Hopp til innhold

Filippinene

Sør på Filippinene har Moro-folket kjempet for uavhengighet fra Filippinene. En væpnet konflikt har pågått siden 1960-tallet og kostet tusenvis av mennesker livet. I 2014 ble det underskrevet en fredsavtale som man nå håper skal føre til en varig slutt på konflikten.

Sist oppdatert 05.09.2016

Historisk bakgrunn

Filippinene består av 11 store øyer og over 7000 mindre øyer. Nesten 100 millioner mennesker bor i landet, som er sammensatt av mange etniske og religiøse grupper. Mens de sørlige øyene tidlige på 1300-tallet ble påvirket av muslimske handelsreisende, var de nordlige øyne påvirket av hindustisk og buddhistisk kulturtradisjon. Gjennom århundrer var øyene inndelt i mange forskjellige kongedømmer og muslimske sultanater, med handelskontakt med hverandre.

Da europeerne på begynnelsen av 1500-tallet oppdaget Sørøst Asia, oppsto det en rivalisering om området mellom Spania og Portugal. Portugal koloniserte dagens Indonesia.

I løpet av 1500-tallet sikret Spania seg kontroll over de to store øyene som utgjør den nordlige delen av dagens Filippinene; Luzon og Visayas. På den store øya Mindanao i sør møtte de imidlertid større motstand. Denne øya, og de små øyene sør for den, var styrt av de muslimske sultanatene Maguindanao og Sulu. Disse klarte å holde stand mot spanjolene. Slik var sultanatet med å befeste muslimsk kultur og religion i denne delen av Filippinene, mens europeisk kultur og katolisisme begynte å spre seg på de spanskkontrollere øyene. Spanjolene kalte den muslimske befolkningen i sør for Moro, en benevnelse som fortsatt er vanlig.

På slutten av 1890-tallet gjorde befolkningen på Filippinene opprør mot spanjolene. Gjennom en rekke militære slag, og med våpenstøtte fra USA, klarte de å drive spanjolene helt tilbake til hovedstaden Manila. De filippinske opprørerne erklærte sin uavhengighet i 1899, bare for å se at Spania inngikk en avtale med USA, der USA formelt overtok som kolonimakt. I løpet av tre år erobret amerikanerne de nordlige øyene, som filippinerne hadde sloss så hardt for å gjenerobre fra Spania.

Karikaturtegning av USA som går på Filippinene for å komme seg til Kina med handelsvarer . Tegning: Judge Magazine (1902)

Mange mente USA brukte Filippinene for å komme nærmere Kina. (Judge Magazine (1902)

USAs krig mot Moro-folket

Etter å ha nedkjempet filippinerne i nord vendte det amerikanske militæret seg mot de muslimske sultanatene i sør. Sultanatene hadde forholdt seg nøytrale i konflikten, og trodde de skulle unngå amerikansk kolonisering. Nedkjempingen av dem skulle vise seg å bli en vanskelig oppgave. De ulike sultanatene var delt inn i mange provinser, regjert av ulike prinser og stammeledere. De færreste av disse ville anerkenne det amerikanske overherredømmet. Dermed startet en langvarig krig mellom USA og Moro-folket i sør. Krigen varte i 13 år, og tok livet av mellom 10.000 og 20.000 Moro-folk. Først i 1913 hadde amerikanerne sikret seg fullstendig kontroll over området.

Muslimsk opprør på 1970-tallet

På 1960-tallet begynte Moro-folket igjen å organisere seg for å vinne uavhengighet fra regjeringen i Manila. Filippinene hadde da vært uavhengig av USA siden 1945, men ble regjert av et diktatorisk militærregime ledet av president Ferdinand Marcos fra 1965. Befolkningsveksten på Filippinene var enorm, og regjeringen hadde over tid drevet en aktiv kampanje for å få flere til å flytte sørover til Mindanao og de andre øyene i sør. Dette var også et forsøk på å svekke den sosiale uroen i nord, der en kommunistisk gerilja kjempet mot regjeringen.

Filippinene opplevde stor befolkningsvekst på 1960-tallet, på bildet ser vi mange glade barn.UN Photo/B Legeller

Filippinene opplevde stor befolkningsvekst på 1960-tallet, og mange kristne flyttet til de muslimske områdene i sør. (UN Photo/B Legeller)

Den store tilflytningen av kristne nybyggere til Mindanao, der moroene tidligere hadde vært i flertall, skapte naturlig nok konflikter. De nye innbyggerne kom i tusenvis hver uke, noe som skapte økende nasjonalisme og selvbevissthet hos den muslimske befolkningen. I 1969 ble den muslimske frigjøringsbevegelsen, Moros nasjonale frigjøringsfront (MNLF), etablert. De førte kamp mot nybyggerne, som de mente stjal jord fra den etablerte befolkningen på Mindanao. De kristne innflytterne svarte med å etablere egne militsgrupper, støttet av regjeringen, og fra 1971 ble også regjeringstropper satt inn i kampene mot MNLF.

Den første fredsavtalen ble forhandlet fram mellom MNFL og regjeringen i 1976. Den sikret et visst selvstyre for Moro-folket i et område som inkluderte 13 provinser/kommuner på Mindanao, men ble i liten grad respektert av Marcos-regimet som reverserte avtalen. Heller ikke i MNLF var alle fornøyd med at det var inngått fredssamtaler. Dermed fortsatte kampene mellom kristne militser, og muslimske utbrytere fra MNLF. I 1977 bryter en del av MNLF ut og danner en ny opprørsgruppe, som senere blir kalt Den moro islamske frigjøringsfront (MILF). Dette var en gruppe som kjempet for en selvstendig islams stat og som var mer aggressive enn MNLF. I årene som fulgte var det både konflikter mellom opprørsgruppene og konflikter mellom opprørsgrupper og regjeringstropper. 

Etter at president Marcos ble styrtet i 1986, og demokratiet ble gjeninnført på Filippinene, ble MNLF tilbudt et autonomt selvstyreområde som inkluderer tre provinser på Mindanao, samt øyene Sulu og Basilan. MNLF godtok tilbudet etter forhandlinger, og Den autonome regionen av Muslimske Mindanao fikk sin egen selvstyreregjering. MILF på sin side fortsatte den væpnede kampen for fullstendig uavhengighet.

Krig mot MILF

MILF førte geriljakrig fra ulike baser på Mindanao. En fredsavtale mellom regjeringen og MILF ble inngått i 1997, men denne ble forkastet av den nye president Joseph Estrada i 2000, og han erklærte full krig mot MILF. Nye opprørsgrupper har siden vokst fram, blant annet den islamistiske terrororganisasjonen Abu Sayyaf. Den amerikanske president George W. Bush erklærte opprøret på Mindanao som en del av krigen mot terror, og bisto regjeringen i Manila med rådgivere, våpen og personell på 2000-tallet.

Ulike bombeaksjoner i løpet av 2000-tallet viste at konflikten langt i fra var løst. I 2004 ble en ferge med 116 mennesker om bord senket i en bombeaksjon. Abu Sayyaf ble linket til aksjonen. En ny bombe drepte 11 mennesker i 2006, mens syv marinesoldater ble drept i et væpnet angrep på en landsby i juli 2011. Flere mennesker har også blitt kidnappet.

En soldat fra MILF i Sultan Kudarat, sør på Filippinene. Foto: Mark Navales

En soldat fra MILF i Sultan Kudarat, sør på Filippinene. (Foto: Mark Navales)

MNLF erklærer uavhengighet

Sommeren 2013 erklærte MNLF at Bangsamoro var en uavhengig republikk. Da MNFL-styrker i september forsøkte å heise Bangsamoros flagg på rådhuset i byen Zamboanga utløste dette en væpnet konflikt mellom filippinske regjerings- og politistyrker og MNLF. Konflikten varte i drøyt to uker før den filippinske regjeringen erklærte at MNFL var slått og drevet ut av byen. MNFL har ikke lenger kontroll over noen områder, men har ikke trukket tilbake erklæringen om Bangsamoro som uavhengig stat.

Fredsavtale mellom regjeringen og MILF

Mange trodde på fred da den nye presidenten Benigno Aquino i august 2011 gikk til det skritt å møte MILF-leder Murad Ibrahim til uformelle fredssamtaler i Japan. Ibrahim uttalte etter møtet at det hadde gitt en voldsom styrke til fredssamtalene og at MILF var villig til å fravike kravet om full uavhengighet.

I 2012 ble en foreløpig fredsavtale mellom MILF og regjeringen forhandlet frem. Avtalen skulle legge føringer for veien videre i prosessen mot endelig fred, og opprettelsen av en autonom region sør på Filippinene innen 2016.

En endelig fredsavtale var klar i januar 2014, og ble offisielt underskrevet 27. mars. Avtalen skal bane vei for opprettelsen av et autonomt område, Bangsamoro, med muslimsk selvstyre i deler av Sør-Filippinene. Det skal etableres en regional politistyrke i området, Filippinene skal redusere sitt militære nærvær, og MILF skal avvæpnes. 

FNs rolle i konflikten

FN har valgt å holde seg utenfor konflikten på Filippinene.

Norsk engasjement i konflikten

Norge har holdt seg utenfor konflikten mellom Filippinene og de muslimske separatistene. Norge har likevel bistått som tilrettelegger for fredssamtaler mellom regjeringen og de filippinske kommunistene som er organisert i en felles front (NDFP). NDFP førte gjennom hele 1970- og 1980-tallet geriljakrig mot president Marcos sitt militærregime. Først da det ble gjeninnført demokrati på Filippinene kom man fram til en fredsavtale, som ble undertegnet i 1992. I henhold til denne erklæringen skulle partene møtes for å forhandle om ulike spørsmål.

I 2001 ble Norge forespurt om å bistå som tilrettelegger i fredsprosessen mellom regjeringen og kommunistpartiet. I 2004 ble det gjennomført tre formelle forhandlingsrunder i Oslo som førte til opprettelsen av en felles overvåkingsgruppe (JMC), som fikk i oppgave å overvåke brudd på menneskerettighetene i landet. Et fjerde møte var planlagt i august 2004, men ble utsatt på ubestemt tid da USA fornyet terrorlistingen av kommunistpartiets militære ving (New People’s Army). Oppstart på nye forhandlinger fant sted i Oslo i august 2016. Det førte til et gjennombrudd, hvor partene blant annet ble enige om å iverksette våpenhvile på ubestemt tid. Selv om fredssamtaler har vært av og på i over 30 år, var dette første gang partene ble enig om en slik våpenhvile.          

Kilder: Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, BBC, regjeringen.no, ABC News, Time Magazine

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017