Hopp til innhold

Libya

I 2011 brøt det ut opprør og borgerkrig i Libya. FNs sikkerhetsråd ga deretter NATO tillatelse til å bruke militærmakt for å beskytte sivile mot Gaddafi-regimets luftvåpen. NATO bidro til at Gaddafi-regimet falt, men kampen om makt og oljeressurser i Libya fortsetter. Situasjonen i Libya har igjen fått verdens oppmerksomhet på grunn av libyske militsers støtte til Den islamske stat (IS).

Sist oppdatert 30.08.2016

Kamp om den libyske byen Sirte i slutten av Gaddafis tid ved makten, 19. oktober 2011. Foto: NTB Scanpix/AFP photo/ Ahmad al-Rubaye

Kamp om den libyske byen Sirte i slutten av Gaddafis tid ved makten, 19. oktober 2011. Foto: NTB Scanpix/AFP photo/ Ahmad al-Rubaye

Bakgrunn

Libyere har en lang historie bak seg som et kolonialisert og undertrykt folk. De nordlige områdene av Libya var fra 1551 til 1911 en del av Det osmanske riket. I 1911 invaderte Italia Libya og gjorde landet til en italiensk provins. Under andre verdenskrig var det britiske styrker som tok kontrollen over landet. Libya ble en selvstendig stat først i 1951. Da var staten et kongedømme under kong Idris.

Gaddafi kommer til makten

Allerede i 1969 tok oberst Muammar Gaddafi makten gjennom et statskupp. Regimet hans kastet ut utlendingene i landet. Gaddafi ville bygge en ny sosial og politisk orden fra grunnen av. Statskuppet fikk legitimitet fordi det var en del av en større felles arabisk, sosialistisk og anti-kolonialistisk revolusjonsbevegelse i regionen. Befolkningen var i tillegg misfornøyd med kong Idris siden landets nye oljeinntekter ikke kom det libyske folket til gode. Statskuppet førte imidlertid til at Libya byttet ut ett diktatur med et annet. Undertrykkelsen av det libyske folk fortsatte.

FN innfører sanksjoner mot Libya

Gaddafi styrte Libya med jernhånd i 42 år. All makt lå hos ham og en gruppe slektninger og sikkerhetssjefer. Landet ble på kort tid et av Afrikas rikeste, målt i brutto nasjonalprodukt (BNP). Det skyltes landets store oljeressurser. Regimet hadde et dårlig forhold til USA og Israel, og støttet anti-vestlige militante grupper rundt om i verden. FN innførte sanksjoner mot Libya, noe som særlig rammet landets økonomi. Lenge var Libya svært isolert fra resten av verden.

Gaddafis anti-kolonialisme og revolusjonsretorikk mistet etter hvert mye av støtten i befolkningen han en gang nøt godt av. Etter 42 år sa deler av det libyske folk klart ifra at de ikke ønsket Gaddafi ved makten lenger. 

Muammar Gaddafi som en ung revolusjonsleder i Libya. Foto: NTB Scanpix/KEYSTONE Pictures

Muammar Gaddafi som en ung revolusjonsleder i Libya. Foto: NTB Scanpix/KEYSTONE Pictures

Den arabiske våren fører til uroligheter

16. februar 2011 brøt det ut opprør mot Gaddafi-regimet. Opprøret var inspirert av lignende opprør i nabolandene og var en del av «Den arabiske våren». Det startet øst i Libya, med senter i landets nest største by Benghazi. Så spredte det seg til andre deler av landet, inkludert hovedstaden Tripoli i vest. Uroen ble raskt slått ned av myndighetene i den vestlige delen av landet hvor regimet stod sterkest. Opprøret fikk derimot raskt oppslutning i øst. Som i nabolandene krevde demonstrantene bedre levekår og mer frihet, og uttrykte misnøye med det autoritære regimet. Gaddafi-regimet gjorde det klart at de ikke ville gi slipp på makten.

Borgerkrigen bryter ut

Gaddafis regime satte inn våpenmakt mot demonstranter og sivilbefolkningen, både fra luften og bakken. Konflikten utviklet seg til en borgerkrig da opprørerne begynte å organisere væpnet motstand mot angrepene fra myndighetene. Flere offiserer og andre medlemmer av regimet sluttet seg etter hvert til opprørerne.

Libya er et stort land med en relativt liten befolkning. Det bidro til at opprørerne kunne etablere et eget maktsentrum i den østlige delen av landet. Den vestlige delen av landet ble kontrollert av Gaddafi-regimet. Denne øst-vest delingen gjorde opprørerne mer sårbare for Gaddafi-regimets luftvåpen, noe som utgjorde den viktigste militære forskjellen mellom statsmakten og opposisjonsstyrkene.

Ledere i vestlige land begynte å snakke om behovet for en militær intervensjon (inngripen) i Libya. Den afrikanske union (AU) var skeptisk til militære løsninger i Libya, og søkte å finne fredelige alternativer. Men AUs forsøk på en fredelig løsning på konflikten i Libya ble vanskeliggjort ved at det ikke ble koordinert med Frankrike, Storbritannia og USAs konfronterende holdning til Gaddafi-regimet. Samtidig var AUs medlemsland delvis uenige med hverandre.   

Krigen er en trussel mot sivile

Gaddafi holdt en trassig tale 22. februar 2011 der han snakket om å rense Libya for fiender «hus for hus». Dette ble tolket av flere internasjonale observatører som at Gaddafi hadde til hensikt å massakrere deler av den libyske befolkningen. Gaddafis tale påvirket dermed FNs sikkerhetsråds vurdering om hva som måtte gjøres. Mye tydet på at det var en overhengende fare for libyske opprørere og andre siviles sikkerhet i møte med Gaddafi-regimets militærmakt. Dette førte til at Sikkerhetsrådet tillot en internasjonal militær intervensjon i Libya.

Muammar Gadhafi, statsoverhode i Libya 1969-2011  Foto: US Navy Photo/Jesse B. Awalt via Wikimedia

Muammar Gadhafi hadde makten i Libya fra 1969 til 2011 (Foto: US Navy Photo/Jesse B. Awalt via Wikimedia)

FN tillater en militærintervensjon i Libya

17. mars 2011, en måned etter den første dagen med demonstrasjoner i Libya, vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973 som bestemte at en flyforbudssone skulle opprettes over Libya. I praksis betydde det at det libyske luftvåpenet ikke lenger skulle få lov til å fly i libysk luftrom. For å håndheve denne bestemmelsen ga FN et mandat (godkjennelse) for bruken av internasjonal militærmakt i Libya. Begrunnelsen for en slik militærintervensjon var å beskytte sivile.

Ti land av de 15 landene i Sikkerhetsrådet stemte for resolusjonen, mens fem land avstod fra å stemme (Brasil, India, Kina, Tyskland og Russland). Den afrikanske union (AU) var også positive til Sikkerhetsrådets resolusjon på dette tidspunktet, blant annet fordi resolusjonen uttrykte støtte til AUs diplomatiske spor overfor Gaddafi-regimet. 

NATO tok ansvaret for flyforbudsoperasjonen hvor 15 land deltok, deriblant Norge. NATO angrep også Gaddafi-regimets militærstyrker på bakken. Disse angrepene hadde til hensikt å beskytte de libyske opprørerne, men operasjonen manglet et klart definert sluttmål. NATO slapp rundt 7700 presisjonsbomber over Libya i løpet av de syv månedene operasjonen pågikk. Nabolandet Sudan utførte samtidig skjulte bakkeoperasjoner mot Gaddafi-regimet, i koordinasjon og samarbeid med NATOs bombekampanje. 

Opprørsstyrker inntok den siste av de Gaddafi-kontrollerte byene, Sirte, 20. oktober 2011. Gaddafi ble drept i angrepet, og den libyske borgerkrigen ble offisielt erklært over 23. oktober. Da hadde kampene medført alvorlige tap på begge sider, og store materielle ødeleggelser.

Libya etter Gaddafis fall

Etter en periode med overgangsstyre ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling i juni 2012. Dette var landets første frie valg på over seks tiår. Siden da har landet vært i kaos. Det ble først en del politisk vold og konflikt mellom restene av den gamle statsmakten med utgangspunkt i hovedstaden Tripoli i vest, og en nyere (da internasjonalt anerkjent) myndighet i Tobruk i øst. Senere, gjennom forhandlinger i FN-regi, ble det etablert en helt ny koalisjonsregjering, som flyttet inn i Tripoli. Likevel har det vært konflikt og splittelser knyttet til denne løsningen. Deler av nasjonalforsamlingen (parlamentet) anerkjenner ikke den nye, FN-støttede regjeringen. I praksis er det tre regjeringer som konkurrerer om makten. I tillegg finnes det en rekke forskjellige militsgrupper som kjemper om ulike områder, der kontrollen over oljeressursene står i sentrum.

IS-militser får fotfeste i Libya

Blant de mest ekstreme gruppene som har fått fotfeste i Libya, er militser som har sluttet seg til det internasjonale nettverket til terrororganisasjonen Den islamske stat (IS). Disse IS-militsene tok kontroll i områder rundt byen Sirte langs Middelhavskysten. Dette har skapt ny internasjonal interesse for situasjonen i Libya, som har ført til en ny militær intervensjon (inngripen) fra USA. Den nyeste FN-støttede regjeringen har tillatt USA å angripe IS-mål i Libya med bruk av luftangrep og overvåking, men ikke bakkestyrker. Et problem knyttet til en slik ny vestlig intervensjon er at det vil kunne styrke effekten av IS’ propaganda om at Vesten er i krig mot islam.      

•             Les mer om IS på konfliktprofilen Den islamske stat (IS).

En soldat løper i dekning under kampen om byen Sirte i slutten av Gaddafis tid ved makten, 19. oktober 2011. Foto: NTB Scanpix/AFP photo/Ahmad al-Rubaye

En soldat løper i dekning under kampen om byen Sirte i slutten av Gaddafis tid ved makten, 19. oktober 2011. Foto: NTB Scanpix/AFP photo/Ahmad al-Rubaye

NATO får kritikk for militæroperasjonen

Den internasjonale NATO-styrken har blitt kritisert for å spille en for aktiv rolle i borgerkrigen og for å tøye FN-mandatet for langt. Mandatet var å håndheve en flyforbudssone, men resultatet ble at NATO bidro til å styrte Gaddafi-regimet. Den afrikanske union (AU) var blant de som mente at FN-mandatet hadde blitt misbrukt. Misnøyen mot NATO-intervensjonen i Libya påvirket også argumentasjonen mot å gripe inn i borgerkrigen i Syria.  

FNs menneskerettighetsråd etablerte en uavhengig granskningskommisjon (The International Commission of Inquiry on Libya) som skulle undersøke potensielle folkerettsbrudd under Libya-krigen. Granskningskommisjonen konkluderte med at både Gaddafi-regimet og lokale anti-Gaddafi-styrker hadde begått krigsforbrytelser, og at disse pågikk også etter at Gaddafi-regimet hadde falt. 

Om NATO-intervensjonen konkluderte granskningskommisjonen, og andre granskninger gjort av ulike menneskerettighetsorganisasjoner, at NATO-bombingen i Libya førte til et relativt lavt antall sivile tap, sett i forhold til mengden bomber som ble brukt. Likevel fant kommisjonen at minst 60 sivile hadde blitt drept som følge av NATOs bombekampanje. Human Rights Watch (HRW) har konkludert med at minst 72 sivile ble drept av NATO-bombingen. HRW kritiserer NATO for verken å ha anerkjent eller undersøkt disse tilfellene selv, blant annet fordi folkeretten påkrever å gi erstatning til eventuelle etterlatte.  

Libya-konfliktens påvirkning på andre kriser og konflikter

Libya har blitt et sentralt utfartssted for flyktninger og andre migranter som forsøker å reise til Europa over Middelhavet. Dette har ført til en oppblomstring av menneskehandel og andre former for utnyttelse av sårbare mennesker på flukt.

Oljeproduksjonen, som tidligere utgjorde 96 prosent av landets inntekter, har havarert på grunn av rivalisering om kontrollen over oljeressursene. Konflikten er i ferd med å skape en økonomisk krise som vil gjøre den humanitære krisen enda verre.

Konflikten i Libya har også bidratt til å skape eller forsterke andre konflikter i regionen, spesielt sørvest for Libya hvor terrorgruppen Boko Haram er aktive, samt konflikten i Mali hvor franske styrker har intervenert.

Konflikten i Libya har påvirket andre konflikter i Afrika. Bildet viser medlemmer av opprørsgruppen Movement for Oneness and Jihad in West Africa (MUJWA), som har kontroll i områder nord i Mali. Foto:Brahima Ouedraogo/IRIN Photo

Konflikten i Libya har påvirket andre konflikter i Afrika. Bildet viser medlemmer av opprørsgruppen Movement for Oneness and Jihad in West Africa (MUJWA), som har kontroll i områder nord i Mali. Foto:Brahima Ouedraogo/IRIN Photo

FNs rolle i konflikten

17. mars 2011 ble FNs sikkerhetsråd enig om resolusjon 1973 som tillot en militær intervensjon (inngripen) i Libya. Hovedformålet med intervensjonen var å beskytte sivile i Libya. Libya-krigen anses derfor som det første tilfellet hvor Sikkerhetsrådet autoriserer maktbruk ut ifra prinsippet om beskyttelsesansvar (Responsibility to Protect).  

Mange ulike FN-organisasjoner har vært til stedet i Libya siden 1960-tallet. Det er rundt 15 FN-organisasjoner, programmer og fond i Libya i dag. I tillegg har FN et politisk, fredsbyggende oppdrag i Libya (United Nations Support Mission in Libya - UNSMIL).

FN har stått i spissen for å få til forhandlinger mellom de ulike partene i konflikten i Libya. I januar 2016 ble det enighet om en ny koalisjonsregjering som FN bidro til å forhandle frem. Den FN-støttede overgangsregjeringen flyttet inn i Tripoli i mars 2016. FN-ansatte kunne deretter returnere til Tripoli i april etter å ha vært borte fra byen i nesten to år på grunn av krig og konflikt. 

Norsk engasjement i konflikten

Norge deltok i NATO-bombingen som ble iverksatt for å beskytte sivile i Libya. Kritikere i Norge peker på at avgjørelsen om å sende norske fly til Libya skjedde uten en skikkelig og åpen diskusjon. Beslutningen ble tatt uten et formelt vedtak i regjeringen. Folkerettsprofessor Ståle Eskeland har hevdet at fraværet av et regjeringsvedtak er i strid med Grunnlovens paragraf 28. Kritikere hevder derfor det er behov for en uavhengig granskning av Norges militære deltakelse i Libya-krigen, og om beslutningsprosessen i forkant av intervensjonen.

Kilder: Uppsala Conflict Database, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Store Norske Leksikon, Globalis, fn.no, un.org, BBC, International Crisis Group, NRK, VG, Aftenposten, regjeringen.no, Al-Jazeera, Politico, FNs menneskerettighetsråd, Human Rights Watch ------- Bøker/Tidsskriftet: Ståle Eskeland «De mest alvorlige forbrytelser» (2011), Alex de Waal «International Affairs, 89:2» (2013).

FN-sambandet © 2017