minoriteten som styrte landet, etter en modell bygget på amerikanske, demokratiske prinsipper (i hvert fall i prinsippet). I 1980 ledet Samuel Doe et militærkupp og tok makten fra det ameriko-liberiske styret. Doe innsatte en militærjunta bestående av medlemmer fra Liberias opprinnelige etniske grupper. På åttitallet fikk landet økonomiske problemer, samtidig som Does korrupte regime ble stadig mindre populært. Julen 1989 brøt det ut et opprør. Et hundretalls medlemmer av den liberiske opprørsgruppen NPFL (National Patriotic Front of Liberia) invaderte da Liberia fra sine baser i Elfenbenskysten. Lederen var ameriko-liberieren Charles Taylor. Opprøret ble brutalt slått ned av regjeringshæren, men dette førte imidlertid bare til at opprørerne fikk sympati i befolkningen, og at opprøret spredte seg til nye områder. I løpet av kort tid var borgerkrigen i gang.

Borgerkrig

NPFL ble delt i to fraksjoner allerede i 1990. Taylor fortsatte som leder for NPFL, mens Prince Yormie Johnson ble leder for det nyopprettede INPFL (Independent National Patriotic Front of Liberia). Senere fulgte nye splittelser, slik at man etter hvert fikk en rekke ulike opprørsgrupper med ulike allianser, som dels kjempet mot hverandre og dels mot regjeringshæren. Før borgerkrigen hadde det vært lite uvennskap mellom de forskjellige etniske gruppene i Liberia, men dette endret seg i løpet av krigsårene. I Liberia var sivilbefolkningen ekstra utsatt fordi det ikke var noen statlig regjeringshær som beskyttet dem mot opprørere. Kamphandlingene ble derimot utført av militsgrupper fra ulike etniske grupperinger, og dette førte til omfattende etnisk rensing. Det skjedde mye grusomheter i den liberiske borgerkrigen også som følge av at soldatene ble gitt dop for å miste hemninger. Det ble spilt på overtro og spiritisme, og kannibalisme forekom visstnok i de fleste leirer. Å spise motstanderes hjerte og drikke blod skulle gi soldatene økt styrke. I perioden mellom 1989-1996 ble flere enn 200 000 liberiere drept og en million mennesker fordrevet til flyktningeleire i naoblandene. 

ECOWAS, et samarbeidsorgan for Vest-Afrika, mislyktes i sine første forsøk på å få de ulike aktørene til forhandlingsbordet. De bestemte seg derfor allerede i 1990 for å sende inn styrken ECOMOG for å stabilisere situasjonen og innsette en overgangsregjering. Omtrent samtidig fikk INPLF tak i landets president Samuel Doe, og torturerte ham til døde. Både Taylor og Johnson hevdet da at de var landets nye statsoverhode, og ingen av dem aksepterte den midlertidige regjeringen som ble innsatt under ECOMOGs beskyttelse. Konfliktbildet ble ytterligere komplisert ved at heller ikke avdøde Does tilhengere godtok ECOWAS’ innsettelse av regjering. De dannet derimot sin egen væpnede gruppe. Deretter fulgte et år til med harde kamper, før INPFL ble oppløst i 1992. En ny våpenhvile ble undertegnet i 1993, og FN sendte en observatørstyrke for å bistå ECOMOG. I årene som fulgte ble flere fredsavtaler underskrevet, men NPFL brøt våpenhvilen gang på gang. I 1996 ble det inngått en fredsavtale som holdt lenge nok til at det ble avholdt valg. 

Taylor som president

Charles Taylor ble valgt til president i 1997, og dermed la også NPFL ned våpnene. De første årene med Taylor som president var relativt stabile, men mot år 2000 var det flere tilløp til opprør i landet. Samtidig ble Liberia beskyldt av Ghana og Nigeria for å støtte opprørere i Sierra Leone, og Storbritannia og USA truet med å holde tilbake bistand til landet. Stabiliteten i landet vaklet og i juli 2000 kom det første angrepet fra en opprørsgruppe som kalte seg Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD). 

Mennesker på flukt under borgerkrigen i Liberia i 2003

Mennesker på flukt under borgerkrigen i Liberia, 2003. Foto: IRIN Photo

Ny borgerkrig

Opprørsgruppen LURD tok til våpen i nordlige Liberia og opprøret spredde seg fort også til andre deler av landet. Etter harde kamper, som sendte 50 000 mennesker i Liberia og Sierra Leone på flukt, erklærte Taylor i februar 2002 unntakstilstand. LURD forlangte nye fredsforhandlinger, og Taylor gikk med på å trekke seg som president, på betingelse av at nye fredsstyrker ble satt inn. Både ECOWAS og FN sendte fredsstyrker til landet, og Taylor dro i eksil til Nigeria. En ny overgangsregjering ble innsatt i 2003, og høsten 2005 ble det avholdt ordinære valg. Ellen Johnson-Sirleaf ble valgt til president, etter en hard valgkamp der hovedmotstanderen var den internasjonalt kjente fotballspilleren Georg Weah. 

Ellen Johnson-Sirleaf

Etter presidentvalget i 2005 tok Ellen Johnson-Sireleaf fatt på oppgaven med å få landet på fote igjen etter den brutale borgerkrigen.  Det ble startet en prosess med å avvæpne opprørsgruppene, i 2006 opprettet regjeringen en sannhets- og forsoningskommisjon som skulle etterforske menneskerettighetsbrudd under borgerkrigene i landet og det ble arbeidet med å bedre landets økonomiske situasjon. Situasjonen i Liberia stabiliserte seg  i årene etter at Johnson-Sirleaf ble president. Tildligere handlesboikotter ble lettet på eller opphevet, utenlandsgjeld slettet og avvæpningen av opprørsgruppene fortsatte. Johnson-Sirleaf kunngjorde i 2011 at hun ville stille til gjenvalg i det kommende presidentvalget. Like før presidentvalget ble Johnson-Sirleaf utropt til vinner av Nobels fredspris, sammen med liberiske Leymah Gbowee og yemenittiske Tawakkul Karman. De fikk prisen for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og kvinners rett til å delta i fredsarbeid. Tildelingen av fredsprisen ble kritisert av Johnson-Sirleafs motstander i presidentvalget, som mente at prisen var ufortjent og at tildelingen var en innblanding i Liberias politikk. Ellen Johnson-Sirleaf vant presidentvalget i 2011.

President Ellen Johnson-Sirleaf

Liberias president, Ellen Johnson-Sirleaf. Tommy Trenchard/IRIN Photo

Rettsaken mot Taylor

Som første afrikanske leder ble Charles Taylor klaget inn for den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Sierra Leone for forbrytelser mot menneskeheten. Av frykt for at en rettssak mot ham ville skape uro i regionen, ble rettsaken overført til domstolen i Haag. Rettsaken mot Charles Taylor startet 7. januar 2008 og ble avsluttet i 2012 da Taylor ble dømt til 50 år i fengsel. Straffen sones i Storbritannia. 

FNs rolle i konflikten

FN har deltatt på flere måter for å prøve å få slutt på borgerkrigen i Liberia. I 1992 oppfordret Sikkerhetsrådet til våpenboikott av Liberia, og fra 1993 til 1997 hadde FN fredsobservatører i landet (UNOMIL). FN var også involvert i arbeidet med de forskjellige fredsavtalene som ble forhandlet fram på første halvdel av nittitallet, og hadde sine observatører til stede ved valget i 1997. Da fredsavtalen mellom regjeringen og opprørerne i nord ble klar i 2003, sendte FN fredsstyrker til landet (UNMIL). I 2007 satte FN inn en litt spesiell stabiliseringsstyrke som skulle bistå politiet i sitt arbeid for ro og orden og forhindre seksuelle overgrep.

Siden 2009 har UNMILs mandat blitt forlenget årlig. Styrken har blitt redusert fra et personell på over 15.000 til under 10.000 idag (2015).

Kilder: Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store leksikon, FN, BBC, Wikipedia

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017