Hopp til innhold

Syria

Den syriske borgerkrigen er en konflikt mellom myndighetene, ledet av Bashar al-Assad, og en rekke opprørsgrupper. Flere av opprørsgruppene kjemper også seg imellom. Russland og Iran støtter Assad-regimet, mens USA og allierte som Frankrike, Tyrkia og Saudi-Arabia bistår noen av opprørsgruppene, og kjemper mot andre.

Sist oppdatert 19.01.2017

I den palestinske flyktningleiren Yarmouk i Damaskus har tilgangen til mat vært svært begrenset under krigen. Befolkningen står i kø for å få matforsyninger fra FN. (Januar 2014). Foto: Zuma Press/UNRWA

I den palestinske flyktningleiren Yarmouk i Damaskus har tilgangen til mat vært svært begrenset under krigen. Befolkningen står i kø for å få matforsyninger fra FN. (Januar 2014). Foto: Zuma Press/UNRWA

Bakgrunn

Syria har blitt styrt av Assad-familiens autoritære regime i over 40 år, først av Hafez al-Assad som tok makten gjennom et militærkupp i 1970, og så av Bashar al-Assad siden 2000. Baath-partiet definerer seg som sosialistisk, og bygger på tanken om å samle hele den arabiske verden i en union. Syria er en ettpartistat, og før krigen hadde ikke regimet møtt vesentlig motstand på mange tiår.

Assad-familien har sittet ved makten i Syria siden Hafez al Assad begikk et militærkupp i 1970. Siden 2000 er det sønnen Bashir al-Assad (nummer to fra venstre på bakerste rekke) som har vært president i landet. Foto: Wikimedia/Creative Commons

Assad-familien har sittet ved makten i Syria siden Hafez al Assad begikk et militærkupp i 1970. Siden 2000 er det sønnen Bashar al-Assad (nummer to fra venstre på bakerste rekke) som har vært president i landet. Foto: Wikimedia/Creative Commons

Bevegelsen Det muslimske brorskap utfordret staten i 1982, men ble slått hardt ned. Regimet ble ikke utfordret av andre interne grupperinger etter det. Opposisjonen har vært fullstendig undertrykt, og regimet har derfor vært blant de mest stabile i regionen. Mange ventet demokratiske reformer da Bashar al-Assad overtok makten, men den økte åpenheten varte kun en kort stund. I stedet ble makten konsentrert på færre, hvorav mange var i nær familie med presidenten. Samtidig startet myndighetene en privatiseringsprosess, som kom den samme gruppen til gode.

Assad-familien tilhører en av Syrias mange religiøse minoriteter som kalles alawitter. Alawittene er en undergruppe av shiaislam. Det syriske regimet har derfor knyttet tette bånd til det shiamuslimske landet Iran, og til Hizbollah i Libanon. I Syria er det også mange kristne og kurdere. Den kristne minoriteten har satt pris på mer religiøs frihet under Assad-familien, som har vært opptatt av at den syriske staten skal være sekulær. Majoriteten av befolkningen er imidlertid sunnimuslimer. Det har lenge vært misnøye blant mange sunnimuslimer, fordi alawitter - som kun utgjør 10 prosent av den syriske befolkningen - har sittet i de sentrale posisjonene i regimet, og dermed vært bedre økonomisk stilt enn mange andre syrere.

Den arabiske våren

Syria ble et av landene i Midtøsten som opplevde opprør våren 2011, kjent som Den arabiske våren. Protestene i Syria ble slått hardt ned på av regimet. Det brutale svaret på de relativt fredelige demonstrasjonene fikk motstanden til å spre seg til flere deler av landet. Assad-regimet bestemte deretter å løslate ekstremistiske jihadister fra fengsel. The Daily Telegraph har rapportert at i følge ulike kilder, som vestlig etterretning, syriske opprørere og avhoppere fra al-Qaida, ble jihadistene løslatt for å bidra til å omforme det fredelige opprøret til et voldelig opprør - et type opprør som det er lettere å legitimere brutal maktbruk mot. Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være sunni-islamistiske terrorister. Han hadde dermed interesse i å "bevise" at dette var tilfelle ved å bidra til å skape en slik virkelighet. Dette var hovedgrunnen til at den såkalte arabiske våren utviklet seg til en brutal borgerkrig.

Folk samler seg i byen Nawa, nær Deraa i april 2011, i en av de første demonstrasjonene mot regimet. På skiltet står det "Ikke noe vann, ikke noe medisin, ikke noe mat." Foto: REUTERS/Handout

Folk samler seg i byen Nawa, nær Deraa i april 2011, i en av de første demonstrasjonene mot regimet. På skiltet står det "Ikke noe vann, ikke noe medisin, ikke noe mat." Foto: REUTERS/Handout

Borgerkrig

I 2011 etablerte deler av opposisjonen et syrisk nasjonalråd (SNC) i Tyrkia. SNC krevde Assads avgang, og en demokratisk stat i Syria. Tilknyttet rådet ble Den frie syriske hær (FSA) stiftet for å sloss mot regimestyrkene. Både vanlige sivile folk, og folk som hadde hoppet av Assads hær, ble en del av opprørsstyrkene som kjempet mot Assad-regimet. Etter hvert som kampene tiltok ble situasjonen på bakken stadig mer uoversiktlig. Nye opprørsgrupper ble dannet, og det ble meldt om at internasjonale krigere tilknyttet al-Qaida-nettverket dro til landet for å kjempe mot regimet. Samtidig ble det meldt om stadig mer brutale aksjoner fra det syriske regimet.

Syria-konflikten artet seg som kamper mellom hæren og opprørsgrupper om konkrete byer og bydeler. Mangelen på journalister og internasjonal tilstedeværelse gjorde det vanskelig å få pålitelig informasjon om hva som skjedde ut av landet. Konflikten i Syria utviklet seg til en brutal borgerkrig i løpet av 2012.

Krigens påvirkning på Syrias naboland

Syrias naboland Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia har blitt sterkt preget av konflikten i Syria. Forholdet til Syria har lenge vært et viktig tema i libanesisk politikk, og mange har fryktet at krigen i Syria vil lede Libanon ut i en ny borgerkrig. Et av de store utfordringene for Libanon og de andre nabolandene er den store mengden syriske flyktninger som har søkt beskyttelse hos dem på grunn av krigen i Syria. Krigen i Syria har også bidratt til den kaotiske utviklingen i Irak og fremveksten av Den islamske stat (IS).

Konflikten i Syria

Det storpolitiske spillet

Syria har en viktig strategisk betydning for mange land, både i Midtøsten og i resten av verden. Derfor blir både regimet og opposisjonen aktivt støttet av andre stater. Også religiøse motsetninger mellom land som er sunni- og shiadominerte spiller inn i konflikten. I tillegg til de nære båndene Syria har med Iran og Hizbollah i Libanon, får Assad-regimet støtte fra Russland. Syria er Russlands eneste gjenværende allierte i Midtøsten, og huser Russlands eneste militærbase i Middelhavet. Russland har i økende grad støttet Assad-regimet militært og begynte bombekampanjer i Syria i september 2015. I forbindelse med de FN-ledede forhandlingene har Russland trappet ned sin militære deltakelse i Syria.

Anti-Assad grupper derimot ble i utgangspunktet støttet av store deler av det internasjonale samfunnet, med USA i spissen. Sunnimuslimske land, som Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har støttet opprørere økonomisk og til dels med våpen. I likhet med USA, har disse landene et anspent forhold til Iran, og senere også til terrororganisasjonen Den islamske stat (IS).

Disse to amerikanske jagerflyene var blant de først til å bombe IS mål i Syria, 23. september 2014. Foto: US Department of Defense/Flickr

Disse to amerikanske jagerflyene var blant de først til å bombe IS mål i Syria, 23. september 2014. Foto: US Department of Defense/Flickr

Et land i oppløsning - fremveksten av IS

Syria har blitt et fragmentert land. Assad-regimet kontrollerer områder vest i Syria, som inkluderer hovedstaden Damaskus, mens opprørere kontrollerer andre områder. Terrororganisasjonen Den islamske staten (IS), som hadde sitt opphav i Irak, kontrollerer store områder i østlige deler av Syria. IS vokste frem i stor grad på grunn av krigen i Syria, og delvis på grunn av den støtten USA, Saudi-Arabia, Qatar og andre hadde gitt til opprørsgrupper i Syria i kampen mot Assad-regimet. IS fikk en styrket posisjon utover i borgerkrigen. De landene som hadde vært opptatt av å støtte opprørsgrupper som var imot Assad-regimet ble senere mer opptatt av å bekjempe IS, både i Syria og i Irak. USA etablerte en internasjonal koalisjon i kampen mot IS, og begynte bombing av IS-mål i Syria i 2014.

Tyrkia derimot har spilt en dobbelrolle i kampen mot IS, siden Tyrkia først og fremst har bombet kurdiske mål, samtidig som de har vært mest opptatt av å styrte Assad-regimet. Tyrkia frykter kurdernes kamp om selvstendighet, både i Tyrkia og i nabolandene. Kurderne kontrollerer et lite område nord i Syria og nord i Irak, og har kjempet i frontlinjene mot IS. Likevel er Tyrkia offisielt med i den USA-ledede koalisjonen (som støtter kurderne) i kampen mot IS.

Stormaktenes kamp mot IS i Syria

Etter at Frankrike ble rammet av et terrorangrep i Paris 13. november 2015, som IS hevdet å stå bak, har Frankrike tatt initiativ til en felles militær opptrapping for å bekjempe IS, hvor både Russland og NATO-landene USA, Storbritannia og Tyskland har ønsket å bidra mer. Storbritannia valgte dermed å delta i bombekampanjen mot IS i Syria, mens Tysklands militære styrker skal bistå uten å delta i krigføringen direkte. 

På den ene siden har Paris-angrepet åpnet muligheten for et samarbeid mellom Russland og NATO i bekjempelsen av IS. På den andre siden ble et slikt samarbeid vanskeligere etter at NATO-landet Tyrkia skjøt ned et russisk jagerfly 24. november. Tyrkias forhold til Russland og Vesten tok tilsynelatende en helomvending i kjølevannet av et mislykket kuppforsøk i Tyrkia 15. juli 2016. Tyrkia rykket deretter inn med bakkestyrker i Syria 24. august 2016. Invasjonen var offisielt rettet  mot IS, men antakeligvis også med en skjult agenda om å motvirke kurdisk samarbeid over grensen. 

Etter at Russland annekterte den ukrainske Krim-halvøya i 2014 har forholdet mellom NATO og Russland vært preget av konflikt. Syria-konflikten må på den måten ses i sammenheng med Ukraina-konflikten, siden forholdet mellom stormaktene er så viktig begge steder. 

En humanitær krise

  • Rundt 13,5 millioner syrere trenger humanitær hjelp
  • Nesten 400.000 syrere sulter i beleirede områder, områder det er vanskelig for FN å nå.
  • FN har sluttet å telle antallet drepte, men beregningene er nå at mellom 300.000 og 400.000 mennesker har blitt drept i Syria i løpet av krigen.
  • Krigen har drevet over 11 millioner mennesker på flukt. Det er over halvparten av en befolkning på drøyt 21 millioner. De fleste er internt fordrevne, mens mange har flyktet til nabolandene Jordan, Libanon, Tyrkia og Irak.

Kilde: FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA)ReliefWeb.

I flyktningleiren "Hands of Cooperation" har innbyggerne flyktet fra tønnebombing og artilleriangrep på byer og landsbyer. Barna i leiren har lite å gjøre. Foto: Andree Kaiser/MCT/Sipa USA

I flyktningleiren "Hands of Cooperation" har innbyggerne flyktet fra tønnebombing og artilleriangrep på byer og landsbyer. Barna i leiren har lite å gjøre. Foto: Andree Kaiser/MCT/Sipa USA

Kjemiske våpen

Før konflikten begynte hadde Syria et av verdens største lagre med kjemiske våpen, som sennepsgass og sarin. I 2013 ble raketter fylt med sarin brukt i og rundt Damaskus. Mellom 300 og 1430 mennesker ble drept. Opposisjonen og vestlige land mente det kun var syriske regjeringsstyrker som kunne ha gjennomført et slikt angrep, mens Assad hevdet det var opprørerne som stod bak.

Etter internasjonalt press gikk Assad-regimet med på å slutte seg til FNs konvensjon mot kjemiske våpen. Regimet forpliktet seg dermed til å kvitte seg med alle landets kjemiske våpen. I slutten av april 2014 meldte organisasjonen OPCW at 92,5% av Syrias kjemiske våpen hadde blitt fraktet ut av landet for å ødelegges.

Bashar al-Assad har fremstilt seg selv som en landsfader, og garantist for politisk stabilitet i landet. Foto: Ida Jørgensen Thinn

Bashar al-Assad har fremstilt seg selv som en landsfader, og garantist for politisk stabilitet i landet. Foto: Ida Jørgensen Thinn

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd er nesten helt lammet i den syriske konflikten. Med Libya-intervensjonen friskt i minne har Russland og Kina argumentert mot at FN skal blande seg inn i de interne anliggende til Syria. De har lagt ned veto flere ganger i Sikkerhetsrådet i forbindelse med Syria-konflikten, både i år 2011, 2012, 2014 og 2016.

Det er Russland og USAs ulike syn på Assad-regimets fremtid som har vært et av de største hindringene for en omfattende og kraftfull resolusjon fra Sikkerhetsrådet. USA mener at en løsning i Syria forutsetter at Assad-regimet fjernes. Russland derimot er kritiske til at Sikkerhetsrådet skal bestemme en regimeendring i en suveren stat. Russland mener dessuten at Assad-regimet er viktig for å bekjempe Den islamske stat (IS).

Blant de få tingene Sikkerhetsrådet har blitt enig om er en resolusjon som pålegger partene i konflikten å slippe inn nødhjelp til sivilbefolkningen. 19. desember 2016 ble Sikkerhetsrådet også enig om å tillate FN-observatører å kontrollere trygg evakuering av sivile ut av Øst-Aleppo, i kjølevannet av Assad-regimets brutale offensiv.

Sikkerhetsrådet har også blitt enig om sanksjoner mot IS og andre lignende terrorgrupper som opererer i Syria. Men Sikkerhetsrådet har ikke blitt enig om militære aksjoner mot disse. En USA-ledet koalisjon har likevel bombet IS-mål i Syria. Siden koalisjonen ikke har fått et FN-mandat som tillater slike militæraksjoner på syrisk territorium, er slik bombing høyst problematisk sett fra et folkerettslig perspektiv. Russland har også bombet i Syria, men siden de har blitt invitert inn av Assad-regimet har Russland et bedre folkerettslig utgangspunkt for maktbruk i Syria enn de andre landene.   

En granskningskommisjon fra FN har avdekket at syriske sikkerhetsstyrker har begått forbrytelser mot menneskeheten som inkluderer massakre, kidnappinger, tortur, voldtekt og drap av sivile. Også opprørsstyrker har tatt regimesympatisører til fange, og beskyldes for sporadiske henrettelser.

I april 2012 sendte FN en observatørstyrke (UNSMIS) til Syria for å overvåke fredsplanen til Kofi Annan. Annan var utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending, men fredsplanen hans feilet. UNSMIS bidro med å dokumentere noen av massakrene i landet, men besto kun av 300 soldater og slet derfor med å dekke hele Syria. UNSMIS ble avviklet da mandatperioden var over i august 2012, som var samtidig som Kofi Annan trakk seg som spesialutsending. Annan ble erstattet av Lakhmi Brahimi. Mens Brahimi forsøkte å etablere fredsforhandlinger i Syria, fikk FN en gruppe våpeninspektører på plass i august 2013. Mangelen på framgang i fredsforhandlingene gjorde at Brahimi trakk seg våren 2014. 

Staffan de Mistura ble FNs spesialutsending i februar 2015. Mistura har forsøkt å få partene i konflikten til å møtes i forhandlinger. Spesielt i 2016 har dette vært aktuelt, hvor våpenhviler har blitt innført men kun med midlertidig suksess.

En våpenekspert fra FN tar prøver i Ghouta, hvor raketter som angivelig inneholdt kjemiske våpen falt i august 2013. Foto: AFP Photo/Ammar Al-Arbini

En våpenekspert fra FN tar prøver i Ghouta, hvor raketter som angivelig inneholdt kjemiske våpen falt i august 2013. Foto: AFP Photo/Ammar Al-Arbini

Norsk engasjement i konflikten

I februar 2016 tok Norge initiativ til, og var medarrangør av, en giverlandskonferanse der over 60 land var representert, hvor temaet var den humanitære krisen i Syria. FN hadde uttrykt behov for 70 milliarder kroner i bistand til Syria og regionen. Landene som deltok lovte å gi rundt 60 milliarder kroner, hvor Norge skal gi relativt stor andel, dvs. 2,4 milliarder kroner i år og rundt ti milliarder kroner til sammen over fire år.

Norge har siden 2014 hatt soldater i Irak. Hovedformålet har vært opplæring og trening av den irakiske hæren og kurdiske soldater i kampen mot IS. I mai 2016 bestemte den norske regjeringen at Norge også skal trene opp syriske opprørere i kampen mot IS. Treningen skal skje i Jordan av norske soldater. Disse syriske opprørerne er ment å skulle kjempe mot IS inne i Syria. De norske soldatene skal på sikt også kunne delta i krigføringen inne i Syria. Dette er mer folkerettslig problematisk enn Norges rolle i Irak. Forskjellen er at den irakiske regjeringen har bedt om Norges hjelp, mens den syriske Assad-regjeringen ikke har gjort det men heller fordømt Norges initiativ. Norge blir med dette involvert i den syriske borgerkrigen. Det er problematisk blant annet fordi det blir vanskelig for Norge å sikre at de syriske opprørerne som Norge skal trene opp vil kjempe utelukkende mot IS, slik den norske regjeringen har understreket at de skal. Hvis opprørerne som Norge trener opp begår krigsforbrytelser eller velger å kjempe mot Assad-regimet, vil det gjøre Norges rolle folkerettslig problematisk, blant annet fordi Sikkerhetsrådet ikke har godkjent maktbruk mot Assad-regimet.

I denne filmen fra NRK Skole forklarer Sigurd Falkenberg Mikkelsen kort hva konflikten i Syria dreier seg om i januar 2017:

Kilder: Uppsala Conflict Database, International Crisis Group, un.org, UNHCR, NATO, WhatsinBlue.org, The Daily Telegraph, Aftenposten Innsikt, Klassekampen, Dagsavisen, Al-Jazeera, NRK.

FN-sambandet © 2017