Hopp til innhold

Colombia

Etter 50 år med borgerkrig er det nå håp om fred i Colombia. Konflikten står først og fremst mellom den colombianske staten og den venstreorienterte geriljagruppen FARC. Disse inngikk en fredsavtale i 2016. Utfordringen fremover er å følge avtalen, som innebærer avvæpning og integrering av FARC-soldatene i samfunnet.

Sist oppdatert 29.03.2017

Den colombianske presidenten Santos overrekker en kopi av fredsavtalen til FNs generalsekretær Ban Ki-moon i september 2016. Foto: UN Photo/Rick Bajornas

Den colombianske presidenten Santos overrekker en kopi av fredsavtalen til FNs generalsekretær Ban Ki-moon i september 2016. Foto: UN Photo/Rick Bajornas 

Bakgrunn

Mellom 1948 og 1958 var det krig i Colombia. Over 300.000 mennesker mistet livet. I Colombia omtales perioden ofte som "La Violencia" (Volden). Dette var primært en krig mellom landets konservative og liberale elite, men rammet også lokalbefolkningen hardt. På landsbygda organiserte derfor bøndene seg i egne militærstyrker for å beskytte seg. Disse styrkene ble støttet av kommunistpartiet, som etter hvert ble veldig populær på den colombianske landsbygda.

"La Violencia" sluttet da de konservative og de liberale ble enige om å dele stillingene i statsapparatet likt mellom seg. De skulle styre landet i fellesskap og forbød samtidig all opposisjon. På den måten laget de en felles front mot landets radikale krefter og holdt kommunistene og bøndene utenfor maktapparatet. Maktdelingsordningen ble innført i 1958.

Gerilja- og paramilitære grupper

Flagget til FARC.

Farcgerilliaen har sitt eget flagg.

I årene som fulgte var det sterke, radikale, venstreorienterte krefter i sving over store deler av Latin-Amerika, delvis inspirert av den sosialistiske revolusjonen på Cuba i 1959. I Colombia vokste det raskt fram flere militariserte, venstreorienterte grupper, noen med røtter i bondehærene, andre i radikale studentmiljøer. De ble kalt gerilijaen fordi de drev krigføring mot statsmakten. 

De største og viktigste geriljagruppene var Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) og Den nasjonale frigjøringshæren (ELN). De tok begge til orde for regimeskifte og mer demokratisk styring. Borgerkrigen mellom regjeringshæren og geriljaen startet i 1964. Konflikten har pågått siden. Krigen har kostet over 220.000 mennesker livet og millioner har mistet sine hjem.

I tillegg til regjeringshæren og geriljaen etablerte det seg ulike paramilitære grupperinger i Colombia på 1980-tallet. En paramilitær gruppe er en uoffisiell kampstyrke med lik struktur som den offisielle militærstyrken, men er likevel ikke en del av den. De ulike paramilitære gruppene ble opprettet av jordeiere og narkokarteller for å bekjempe geriljaen og venstresiden generelt. I 1997 slo de seg sammen til én styrke som de kalte Colombias forente selvforsvarsstyrker (AUC).

AUC var en sammenslutning av høyreorienterte styrker som hadde støtte fra regjeringshæren og deler av den politiske ledelsen. De så på seg selv som beskyttere av staten og det bestående systemet. De paramilitære gruppene har stått for de mest omfattende overgrepene i Colombia. Men også hæren og geriljaen er ansvarlig for alvorlige overgrep og brudd på menneskerettigheter. 

AUC la ned våpnene i 2003 og lot seg avvæpne mot løfter om redusert straff for dem som ble funnet skyldige i overgrep. Likevel har mange av de tidligere paramilitære fortsatt sin virksomhet i rene kriminelle grupper, som nå representerer den største sikkerhetstrusselen i landet, ifølge myndighetene. Disse gruppene er tett knyttet til narkotikaproduksjon og -handel.       

USA og narkotikahandelens rolle

Grafittibilde av Pablo Escobar. Thierry Ehrmann/Wikimedia Commons

Pablo Escobar ledet det beryktede Medellín-kartellet, som var sentralt for narkotikahandelen mellom Colombia og USA. Grafitti: Thierry Ehrmann/Wikimedia Commons

I tillegg til den voldelige rivaliseringen mellom venstre- og høyrekrefter i colombiansk politikk har landet alvorlig problemer med omfattende narkotikaproduksjon og -handel. De to problemområdene henger tett sammen ettersom mye av pengene fra narkotikahandelen går til å finansiere både geriljaen og de paramilitære. Da man gjorde narkohandelen til valgkamptema i 1990, ble tre presidentkandidater myrdet før valgkampen var ferdig. USA har engasjert seg sterkt i colombiansk politikk, med stort fokus på narkotikaproblematikken. 

USA har lenge vært tungt innblandet i Colombia-konflikten. USA har forsøkt å rettferdiggjøre sin Colombia-politikk med at Colombia er en av hovedleverandørene av de ulovlige rusmidlene cannabis (marijuana) og kokain til USA. Amerikanske interesser i Colombia fikk en ny dimensjon etter Al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001. USA satte da både FARC og ELN på listen over terroristorganisasjoner, og definerte kampen mot dem som en del av den verdensomspennende "krigen mot terror" (Les mer om den såkalte krigen mot terror på konfliktprofilene IrakAl-Qaida og Afghanistan). USAs plan var å bekjempe geriljaen militært, i tillegg til å ødelegge narkotikaplantene ved hjelp av sprøytemidler.

USAs engasjement i den colombianske konflikten har imidlertid møtt sterk kritikk internasjonalt. Dette skyldes flere ting, blant annet at sprøytemidlene som brukes også tar knekken på alt annet planteliv. Det gjør at livsgrunnlaget for allerede fattige bønder ødelegges. I tillegg beskyldes USA for å ha en skjult agenda, at det militære engasjementet handler mer om tilgang på olje enn om kampen mot narkotika. I Amazonas-områdene, som geriljaen nå kontrollerer, antas det nemlig at det ligger store oljeressurser.

USAs utenriksminister besøker Colombia for å støtte opp om Plan Colombia i 2003. Foto: PD-USGOV.

USAs utenriksminister besøker Colombia for å støtte opp om Plan Colombia i 2003. Foto: PD-USGOV.

Kamp mot geriljagruppene

I 2002 tok Álvaro Uribe Vélez over makten i Colombia. Han førte en hard politikk mot FARC og ELN, og han var positiv til USAs engasjement i Colombia. Fredsavtalen han fikk på plass med AUC i 2003 imponerte ikke landets venstreside, som så AUC og regjeringshæren som to sider av samme sak.

I kjølvannet av 2003-avtalen og avvæpning av de paramilitære gruppene, vedtok parlamentet noe som møtte omfattende kritikk, nemlig et vedtak som umuliggjorde straffeforfølgelse av paramilitære soldater som hadde begått alvorlige overgrep mot den colombianske sivilbefolkningen.

Jakten på geriljagruppene førte colombianske militæraksjoner over grensene til nabolandene Ecuador og Venezuela. Det førte til en diplomatisk krise i Colombias forhold til disse. Forholdene til nabolandene forbedret seg etter at Juan Manuel Santos ble president i 2010. 

Ingrid Betancourt Pulecio holder tale i FN.  UN Photo/Paulo Filgueiras

Ingrid Betancourt Pulecio er en colombiansk-fransk politiker som ble bortført av FARC i 2002, og holdt fanget til 2008. UN Photo/Paulo Filgueiras

Tre barn fra en indianerstamme som er fordrevet fra landområdene sine. UN Photo/Mark Garten

Urinvånernes kultur er sterkt knyttet til landområder. Når folk blir drevet på flukt fører det ofte til at de ikke kan organisere samfunnet sitt på måten de pleier lengre. UN Photo/Mark Garten

Fredsforhandlinger

Kort tid etter valget i 2010 svarte Santos, på et initiativ fra FARC om å begynne fredssamtaler, at FARC først måtte sette fri gislene som ble holdt fanget. Samme år ble FARCs militære leder Mono Jojoy drept. Til tross for (eller kanskje på grunn av) dette slapp FARC fri mange gisler i februar 2011 og beskrev det som en fredshandling.

Fredssamtalene mellom FARC og regjeringen foregikk først i Norge og deretter på Cuba. Viktige temaer i fredsforhandlingene var jordfordeling, hvordan få slutt på krigen i praksis, FARCs fremtidige politiske deltakelse, utvikling på landsbygda, og hvordan få bukt med narkotikaproduksjonen.  

Fredsavtale

Fredsprosessen har vært lang og med tidvise tilbakesteg.

  • 23. september 2015 ble regjeringen og FARC enige i noen av de siste spørsmålene som måtte løses før en endelig fredsavtale kunne underskrives. Blant disse var hvordan ofrene i konflikten skal få kompensasjon, og om de som er skyldig i menneskerettighetsbrudd skal bli straffet. Senere ble de også enige om hvordan rettighetene til ofrene skal sikres.
  • I januar 2016 ble partene enige om å spørre FNs sikkerhetsråd om å etablere en politisk FN-styrke i landet. Styrken skal observere at våpenhvilen opprettholdes, og FNs generalsekretær Ban Ki-moon ønsket forslaget velkommen.
  • 24. juni 2016 signerte partene avtalen om en slutt på krigshandlingene.
  • 25. august 2016 ble fredsavtalen som helhet signert. Avtalen pålegger FARC å levere fra seg våpnene.  
  • 2.oktober 2016 stemte et knapt flertall av colombianere "nei" til fredsavtalen i en folkeavstemning. Både FARC og regjeringen sa at de ville fortsette arbeidet for varig fred.
  • 7. oktober ble president Santos tildelt Nobels fredspris for å ha tatt initiativet til de forhandlingene som førte til fredsavtalen.

Nå må forhandlerne finne nye løsninger for å få folkets støtte til en fredsavtale. En annen utfordring som gjenstår er å få inkludert Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) i en varig fredsløsning, noe ELN så langt ikke har vært interessert i.

Fred er en viktig forutsetning på å bedre levekårene for det colombianske folk. Colombia er i dag et av landene i verden med flest internt fordrevne flyktninger. Rundt 6 av 48 millioner colombianere er nå på flukt i eget land.

Internt fordrevne barn leker ved elven i byen Rio Sucio. UN Photo/Mark Garten

Internt fordrevne barn leker ved elven i byen Rio Sucio. Folkegrupper som berøres av konflikten flytter til byer der de er trygge, kan få arbeid og hvor barna kan gå på skolen. UN Photo/Mark Garten

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd har valgt å ikke gripe direkte inn i konflikten i Colombia militært, uten at dette har vært en del av en fremforhandlet løsning mellom regjeringen og FARC. Colombia har også mottatt begrenset økonomisk støtte fra FN. Hovedgrunnen til det er at landet er forholdsvis rikt, og det blir derfor mer naturlig å jobbe for fred og beskyttelse, enn med direkte økonomisk bistand.

Jan Egeland var spesialrådgiver til FNs generalsekretær, med ansvar for Colombia. UN Photo/Marie Gandois

Jan Egeland var spesialrådgiver til FNs generalsekretær, med ansvar for Colombia. UN Photo/Marie Gandois

FNs sikkerhetsråd opprettet en politisk operasjon i Colombia i januar 2016, som et resultat av fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og FARC. Operasjonen består av ubevæpnede, internasjonale observatører for å bekrefte avvæpningen av FARC.

Det er også flere FN-organisasjoner som arbeider i Colombia med konfliktrelaterte spørsmål. Blant disse er FNs organisasjon for flyktninger (UNHCR), som arbeider for å bedre situasjonen for de mange internt fordrevne. Flyktningproblemet har ført til at store deler av befolkningen i Colombia ikke har tilgang til nok mat og vann. Dette prøver FNs matvareprogram (WFP) å endre på. UNICEF, som arbeider for barns rettigheter, har arbeidet med frigivelse og reintegrering av barnesoldater i Colombia.

Norsk engasjement i konflikten

Norge spilte en viktig rolle i fredsforhandlingene i Colombia. Først under Andrés Pastranas regjeringsperiode, som var fra 1998 til 2002. Norge satt i et utvalg sammen med Frankrike, Spania, Cuba og Sveits. På samme tid var norske Jan Egeland visegeneralsekretær i FN, med ansvar for Colombia. Kirkens Nødhjelp har også gjort en stor innsats for å prøve å løse den colombianske konflikten.

Siden 2012 er det Norge og Cuba som har vært de offisielle tilretteleggerne for den pågående fredsprosessen mellom Colombias regjering og FARC.

Kilder: Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store leksikon, Ny Tid, Involve yourself, Dagsavisen, Forsvarsforum, Crisis Group, BBC, NRK, Flyktninghjelpen, Al-Jazeera, L’Agence France-Presse (AFP), regjeringen.no.

Involverte land

FN-sambandet © 2017