Hopp til innhold

Libanon

Konflikten i Libanon er et resultat av en langvarig maktkamp mellom forskjellige religiøse grupperinger. I tillegg har landet blitt slagmark i andre regionale konflikter.

Sist oppdatert 23.09.2015

Bakgrunn

Libanon ble selvstendig i 1946. Da hadde landet vært fransk mandatområde siden fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Religiøs tilhørighet er svært viktig i libanesisk politikk og samfunn. Kristne libaneserne har tradisjonelt hatt mye makt på bekostning av sunni- og shiamuslimer, og i grunnloven står det at presidenten skal være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim, og parlamentspresidenten shiamuslim. Denne maktfordelingen er basert på en folketelling fra 1932, da de kristne var i flertall. I takt med at den muslimske befolkningen vokste, økte misnøyen mot maktfordelingen i Libanon. Dette skapte konflikter mellom ulike religiøse grupperinger.  

Konflikten i Libanon henger i tillegg sammen med Israel-Palestina-konflikten. Etter krigen som brøt ut da Israel ble opprettet i 1948 flyktet mange palestinere over grensen til Libanon, og ble boende i flyktningleire der. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) etablerte militærbaser i Sør-Libanon, som ble brukt som utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1970 flyttet organisasjonen sitt hovedkvarter til hovedstaden Beirut. Det var med andre ord en betydelig palestinsk tilstedeværelse i landet, og fra slutten av 1960-tallet førte dette til økt spenning mellom palestinerne og libanesiske nasjonalistiske grupper.

Aleye Al-Dor forteller hvordan borgerkrigen har forandret livet hennes . Foto: UN Photo/Mark Garten

Aleye Al-Dor forteller om klasebombene som traff ti meter fra huset hennes. Foto: UN Photo/Mark Garten

Borgerkrigen 1975-1990

I 1975 brøt det ut borgerkrig i Libanon. De kristne falangistene angrep en buss med palestinere, etterfulgt av nye angrep på palestinske flyktningleire. PLO gjengjeldte angrepene, og kampene eskalerte raskt. Samtidig kjempet et titalls libanesiske militser med ulik religiøs tilhørighet mot hverandre.  Situasjonen var kaotisk og uoversiktlig.

Israel deltok både direkte og indirekte i den libanesiske borgerkrigen. For det første støttet de falangistene både materielt og militært. De to mest kjente massakrene i palestinske flyktningleire; i Sabra og Shattila, ble utført av falangistene mens israelske styrker voktet utgangen til leirene. Israel støttet også South Lebanese Army (SLE), som kjempet mot PLO i Sør-Libanon. For det andre gikk Israel selv inn i Libanon med tropper, første gang i 1978. Aksjonen ble fordømt av FN, og israelerne trakk seg ut. FN etablerte en observasjonsstyrke i grenseområdene. Israel invaderte imidlertid på nytt i 1982, og okkuperte Libanon. Okkupasjonen førte til massiv væpnet motstand, og i Sør-Libanon ble blant annet den shiamuslimske grupperingen Hizbollah opprettet for å bekjempe israelerne. I tillegg førte okkupasjonen til at PLOs hovedkvarter flyttet til Tunisia. I 1985 trakk Israel seg tilbake, men landet beholdt kontrollen over Sør-Libanon.

Også Syria og Iran engasjerte seg i den libanesiske borgerkrigen. Syria hadde strategiske interesser i Libanon på grunn av deres egen konflikt med Israel om Golanhøydene. I 1976 invaderte syriske styrker Libanon, og ble værende til 2005. Iran ville støtte den shiamuslimske delen av befolkningen, og bidro blant annet til opprettelsen av Hizbollah.  

Borgerkrigen ble offisielt avsluttet da Taif-avtalen trådte i kraft i 1990. Avtalen sikret en mer rettferdig maktfordeling, i tillegg til at de mange militsene skulle avvæpnes. Man regner med at rundt 100 000 mennesker mistet livet i løpet av den femten år lange borgerkrigen. Like mange ble påført varige skader.

Hizbollah - Israel

Selv om kamphandlingene stanset etter 1990 var noen problemer fortsatt uløste. Mens de andre militsene fra borgerkrigen hadde lagt ned våpnene, forble Hizbollah bevæpnet. Utover 1990-tallet var det stadige trefninger mellom Hizbollah og Israel, og disse fortsatte etter at Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i 2000. I juli 2006 kidnappet Hizbollah to israelske soldater. Israel svarte med en motoffensiv som møtte massiv kritikk fra verdenssamfunnet og FN, fordi den ble regnet som ute av proporsjoner. I midten av august vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1701, som utvidet FN-styrken UNIFIL, og førte til at partene inngikk våpenhvile.

2006-krigen var ikke en krig mellom Libanon og Israel, men mellom Hizbollah og Israel. Imidlertid var det den libanesiske sivilbefolkningen som fikk føle kamphandlingene på kroppen, og krigen skapte stor misnøye med Hizbollah blant mange libanesere. Spørsmålet om avvæpning ble igjen dagsaktuelt. Etter 2006 har det vært forholdsvis rolig på grensen mellom Libanon og Israel. Likevel er veien kort til nye voldshandlinger. Israel er bekymret for de nære båndene mellom Hizbollah, Iran og Syria. Hvis konflikten mellom Israel og et av disse landene eskalerer skal det lite til før volden sprer seg til Libanon.

Hizbollah har de siste årene blitt en maktfaktor i Libanon. Etter valget i 2009 fikk Hizbollah 12 plasser i parlamentet og partiets militære fløy antas i dag å være større enn den libanesiske hæren. Hizbollah er en støttespiller for Assad-regimet i Syria og har hjulpet den syriske regjeringen i kamper mot den syriske opposisjonen. 

Unge demonstranter i ruinene etter bombeangrep i Sør-Beirut, etter konflikten mellom Israel og Hizbollah høsten 2006.

Unge demonstranter i Sør-Beirut, i ruinene etter bombeangrep, høsten 2006. Den månedslange konflikten mellom Israel og Hizbollah gjorde byer og landsbyer til slagmarker (Foto: Manoocher Deghati/IRIN)

Nær ny borgerkrig

I 2005 ble Libanons sunnimuslimske statsminister, Rafiq Hariri, drept i et attentat i Beirut. Mange mente Syria sto bak dette angrepet, fordi Hariri hadde uttalt seg negativt om deres engasjement i Libanon. Attentatet førte til så massive protester at Syria valgte å trekke ut styrkene de hadde i Libanon.

Etter drapet på Hariri ble libanesisk politikk delt inn i to blokker; den vestligvennlige 14.mars-alliansen ledet av Hariris sønn Saad, og den syrisk-vennlige 8.mars-alliansen, med Hizbollah i spissen. Begge blokkene besto av partier fra ulike religiøse retninger. Den politiske uroen i landet vokste, og i 2008 oppstod det sammenstøt mellom tilhengere fra de ulike blokkene. 

Siden da har libanesisk politikk balansert på en knivsegg. Det var spesielt knyttet spenning til Spesialdomstolen for Libanon (STL), som ble opprettet av FN i kjølvannet av attentatet mot Hariri. Innledningsvis forventet mange at Syria ville få ansvaret for attentatet, men i januar 2011 kom det frem at STL ønsket å tiltale medlemmer fra Hizbollah. Hizbollah og 8.mars-alliansen  anklaget domstolen for å være en vestlig svekkelseskampanje mot dem. 

Borgerkrigen i Syria påvirker Libanon

Konflikten i Syria, som startet i 2011 og som har utviklet seg til en brutal borgerkrig, har også fått følger for situasjonen i Libanon. Libanesiske støttespillere for både opposisjonen og for Assad-regimet har reist til Syria for å kjempe i konflikten. Fra 2012 har det vært gjentatte, voldelige sammenstøt mellom sunnimuslimer og alawitter (gren av shia) i Libanon, særlig i Tripoli og Beirut.

Det har kommet en strøm av flyktninger fra Syria til Libanon. Etter at konflikten i Syria startet, har over en million syrere tatt seg over grensen til nabolandet. Fra før av er Libanon mottakerland for mange palestinske og irakiske flyktninger. Flyktningene utgjør en stor andel av den libanesiske befolkningen, som er på rundt 5 millioner innbyggere.

Konflikten i Syria har også hatt innvirkning på økende polarisering i den libanesiske politikken, der partiene enten støtter Assad eller opposisjonen i Syria. 14.mars-alliansen har i hovedsak støttet opposisjonen, mens 8.mars-alliansen har støttet Assads regime. 

Syrisk kvinne i flyktningeleir ved byen Aarsal i Libanon i 2012.

Syrisk kvinne i nybygd hus for flyktninger i nærheten av byen Aarsal, Libanon - 2012 (Foto: Jodi Hilton/IRIN)

FNs rolle i konflikten

FN har hatt fredsstyrker i Libanon (UNIFIL) siden 23. mars 1978. Da etablerte de en nøytral sone på grensen mellom Israel og Libanon. Styrken ble i første omgang satt inn for å sikre at Israel trakk seg tilbake fra libanesisk territorium som avtalt. FN-troppene skulle også sørge for at Libanon fikk suverenitet over den sørlige delen av landet. Israel trosset imidlertid avtalen med FN da de i 1982 gikk rett gjennom styrkens område og invaderte Libanon på nytt. UNIFILs mandat ble da endret med fokus på å beskytte lokalbefolkningen så godt det lot seg gjøre. I tillegg jobbet FNs generalsekretær for å få Israel til å forlate de okkuperte områdene, og organisasjonen valgte i hele perioden å bli værende i landet, til tross for den vanskelige situasjonen.

Kontoret for FNs spesialkoordinator for Libanon (UNSCOL) bidrar med lederskap og koordinering for FNs arbeid i Libanon. Kontoret holder til i hovedstaden Beirut og ledes av FNs spesialkoordinator Sigrid Kaag. 

Før Israels storoffensiv sommeren 2006 hadde FN trukket ut det meste av personell og hadde bare en liten gruppe observatører igjen i landet. I etterkant av trefningene ble situasjonen imidlertid radikalt endret. FN sendte flere FN-soldater til UNIFIL-oppdraget, som fikk et utvidet mandat. UNIFILs mandat fornyes årlig. 

Etter attentatet på statsminister Rafiq Hariri i 2005 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1757, som opprettet en undersøkelseskommisjon (UNIIIC). Kommisjonen avsluttet sitt arbeid i 2009, og Spesialdomstolen for Libanon i Haag (STL) ble åpnet samme år.

Norsk engasjement i konflikten

Norge har hatt et omfattende engasjement i fredsstyrkene i Libanon, og sendte første gang styrker til den fredsbevarende operasjonen i Libanon i 1978. I alt 22.000 norske soldater tjenestegjorde i Libanon fram til november 1998. Norge bidro også i den nye fredsstyrken som ble sendt til Libanon etter israelernes offensiv sommeren 2006, men har etter 2009 ikke lenger personell i Libanon. 21 nordmenn har mistet livet i tjeneste i Libanon.

Kilder: International Crisis Group, Landinfo, Uppsala conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, Wikipedia, FNs fredsbevarende operasjoner, BBC

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017