Hopp til innhold

Vest-Sahara

Både FNs sikkerhetsråd og -generalforsamling har fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, men Marokko nekter å trekke seg ut og har hatt styrker i landet i over førti år.

Sist oppdatert 27.04.2016

Portrait of a man inside the "27 February" Saharawi refugee camp near Tindouf, Algeria.

Portrett av en sharawi-flyktning i "27. februar"-leiren nær Tindouf Algerie. UN Photo/Martine Perret

Bakgrunn

Vest-Sahara var spansk koloni fram til midten av 1970-tallet, og het da Spansk Sahara. Da Spania trakk seg ut i 1975, gjorde både Marokko og Mauritania krav på landet. Begge nabolandene mente at Vest-Sahara hadde vært en del av deres land før Spania kolonialiserte landet. De to nabostatene gikk inn med styrker og okkuperte territoriet. Samtidig erklærte frigjøringsbevegelsen Polisario Vest-Sahara for selvstendig. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) avviste kravene til Mauritania og Marokko i 1975. Etter hvert gikk Mauritania bort fra kravet, men Marokko fortsatte sin okkupasjon. Selv om både FN og ICJ forlangte at det skulle holdes en folkeavstemning om saken, ble det overhørt av marokkanske myndigheter.

Okkupasjon og geriljakrig

Polisario drev først krigføring med fast base i de sørlige delene av territoriet, men gikk etter hvert over til geriljakrigføring, da dette viste seg å være mer effektivt i kampen mot den marokkanske hæren. Mens Polisario fikk støtte av venstreorienterte land som Algerie, Libya, Cuba og Jugoslavia, ble Marokko støttet av sine nære allierte Frankrike og USA. Nok en gang ble en konflikt om avkolonialisering en del av den kalde krigen, slik som Øst-Timor og Angola (Les mer om Angola på konfliktprofilen Angola). 

Etter noen sammenstøt med geriljaen som ga store tap valgte Marokko å konsentrere seg om den strategisk viktigste delen av Vest-Sahara. Området omfatter Vest-Saharas viktigste byer og landets store og verdifulle fosfor- og fiskeforekomster. Dette er naturressurser Marokko gjerne vil ha og som samtidig finansierer okkupasjonen. Marokkanerne bygget dermed murer av sand rundt hele området, satte opp piggtråd og la ut landminer. I årenes løp har murer og piggtråd blitt flyttet flere ganger og området har blitt større, dette til store protester og angrep fra befolkningen og Polisario. I dag er landet så godt som delt i to av en 2200 km lang mur, og et av verdens største landminefelt.

Sahrawier i flyktningeleiren Dakhla i Vest-Saharas naboland Algerie. Foto: UN Photo/Evan Schneider

Sahrawier i flyktningeleiren Dakhla i Vest-Saharas naboland Algerie. (Foto: UN Photo/Evan Schneider)

Våpenhvile

På slutten av 1980-tallet begynte man, ved hjelp av FNs spesialutsending, med forhandlinger mellom partene. I 1991 klarte man å inngå en våpenhvileavtale, og man bestemte at det skulle avholdes folkeavstemning i 1992 om Vest-Saharas uavhengighet. FNs fredstyrke, MINURSO, skulle overvåke våpenhvilen og gjennomføre folkeavstemningen. Det har ikke vært sammenstøt mellom Polisario og den marokkanske hæren etter 1991. Likevel ble det aldri noe av folkeavstemningen. 

Vest-Saharas opprinnelige befolkning, saharawiene, har lidd som følge av konflikten. 160 000 mennesker bor fremdeles i flyktningleirer i Algerie, i et område som regnes som ubeboelig. Flyktningene er avhengige av hjelp utenfra for å overleve. Situasjonen har blitt verre de siste årene på grunn av nedgang i bistand, og frustrasjonen er stor både blant flyktningene og saharawibefolkningen i de okkuperte områdene.

Nye protester

Høsten 2010 økte spenningen mellom regjeringsstyrkene og befolkningen i Vest-Sahara. 12 000 saharawier satte opp en provisorisk leir på stedet Gdeim Izik, utenfor hovedstaden El Aaiún i de okkuperte Vest-Sahara, i protest mot det de mente var undertrykking. Etter at den stille protesten hadde pågått i en måned, grep marokkansk politi inn med bruk av helikopter og vannkanoner for å tvinge demonstrantene vekk fra området. Da hadde det vært en rekke voldelige sammenstøt mellom demonstranter og hæren, med drepte og skadde på begge sider. 

I dagene som fulgte fant det sted store demonstrasjoner i El Aaiún. Demonstrantene kastet steiner mot politiet, satte fyr på bilder og bygninger, blant annet en TV-stasjon. Marokkanske myndigheter anklaget Algerie for å støtte Gdeim Izik-leiren økonomisk, og spansk presse ble beskyldt for å støtte saharawiene og feilinformere om situasjonen i Vest-Sahara. Dette gjordet at utenlandske journalister ble hindret i å reise i området eller ble utvist fra området. 

Mellom februar og mai 2011 var det nye demonstrasjoner som en reaksjon på hendelsene i Gdeim Izik, og demonstrasjonene spredte seg til flere steder i landet før de ebbet ut. Demonstrasjonene fikk muligens også noe inspirasjon fra Den arabiske våren som hadde startet i flere nord-afrikanske land. Ustabilitet og terroraktivitet i regionen, og den internasjonale finanskrisen har gjort situasjonen flyktningeleirene vanskeligere de siste årene. Flyktningeleirene er avhengig av bistand, men bistanden reduseres. Organisasjoner som arbeider for rett til selvbestemmelse i de okkuperte områdene er forbudt av marokkanske myndigheter.

MINURSO-soldater i Vest-Sahara

MINURSO-soldater i Vest-Sahara. Martine Perret/UN Photo

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd og generalforsamling var svært tydelige på å fordømme den marokkanske og mauritanske invasjonen av Vest-Sahara i 1975. Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) fant de to statenes krav på territoriet som grunnløse. Helt siden 1957 har FN krevd at retten til selvbestemmelse for saharawiene må respekteres. Vest-Sahara er det eneste gjenværende territoriet på det afrikanske kontinent som FN fortsatt behandler som et uløst kolonispørsmål.

En avtale om våpenhvile og folkeavstemning ble underskrevet av begge parter i 1991, og FN opprettet den fredsbevarende styrken MINURSO i 1991. Styrkene skulle følge med på at våpenhvilen ble overholdt, og fikk i oppdrag å gjennomføre den avtalte folkeavstemningen. Våpenhvilen ble overholdt, men på grunn av uenighet om hvordan fredsavtalen skulle tolkes, fikk man ikke til en avstemning.

Det store spørsmålet i forbindelse med avstemningen var lenge hvem som skulle ha stemmerett. MINURSO konkluderte listen over de stemmeberettigede i 2000, men Marokko nektet å akseptere listen. Marokko hevdet lenge at også de tilflyttede marokkanerne bør ha rett til å stemme. Da Polisario gikk med på dette har Marokko siden gått vekk fra å akseptere en folkeavstemning, uansett hvem som deltar i den.

FN har en egen spesialutsending for Vest-Sahara som legger i dag rette for fredssamtaler. Polisario vil bare akseptere en løsning som respekterer saharawienes rett til selvbestemmelse og de inngåtte avtalene om folkeavstemning. Marokko vil kun akseptere en løsning som innebærer at territoriet som de har okkupert skal innlemmes i Marokko, og vil ikke gå med på en løsning som medfører at folket selv skal få bestemme territoriets status.

Selv om den væpnede konflikten er opphørt har FN valgt å beholde styrken (MINURSO) i landet. MINURSO er den eneste FN-operasjonen i verden som ikke har mandat til å rapportere på menneskerettighetsovergrep.

I mars 2016 krevde Marokko at et av MINURSOs kontorer i Vest-Sahara skulle legges ned. Grunnen var at Ban Ki-moon hadde brukt ordet "okkupasjon" for å beskrive Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, noe Marokko mente ikke var nøytralt nok. FNs generalsekretær hevdet at ordbruken var et uhell og at FN ikke har tatt side i konflikten. Ban Ki-moon og MINURSO fikk bare en delvis støttende uttalelse fra Sikkerhetsrådet, og bestemte derfor å følge Marokkos krav om å legge ned FN-kontoret i byen Dakhla i Vest-Sahara.

Kilder: Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforkning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store leksikon, FN, FN-sambandet, BBC, Aftenposten, Støttekomiteen for Vest-Sahara, Reuters.

FN-sambandet © 2017