Algerie

Konflikten i Algerie brøt ut tidlig i 1992, da hæren annullerte første runde av parlamentsvalget, som ble vunnet av det islamistiske partiet Front for islamsk frelse (FIS). Da valgresultatet ble satt til side og presidenten oppløste nasjonalforsamlingen tok fem generaler makten i landet inntil videre. Samme år ble FIS forbudt, og lederne kastet i fengsel.

Valget i 1992 fant sted bare tre år etter at landet hadde forlatt det sosialistiske ettpartistyret som ble innført like etter uavhengigheten fra Frankrike i 1962. En mengde partier ble dannet på kort tid. FIS sto for den mest samlende politikken, og appellerte særlig til de fattige på landsbygda. FIS’ popularitet må ses i sammenheng med den langvarige islamistiske opposisjonen mot regjeringen under det sosialistiske styret. Svært mange muslimer var misfornøyde med religionens plass i samfunnet, og misnøyen økte fra midten av 1970-tallet og frem mot valget. FIS sikret seg imidlertid også bred støtte i befolkningen ved å spille videre på den sterke nasjonalismen som ble holdt ved like av det styrende sosialistiske partiet.

Like etter at valget ble annullert kom det til skuddvekslinger mellom FIS-tilhengere og hæren, og flere mennesker ble drept. Volden økte i omfang, og i løpet av kort tid ble FIS-sympatisører sperret inne over hele landet. Fengslene ble fylt opp til langt over kapasitet, og flere tusen mennesker ble plassert i fangeleire i Sahara-ørkenen. Utover våren og sommeren trakk FIS-tilhengerne opp i fjellene og førte ren geriljakrig mot regjeringsstyrkene. August samme år ble konflikten utvidet til også å omfatte sivile, da flyplassen i hovedstaden Alger ble bombet og ni mennesker mistet livet. FIS’ offisielle fordømmelse av denne handlingen viste at partiet bare hadde begrenset kontroll over stadig flere geriljagrupper.

Etter kort tid ble den militante gruppen Islamsk armébevegelse (MIA) opprettet, som et alternativ til det mer moderate FIS. Flere veteraner fra krigen i Afghanistan og andre utenlandske krigere sluttet opp om MIA, som ble den ledende motstandsgruppen mot slutten av året. Samme år kom enda en gruppering på banen, Islamsk armégruppe (GIA). GIA utviklet seg i løpet av kort tid til å bli den mest ekstreme grupperingen i kampen mot myndighetene, og gikk ikke av veien for å angripe sivile mål.

På nyåret i 1993 opprettet FIS sin egen geriljagruppe, Islamsk frelsesarmé (AIS), og ytret samtidig sin støtte til MIA. På dette tidspunktet begynte det å bli klart at AIS og MIA sto på den moderate, forhandligsvillige siden av konflikten, og GIA på den aggressive, kompromissløse siden. Regjeringen fikk på sin side støtte fra naboland som Marokko, Libya og Tunisia i kampen mot opprørerne. Disse landene ønsket at regjeringen skulle beholde kontrollen for å minske risikoen for at opprøret skulle spre seg til resten av regionen. Også den tidligere kolonimakten Frankrike støttet regjeringen militært og økonomisk i kampen mot opprørerne.

Frankrikes støtte førte til at GIA erklærte krig mot landet. Aktivister fra gruppen kapret et fly på vei fra Alger til Paris i 1994, og forsøkte å styrte det inn i Eiffeltårnet. Operasjonen mislyktes, og viste seg å bare være en forsmak på GIAs ekstreme krigføring. Gruppen fremsatte en fatwa (religiøs dom) over alle i den algeriske befolkningen som ikke deltok aktivt i kampen mot regjeringen, og utførte terroraksjoner og massemord av hele landsbyer. Opptrappingen av volden førte til en intens jakt på ledende skikkelser i GIA, og grov tortur og utstrakt mishandling fant sted på begge sider av konflikten.

FIS-gruppene fortsatte sin virksomhet, men aksjonerte kun mot myndighetene, og unngikk konsekvent å angripe sivile. I tidsrommet 1994-1997 avholdt fengslede ledere fra FIS og regjeringen langvarige forhandlinger om våpenhvile og amnesti for flere av de fengslede FIS-aktivistene. I 1997 godtok de fengslede lederne tilbudet fra regjeringen, og den FIS-tilknyttede gruppen AIS gikk med på en våpenhvile. Denne våpenhvilen varte til 2000, da en endelig avtale om løslatelsen av 4000 krigere ble inngått, og AIS nedlagt.

En av bygningene som ble skadet da FNs hovedkvarter ble utsatt for bombeangrep 11. desember 2007. (Foto: Evan Schneider/UN Photo)

Parallelt med denne fredelige utviklingen fortsatte GIA kampene, og i 1998 dukket det også opp en utbrytergruppe fra GIA, Salafistgruppen for forkynnelse og kamp (GSPC). Etter at GIA gikk mer eller mindre i oppløsning i løpet av 2002 er det GSPC som har blitt stående igjen som den eneste motstandsgruppen i Algerie. GSPC tok først avstand fra de mest ekstreme massemordene i regi av GIA, men har i løpet av 2007 trappet opp aksjonsnivået, med en rekke bombeangrep over hele landet.

I løpet av konflikten er 150-200 000 mennesker drept. Landet mangler politiske strukturer, og har vært gjennom en rekke feilslåtte valg og reformer. De siste årene har vært preget av spredte forsøk på forsoning og gjenoppbygging fra regjeringens side. Dette arbeidet har stort sett bestått av å løslate de av opprørerne som ikke har voldtatt eller tatt livet av noen, samt å tilkjenne enkelte regioner et visst indre selvstyre.

Begge sider av konflikten i Algerie har blitt anklaget for grove brudd på menneskerettighetene av grupper som Amnesty International. USA var lenge svært kritisk til regjeringens oppførsel mot opprørerne, og nektet blant annet å selge våpen til landet. I etterkant av terrorangrepene 11. september 2001 har imidlertid både USA og flere andre land fått et nytt syn på konflikten, og støtter nå aktivt opp om regjeringens kamp mot islamistene. GSPC har på sin side gått ut med støtteerklæringer til Al-Qaida, og har flere ganger hevdet å være nettverkets offisielle representanter i Nord-Afrika. Hvorvidt det eksisterer noen formelle koblinger mellom disse gruppene er ikke kjent.