Hopp til innhold

Sudan - Darfur

Ti år med krig har gjort Darfur i Sudan til et av de fattigste områdene i verden. Mange hundretusen mennesker er på flukt og FN kaller konflikten en humanitær katastrofe.

Sist oppdatert 01.02.2016

Børn i flygtningelejr i december 2009

Barn i flyktningleir i desember 2009 (Foto:  UN Photo / Albert Gonzalez Farran).

Bakgrunn

Darfur er en region vest i Sudan på størrelse med Spania. Regionen består av fjell og slettelandskap og var på slutten av 1800-tallet et selvstendig rike. I 1916 ble regionen okkupert av britiske og egyptiske styrker og ble lagt under Sudan. Da Sudan ble selvstendig i 1956 forble Darfur en del av den sudanske staten.

Enkelte har forsøkt å framstille konflikten i Darfur som en religiøs konflikt mellom kristne bønder og muslimske nomader. Men dette bildet blir for enkelt. For selv om deler av befolkningen i Darfur er kristen, er befolkningen i all hovedsak muslimer. Heller enn å være en religiøs konflikt har krigen dreid seg om makt, kontroll og sikkerhet, og råderett over land og ressurser som olje og vann. Kampen har i all hovedsak stått mellom sentralmyndighetene i Sudan og ulike opprørsgrupper i Darfur.   

Barn i Darfur

Hjemvendte flyktninger i Labado. Foto: UN Photo/Evan Schneider|

Rasediskriminering i Darfur

Krigen i Darfur begynte så smått å ta til på begynnelsen av 2000-tallet. Enkelte grupper, blant annet zaghawa-folket, mente de ble urettferdig behandlet av det arabiske styret i hovedstaden Khartoum. Mange mente regimet i Khartoum forskjellsbehandlet andre folkegrupper til fordel for arabiske muslimer. Andre har gått så langt som å kalle det et apartheid-styre. (Ordet "apartheid" er hentet fra det rasistiske styresettet i Sør-Afrika (1948-1994) og betyr "adskillelse". Et apartheidstyre diskriminerer folk basert på rase eller etnisk tilhørighet, og anses av FN som en forbrytelse mot menneskeheten).  

Zaghawa-folket, som i all hovedsak er svarte afrikanere, mente både regionen de bodde i, og folkegruppen deres som helhet, ble skjøvet ut fra alle beslutningsprosesser i landet. Andre folkegrupper i Darfur, som fur-folket og masalitene opplevde det samme.  

Frigjøringsbevegelsen vinner fram

I 2003 dannet en gruppe opprørere, med bakgrunn i alle de nevnte folkegruppene, en væpnet motstandsgruppe kalt Darfurs frigjøringsfront (DLF). Målet deres var å slå tilbake det de kalte militære overfall på landsbyene deres. Motstandsgruppen skiftet raskt navn til Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM). I 2003 satte SLM i gang flere væpnede angrep på militære utposter i Darfur. Myndighetene i Khartoum forsto ganske tidlig hva som var på gang. Problemet deres var at de allerede var involvert i to andre militære konflikter, blant annet en langvarig krig mot opprørsbevegelsen i Sør-Sudan. 

President Omar al-Bashir hadde derfor få militære styrker til overs. Opprørerne i Darfur gjorde derfor stor framgang i starten. I april 2003 klarte SLM overraskende å innta hovedstaden i Nord-Darfur, Al Fashir, der de drepte og arresterte et hundretalls regjeringssoldater. De ødela også mange store fly og helikoptre. Angrepet var en stor ydmykelse for den sudanesiske hæren, som aldri hadde opplevd noe liknende i sine mange år med konflikt i Sør-Sudan.

Ny strategi fra al-Bashir

Angrepet på Al Fashir ble et vendepunkt i krigen. Regjeringen i Khartoum bestemte seg nå for å innta en ny militærstrategi for å nedkjempe SLM. I stedet for å sende inn egne militære styrker, bestemte de seg for å bygge opp en paramilitær styrke, rekruttert fra arabisktalende gjete- og nomadestammer. Utgangspunktet ble den såkalte Janjaweed-geriljaen, som hadde kjempet mot masalitene i Darfur gjennom 1990-tallet.

Den arabiske militsgruppen Janjaweed var kjent for en hard og rasistisk framferd på slagmarken. De hadde mange våpen, som de fikk fra den sudanske regjeringen, og rykket raskt fram mot opprørerne. De utførte massakrer mot sivilbefolkningen. De angrep alle landsbyer og tettsteder der det bodde mennesker fra de tre befolkningsgruppene opprørerne hevdet å representere. Målet var blant annet å splitte opprørsbevegelsen.   

Folkemord i Darfur? 

I løpet av våren 2004 hadde tusenvis av den ikke-arabiske befolkningen blitt drept, og over en million mennesker var drevet på flukt fra Darfur. I konfliktens løp har regjeringen bombet byer der den antok at opprørerne hadde sympatisører. Kvinner ble systematisk voldtatt. Den humanitære katastrofen var et faktum. De flyktende menneskene manglet mat og vann, og mange døde i forsøk på å nå flyktningleire i nabolandet Tsjad.

Janjaweed sin framferd hadde klar karakter av etnisk rensing og kan sannsynligvis defineres som et folkemord. Landsbyer med arabisktalende befolkning fikk stort sett være i fred, mens landsbyene til andre folkeslag ble brent til grunnen.

Tsjad deltar i krigføringen 

I løpet av 2004 og 2005 ble Tsjad trukket inn i konflikten. Regjeringen i Tsjad ga militær og diplomatisk støtte til SLM og en ny opprørsgruppe som kalte seg Rettferdighets- og likhetsbevegelsen (JEM). Det hører med til historien at JEM i all hovedsak rekrutterte sine medlemmer fra det afrikanske zaghawa-folket, som i tillegg til å være bosatt i Darfur, også er bosatt i Tsjad. Blant annet er presidenten i Tsjad zaghawa, og det er sannsynlig at han så seg tjent med å hjelpe zaghawa-folket i deres desperate situasjon i Darfur.

Internt fordrevne flyktninger i Sudan. Bilde: UN Photo/Oliver Chassot

Internt fordrevne flyktninger i Sudan ankommer flyktningleiren Zam Zam. Bilde: UN Photo/Oliver Chassot

AU-styrker inn i Darfur

Den økende humanitære krisen i Darfur førte til at verdenssamfunnet fikk øynene opp for situasjonen. Den afrikanske union (AU) hadde bare rundt 150 styrker inne i Darfur fra 2004 (med FN-mandat), men rykket inn med en fredsbevarende styrke på 7000 mann i 2005 da konflikten fikk mer internasjonal oppmerksomhet. Styrken viste seg fortsatt å være for liten til å kontrollere situasjonen.

Flere forsøk på fredssamtaler ble også iverksatt. I mai 2006 klarte USA å framforhandle en avtale med en av de større fraksjonene innenfor SLM og den ugandiske regjeringen. Avtalen la til rette for en avvæpning av Janjaweed og et økt selvstyre i Darfur. Den ga også en av SLM sine representanter en sentral plass i sentraladministrasjonen i Khartoum, men var likevel ikke nok til å stanse konflikten på bakken. Store deler av SLM godkjente ikke avtalen, noe heller ikke JEM-nettverket gjorde. Janjaweed og den delen av SLM som hadde inngått fredsavtalen startet angrep på JEM. Samtidig ble den sudanske regjeringen beskyldt for å forhandle om fred på den ene siden, samtidig som de fortsatte krigføringen på bakken på den andre.

FN-styrker inn i Darfur

I 2005 inngikk regimet i Khartoum en fredsavtale med Sør-Sudan. Det frigjorde militære ressurser som kunne settes inn i Darfur. Høsten 2006 og våren 2007 økte kampene i intensitet, og konflikten ble mer og mer fastlåst. Den humanitære situasjonen i Darfur var verre enn noen gang. Hundretusenvis av mennesker flyktet internt i eget land.

Det internasjonale samfunnet presset på for å få inn fredsbevarende FN-styrker, men president Omar al-Bashir nektet. Han kalte slike planer for kolonialisme. Hardt press fra Kina, som er en viktig handelspartner for Sudan, bidro imidlertid til å få FN-styrken på plass. I oktober 2007 ble de første soldatene i en total styrke på 26.000 mann fløyet inn for å samarbeide med den eksisterende AU-styrken i Darfur.

ICC er ute etter Bashir

Sommeren 2008 startet Den internasjonale straffedomstolen (ICC) en etterforskning av president Omar al-Bashir. ICC utstedte arrestordre på han både i 2009 og 2010, men har ikke pågrepet han ennå. Tvert imot svarte Bashir med å kaste ut 13 internasjonale humanitære organisasjoner fra Darfur. Noen av opprørerne har også blitt beordret arrestert av ICC. I løpet av 2009 ebbet de verste kamphandlingene ut og den nye FN/AU-styrken hadde begynt å få kontroll på situasjonen.  

Fredsavtale

I desember 2010 kom det i stand fredsforhandlinger mellom deler av opprørsbevegelsen og regjeringen i Khartoum. Forhandlingene ledet fram til en ny fredsavtale i juni 2011 (Doha-avtalen). Avtalen besto av flere elementer. Først og fremst skulle den sikre økonomisk kompensasjon til befolkningen i Darfur som følge av det de hadde vært igjennom. I tillegg skulle det opprettes et eget styringsråd for Darfur, med både lovgivende og utøvende makt over regionen. Dette styringsrådet skulle kontrolleres av de tidligere opprørerne. I motsetning til fredsavtalen som ble inngått mellom Nord- og Sør-Sudan i 2005, er det ikke lagt opp til noen avstemning om fullstendig uavhengighet for Darfur. I februar 2012 tiltrådte det nye styret, Darfur Regional Authority (DRA).

Forholdet mellom de ulike opprørsgruppene har imidlertid blitt mer og mer komplekst. Mens noen var del av den nye avtalen, har andre ikke godtatt den. SLM delte seg i to, hvor to forskjellige etniske grupper dominerte. I tillegg er det flere mindre grupper som har brutt med SLM. Med tiden har skillelinjene mellom opprørsgrupper og kriminelle gjenger blitt mindre og mindre tydelige. I slutten av 2011 gikk de to største delene av SLA/SLM sammen med JEM og den sørsudanske opprørsbevegelsen i Sudan (SPLM-Nord). De skulle sammen utgjøre Sudans revolusjonære front. 

Menneskelige lidelser

Siden 2003 har krig, sult og konflikt rammet befolkningen i Darfur hardt. Mange flyktninger er redde for å vende tilbake, og over halvparten av befolkningen på 6 millioner er fortsatt avhengig av hjelp utenfra. Noen avslutning på volden ser ikke ut til å være i nærheten. Rundt 450.000 personer ble drevet på flukt i løpet av 2014, og bare i løpet av januar 2015 ble nye 100.000 drevet på flukt. Disse tallene kommer på toppen av allerede rundt 2 millioner internt fordrevne i landet siden 2003. 

Hvor mange som har dødd som følge av konflikten er nesten umulig å fastslå, men i følge FN ligger tallene på rundt 300.000.  Flere organisasjoner har etterlyst en formell etterforskning av krigens humanitære konsekvenser. De fleste dødsfallene (nærmere 80 prosent), skyldes sult, sykdom og underernæring heller enn direkte krigshandlinger. De fleste av krigens dødsofre ble drept de første årene av konflikten.

FNs rolle i konflikten

Ulike FN-organisasjoner har vært engasjert i konflikten i Darfur nærmest fra begynnelsen. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) driver i dag flyktningleire både i Tsjad og i Darfur. I tillegg er FNs matvareprogram (WFP) tilstede i Darfur. Under de verste kamphandlingene i 2003-2005 var det vanskelig for hjelpeorganisasjonene å få tilgang siden hjelpearbeidere ble truet både av Janjaweed og av opprørerne. Den afrikanske union (AU) var de første til å utplassere fredsbevarende styrker.

Da FNs sikkerhetsråd i 2006 besluttet å gradvis erstatte AU-styrkene, protesterte Sudans regjering. Resultatet ble et kompromiss; en styrke ledet av FN, men som også inkluderte soldater fra AU. Den ble hetende UNAMID. I juni 2013 hadde UNAMID en styrke på rundt 20.000 i Darfur. UNAMID, som er utstasjonert over hele Darfur, har som hovedoppgave å beskytte sivile, samt sikre hjelpeorganisasjonene tilgang til området. I juli 2011 vedtok FNs sikkerhetsråd en ny resolusjon (resolusjon 2003/ 2011) der de ber alle partene i konflikten om å legge ned våpnene og utarbeide en fullverdig fredsavtale basert på Doha-avtalen. Sikkerhetsrådet har i tiden etter dette hatt økende vanskeligheter for å bli enig om hva de skal gjøre for å skape fred i Sudan.  

Norsk engasjement i konflikten

Norge var lenge engasjert i fredssamtalene mellom Nord- og Sør-Sudan, men har ikke vært direkte involvert i fredssamtalene om Darfur. Norge skulle opprinnelig sende et hundretalls ingeniørsoldater til FNs fredsbevarende styrker i Darfur (UNAMID), men dette ble forhindret av Sudans president Omar al-Bashir. Bashir nektet å ta i mot norske og svenske soldater. Senere har Norge likevel fått bidra med en gruppe stabsoffiserer, men disse er nå trukket ut. Norge gir imidlertid mye nødhjelp til Sudan og til Darfur. Norad ga i 2010 mer enn 700 millioner kroner i støtte til Sudan og Sør-Sudan, hvorav en stor del gikk som nødhjelp til Darfur.

Kilder: Kilder: Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), FN, FN-sambandet, BBC, UNAMID, UNHCR, Norad, Regjeringen.no

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017