Hopp til innhold

Sør-Sudan

I desember 2013 brøt det ut borgerkrig i Sør-Sudan. Konflikten hadde et maktpolitisk utgangspunkt med splittelse innad i frigjøringsbevegelsen, men volden rammet visse etniske grupper hardere enn andre. Borgerkrigen ble også en etnisk konflikt, hvor spørsmål om gruppetilhørighet, sikkerhet og tilgang på ressurser ble de viktigste drivkreftene bak volden.

Sist oppdatert 10.07.2016

Et askekledd Mundari-barn som feirer Sør-Sudans frigjøringsdag i 2011. (Foto:Freedom House/Flickr)

Et askekledd Mundari-barn feirer Sør-Sudans frigjøringsdag i 2011. (Foto:Freedom House/Flickr)

Bakgrunn

Sør-Sudan ble en uavhengig stat i 2011 da det løsrev seg fra Sudan. Det som ble Sør-Sudan utgjorde rundt en tredel av Sudans territorium. Delingen av Sudan kom etter en borgerkrig mellom myndighetene i nord og frigjøringsbevegelsen i sør, en borgerkrig som varte fra 1983 til 2005.

Det var den lengste sammenhengende borgerkrigen i Afrikas historie og blir kalt for «den andre sudanske borgerkrigen». Den anses å være en fortsettelse av «den første sudanske borgerkrigen» fra 1955 til 1972. I tillegg til konflikten med sør, var myndighetene i Sudan i konflikt med grupper i det nordvestlige Darfur-området (Les mer om dette på konfliktprofilen Sudan – Darfur).

I 2005 ble det inngått en fredsavtale mellom myndighetene i Sudan og frigjøringsbevegelsen sør i Sudan, som kalte seg for SPLM. Fredsavtalen la opp til en avstemning i sør om løsrivelse, dvs. avstemning om opprettelsen av staten Sør-Sudan.

I 2011 ble det avholdt et fredelig og troverdig valg i sør hvor 99 prosent stemte for at Sør-Sudan skulle bli en selvstendig stat. Det var tydelig at motstanden mot nord, som fortsatt heter Sudan, var noe som samlet folkene i sør, det som i dag heter Sør-Sudan. Men bortsett fra stor enighet i sør om løsrivelse fra nord, var det lite som lå til rette for at Sør-Sudan skulle bli en levedyktig stat. Befolkningen i Sør-Sudan hadde en lang historie med interne konflikter og manglet også gode politiske institusjoner. Det første som skjedde da kampen for frigjøringen fra nord var over var at det oppstod en politisk konflikt i Sør-Sudan.

Selv om en felles nasjonal identitet er svak i Sør-Sudan, var det likevel stor støtte til statens uavhengighet. Her har en sørsudaner malt det sørsudanske flagget i ansiktet for å feire uavhengigheten i 2011 (Foto: UN Photo/Flickr)

Selv om en felles nasjonal identitet er svak i Sør-Sudan, var det likevel stor støtte til statens uavhengighet. Her har en sørsudaner malt det sørsudanske flagget i ansiktet for å feire uavhengigheten i 2011 (Foto: UN Photo/Flickr)

Den politiske konflikten  

Frigjøringsbevegelsen var det nærmeste man kom en statlig struktur i Sør-Sudan i 2011. Mangelen på en klar felles fiende å krige mot, som under borgerkrigen med nord, åpnet opp for maktpolitisk strid innad i frigjøringsbevegelsen. Da Sør-Sudans første president, Salva Kiir, beskyldte visepresident Riek Machar for å forsøke å ta makten gjennom et statskupp, ble den tidligere frigjøringsbevegelsen delt i to. Det var denne politiske konflikten som utløste borgerkrigen i Sør-Sudan 15. desember 2013.

Salva Kiir forble lederen for regjeringen, som ble støttet av den ene delen av den tidligere frigjøringsbevegelsen. Den andre delen ble motstandere av regjeringen. Disse ble ledet av Riek Machar som mistet sin posisjon som visepresident. 

Den delen som støttet regjeringen kalte seg for SPLM/A. Dette er en kombinasjon av navnet på den politiske og den militære delen av den tidligere frigjøringsbevegelsen. Motstanderne av regjeringen var da i såkalt opposisjon til regjeringen og kaller seg derfor SPLM/A-i-opposisjon. (For enkelhetens skyld vil disse to partene videre omtales kun som regjeringen og opposisjonen).

Den politiske konflikten internt i frigjøringsbevegelsen har også historiske røtter. Allerede tidlige på 1990-tallet hoppet Riek Machar ut av SPLM og utfordret den daværende lederen John Garang (forløperen til Salva Kiir).  

Den politiske konflikten som blusset opp innad i frigjøringsbevegelsen etter uavhengigheten (mellom regjeringen og opposisjonen) ble begynnelsen på borgerkrigen i Sør-Sudan. I løpet av få uker ble tusenvis av mennesker drept og over 800.000 flyktet fra sine hjem. Volden som ble utført gjorde at konflikten i Sør-Sudan endret seg fra å være en maktpolitisk konflikt til i større grad å dreie seg om etnisitet, sikkerhet, og tilgang på ressurser.

Her er de militære lederne i Sør-Sudan samlet i 2011, før intern splittelse og borgerkrig brøt ut (Foto: Steve Evans/Flickr)

Her er de militære lederne i Sør-Sudan samlet i 2011, før intern splittelse og borgerkrig brøt ut (Foto: Steve Evans/Flickr)

Drivkrefter i borgerkrigen

Den tydeligste etniske konflikten i Sør-Sudan er mellom Dinka-folket og Nuer-folket. Dinka-folket er den folkegruppen som er best representert blant regjeringsstyrkene. Disse styrkene utførte systematisk vold mot Nuer-folk i hovedstaden Juba tidlig i konflikten, noe som førte til at mange sivile fra Nuer-folket ble drept. Som en reaksjon på dette, organiserte Nuer-folket motstandsgrupper.

Den voldelige reaksjonen fra væpnede Nuer-grupper ble ofte rettet mot Dinka-folket generelt, noe som førte til at mange sivile dinkaer ble drept. Borgerkrigen som begynte som en maktpolitisk konflikt ble på den måten preget av etnisk gruppetilhørighet, først og fremst mellom Dinka- og Nuer-folket.

I tillegg har behovet for økonomisk sikkerhet, eventuelt grådighet, vært drivkrefter i konflikten i Sør-Sudan. Hovedsakelig dreier det seg om beskyttelse av landområder og stjeling av andres kveg. Jonglei-området har vært spesielt rammet av dette der rundt 100.000 sørsudanesere har blitt fordrevet fra sine hjem.

Borgerkrigen i Sør-Sudan førte til en økt militarisering av sivilbefolkningen. (Foto: Steve Evans/Flickr)

Borgerkrigen i Sør-Sudan førte til en økt militarisering av sivilbefolkningen. (Foto: Steve Evans/Flickr)   

Den hvite hæren      

Nuer-folket bevæpnet også de sivile. Disse ble kalt for "den hvite hæren". Den hvite hæren er en sammenblanding av mange lokale grupper. Selv om Den hvite hæren i utgangspunktet kjemper på den tidligere visepresident Machars side, har forståelsen av konflikten og motivene for krigføringen vært annerledes.

Kort fortalt kan man si at de politiske og militære lederne har hatt sine maktpolitiske motiver, mens folket har først og fremst vært opptatt av sikkerhet og rettferdighet. Dette har ført til mye politisk retorikk fra lederne for å mobilisere befolkningen til krig. Det har samtidig ført til at konflikten har beveget seg ut av ledernes kontroll, noe som kan gjøre den vanskeligere å stoppe.

I tillegg til svake politiske institusjoner, har Sør-Sudan heller ingen sterk felles nasjonal identitet. Dette har vært en viktig grunn til at politiske og militære ledere har kunnet bruke retorikk om etnisitet og gruppetilhørighet for å mobilisere ulike grupper til krig. En svak nasjonal identitet kan ha bidratt til at borgerkrigen i Sør-Sudan oppstod og eskalerte langs etniske skillelinjer.

Sivile sørsudanere, mange av dem barn, får beskyttelse inne på FNs militære baser. Bildet viser barn på UNMISSs base i Malakal i 2014. (Foto: UN Photo/Flickr)

Sivile sørsudanere, mange av dem barn, får beskyttelse inne på FNs militære baser. Bildet viser barn på UNMISSs base i Malakal i 2014. (Foto: UN Photo/Flickr)

Andre lokale konflikter

Borgerkrigen i Sør-Sudan kan oppsummeres med å si at regjeringen og Dinka-folket kriger mot opposisjonen og Nuer-folket, som beskrevet ovenfor. En slik forenkling er langt på vei riktig, men situasjonen er mer komplisert enn som så.

Folkegruppene i Sør-Sudan, hvor Dinka og Nuer er de største, består av forskjellige undergrupper. Det er flere konflikter og mye vold også mellom og innad i disse gruppene. I den grad konflikten i Sør-Sudan handler om etnisitet, er det ikke bare mellom Dinka- og Nuer-folkene, selv om det store bildet kan forenkles slik. Men det er altså konflikter på ulike nivåer i samfunnet og gruppetilhørigheten er fleksibel.

Volden motiveres i stor grad av behovet for sikkerhet på den ene siden og ønsket om hevn på den andre, og begge knyttes til gruppetilhørighet. Gruppetenkningen bidrar til at volden rettes mot sivile. Det skyldes at man gjennom slik gruppetenkning holder en hel gruppe ansvarlig for hva noen representanter for den gruppa gjør, og hevn eller motangrep kan dermed rettes mot hvem som helst innen den «skyldige» gruppa.

UNMISS sin base i Malakal gir beskyttelse til 17 000 internt fordrevne sørsudanere. Bildet viser en sørsudaner som selger bøker inne i basen i 2014

UNMISS sin base i Malakal gir beskyttelse til 17 000 internt fordrevne sørsudanere. Bildet viser en sørsudaner som selger bøker inne i basen i 2014 (Foto: UN Photo/Flickr)

Konflikten med Sudan er ikke over

I tillegg til indre konflikter i Sør-Sudan er konflikten med Sudan (nabostaten i nord) fortsatt pågående. Konflikten mellom Sudan og Sør-Sudan dreier seg først og fremst om oljeressurser og landegrenser.

Delingen av det tidligere Sudan gjorde at det aller meste av oljeressursene ble en del av staten Sør-Sudan. Samtidig går oljerørene fra Sør-Sudan nordover gjennom Sudan. Sør-Sudan er avhengig av disse fordi de muliggjør salg av oljen. Dette krever samarbeid mellom landene og enighet om inntektsfordeling. Den gjensidige avhengigheten er foreløpig en kilde til fortsatt konflikt mellom landene.

Væpnede opposisjonsgrupper i Sudan gav tidlig sin støtte til den sørsudanske regjeringen i konflikten i Sør-Sudan. Det samme gjorde nabolandet Uganda. På den andre siden er det tegn på at Sudan har levert ammunisjon og våpen i flydropp til opposisjonsstyrkene i Sør-Sudan, noe sudanske myndigheter benekter. Konflikten i Sør-Sudan har derfor også et regionalt perspektiv der ulike naboland har sine interesser. 

I begynnelsen av 2016 myknet olje- og grensekonflikten litt opp mellom Sudan og Sør-Sudan. Sør-Sudan trakk sine militære styrker et stykke vekk fra grensen, og Sudan svarte med å åpne grensen for sørsudansk handel og gjennomfart.  

FNs fredsbevarende styrker, UNMISS 2014 (Foto: UN Photo/JC McIlwaine/Flickr)

FNs fredsbevarende styrker, UNMISS 2014 (Foto: UN Photo/JC McIlwaine/Flickr)

Internasjonale forbrytelser i konflikten

FN-styrkene i Sør-Sudan, UNMISS, mener det er grunn til å tro at det har blitt begått forbrytelser mot menneskeheten under borgerkrigen i Sør-Sudan. Human Rights Watch hevder at væpnede styrker på begge sider av konflikten, både de som kjemper for og imot regjeringen, har utført grove overgrep og kanskje også krigsforbrytelser. I tillegg har over 2 millioner mennesker mistet sine hjem som et resultat av konflikten, hvor 1 av 4 har forlatt landet. Det antas at en tredel av Sør-Sudans 11 millioner innbyggere er avhengig av hjelp for å få nok mat (juni,2016).

Fredsavtale

Lederne Salva Kiir og Riek Machar signerte en fredsavtale i august 2015. Avtalen går ut på å iverksette en våpenhvile, etablere en demilitarisert sone rundt hovedstaden Juba, og gjeninnsette Riek Machar som visepresident. Til tross for at en fredsavtale har blitt signert, har rebeller, som har kjempet på Machars side i borgerkrigen, signalisert at de vil fortsette kampen uten Machar som leder. Krigen har skapt og forsterket mange lokale konflikter mellom ulike grupper i Sør-Sudan. Reell fred blir derfor vanskelig, uansett om lederne Kiir og Machar skulle klare å samarbeide eller ikke. Etter mye frem og tilbake, ble Machar gjeninnsatt som visepresident 27. april 2016.

Femårsjubileet for selvstendighet som skulle markeres 9.juli 2016, ble avlyst pga av stridigheter og fordi landet er på randen av hungersnød. I tillegg var det i juli også voldsomme kamper i hovedstaden Juba mellom Machars rebeller og regjeringsstyrker. Det er uklart om de to lederne har kontroll over sine styrker.

I 2014 ble over 200 nepalesiske FN-soldater flyttet til UNMISS, fra en FN-operasjon i Haiti, for å bedre den fredsbevarende styrken i Sør-Sudan. (Foto: UN Photo/Isaac Billy/Flickr)

I 2014 ble over 200 nepalesiske FN-soldater flyttet til UNMISS, fra en FN-operasjon i Haiti, for å bedre den fredsbevarende styrken i Sør-Sudan. (Foto: UN Photo/Isaac Billy/Flickr) 

FNs rolle i konflikten

FN-styrkene i Sør-Sudan, UNMISS, har spilt en viktig rolle for beskyttelse av mange sivile. I en FN-rapport fra september 2014 beregnes det at UNMISS gir beskyttelse til 119,000 internt fordrevne sørsudanere. UNMISS har altså åpnet flere av sine militære baser for å beskytte sivile. En slik type rolle har ikke FN spilt tidligere som en del av en fredsbevarende operasjon.

UNMISS har likevel blitt sterkt kritisert for ikke å ha gjort nok. Det blir pekt på at UNMISS har hatt for få ressurser til å beskytte sivile, samtidig som de har hatt en begrenset tiltenkt rolle, dvs. et for svakt mandat til å kunne delta i kamphandlinger. I mai 2015 ble det blant annet rapportert om at FN og andre hjelpeorganisasjoner evakuerte fra områder de arbeidet på grunn av en eskalering i antall bortføringer og voldtekter mot sivilbefolkningen.  

På den andre siden kan man argumentere med at UNMISS, selv med mer ressurser, ville hatt vanskeligheter med å nå frem til mange av de kritiske stedene i tide på grunn av den elendige infrastrukturen i landet. Dårlige veier er et stort hinder for effektiv sikkerhetskontroll i Sør-Sudan. 

Videre kunne et utvidet mandat ha satt utenlandske humanitære arbeidere i større fare siden et større militært engasjement kunne forsterket den eksisterende oppfattelsen begge parter i konflikten har hatt om at FN og andre internasjonale organisasjoner har tatt side i konflikten, nemlig støttet fienden. Det kunne gjort vondt verre. I tillegg til brutaliteten som skapes av den direkte volden, har borgerkrigen ført til andre kriser, blant annet en sultkatastrofe. Behovet for humanitær hjelp må derfor ses i sammenheng med behovet for sikkerhetsstyrker.

Matforsyninger ankommer FNs matvarprogram, World Food Programmes stasjon i Juba (Foto: Flickr/WFP/Giulio d'Adamo

Matforsyninger ankommer FNs matvarprogram, World Food Programmes stasjon i Juba (Foto: Flickr/WFP/Giulio d'Adamo

FN organisasjonen, Verdens matvareprogram (WFP), arbeider i Sør-Sudan og deler ut mat til sivile i nød. FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) varsler om fare for sultkatastrofe og melder at en tredel av landets befolkning er i fare for å rammes av hungersnød. Av de 6,1 millionene som trenger hjelp klarer FN å nå 2,3. (juni 2016)

Det er også en FN-operasjon i Sør-Sudan som fokuserer kun på forholdene mellom Sør-Sudan og Sudan, i grenseområdet Abyei. Denne operasjonen forkortes UNISFA (United Nations Interim Security Force for Abyei) og fikk sitt mandat fra FNs sikkerhetsråd i juni 2011 som en reaksjon på eskalerende vold i dette området. Oppdraget kom i kjølevannet av at Sudan og Sør-Sudan ble enig om å demilitarisere Abyei. FN spiller også en rolle i de pågående fredsforhandlingene mellom de stridene partene i Sør-Sudan.

Sikkerhetsrådet kritiserer sterkt stridighetene som er mellom partene i juli 2016, og oppfordrer partene til å overholde fredsavtalen. Rådet ber nabolandene til å bistå i konflikten, og vurderer også om de skal styrke UNMISS.

Norsk engasjement i konflikten

Norske Hilde Frafjord Johnson har hatt en ledende stilling for UNMISS. I forbindelse med klagene UNMISS har fått, uttalte utenriksminister Børge Brende at han «tar avstand fra de urimelige og grunnløse anklagene som er fremsatt mot FN-operasjonen i Sør Sudan». Han sa videre at Norge har full tillit til FN-operasjonen.

Norge, sammen med USA og Storbritannia, er de sentrale aktørene som jobber med å få fremgang i fredsforhandlingene mellom partene i Sør-Sudan. Forhandlingene pågår i regi av den regionale organisasjonen IGAD (Den østafrikanske sammenslutningen), som støttes av Norge. Forhandlingene foregår i nabolandet Etiopia og støttes av FN.

Norge har i løpet av 2014 gitt over 470 millioner kroner til humanitært arbeid. Pengene går gjennom FN, frivillige organisasjoner og Røde Kors i Sør-Sudan. Samtidig går deler av midlene til hjelpeinnsats i nabolandene som mottar mange flyktninger fra Sør-Sudan.

Utenriksminister Børge Brende møtte FNs spesialutsending Hilde Frafjord Johnson i Juba i Sør-Sudan i 2014 (Foto: Utenriksdepartementet/Astrid Sehl/Flickr)

Utenriksminister Børge Brende møtte FNs spesialutsending Hilde Frafjord Johnson i Juba i Sør-Sudan i 2014 (Foto: Utenriksdepartementet/Astrid Sehl/Flickr)

Kilder: BBC, International Crisis Group, Human Rights Watch, Peace Research Institute Oslo (PRIO), The Economist, The Guardian, regjeringen.no, ReliefWeb, United Nations, Unicef, United States Institute of Peace, World Food Program, UNA-UK (New World).

FN-sambandet © 2017