Colombia

Mellom 1948 og 1958 var det krig i Colombia. Perioden omtales ofte som ”La Violencia", og over 300 000 mennesker mistet livet. Dette var primært en krig mellom landets konservative og liberale fløy, men rammet også lokalbefolkningen hardt. På landsbygda organiserte derfor bøndene seg i egne hærer for å beskytte seg. Hærene ble støttet av kommunistpartiet, som etter hvert fikk sterkere og sterkere fotfeste på den colombianske landsbygda. ”La Violencia” sluttet med et forlik mellom de konservative og de liberale. De ble enige om å dele stillingene i statsapparatet likt mellom seg, og styre landet i fellesskap. De forbød samtidig all opposisjon. På den måten laget de en felles front mot landets radikale krefter, og innførte et maktmonopol som falt den politiske venstresiden tungt for brystet.

Maktdelingsordningen ble innført i 1958. I 1959 brøt det ut revolusjon på Cuba, og generelt var det sterke, radikale krefter i sving over store deler av Latin-Amerika. I Colombia vokste det raskt fram flere geriljaorganisasjoner, noen av dem med røtter i bondehærene, andre i radikale studentmiljøer. De største og viktigste geriljagrupperingene var Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) og Den nasjonale frigjøringshæren (ELN), som begge tok til orde for regimeskifte og mer demokratisk styring. De første trefningene mellom regjeringshæren og geriljaene var i 1965, og etter det har kampene rast helt fram til i dag. I tillegg til hæren og geriljaen etablerte også ulike paramilitære grupperinger seg i landet. De slo seg etter hvert sammen til en styrke som de kalte Colombias forente selvforsvarsstyrker (AUC). Dette er høyreorienterte hærstyrker som har hatt som målsetting å bekjempe geriljaen, og beskytte staten og det herskende systemet. Fra flere hold hevdes det at de paramilitære gruppene samarbeider med regjeringen, men dette benektes av regjeringen. De paramilitære grupperingene har stått for de mest omfattende overgrepene i Colombia, men også hæren og den venstreorienterte geriljaen er ansvarlig for alvorlige brudd på menneskerettighetene.

I tillegg til den voldelige rivaliseringen mellom venstre- og høyrekrefter i colombiansk politikk har landet et alvorlig problem med narkotikahandel. De to problemområdene henger nøye sammen, ettersom mye av pengene fra narkotikahandelen går til å finansiere både gerilja og paramilitære. Narkobaronene har lenge vært viktige premissleverandører i colombiansk politikk. Politiske motstandere myrdes fortløpende, og da man i 1990 gjorde opprenskning og innstramning i narkohandelen til valgkamptema, ble tre presidentkandidater myrdet før valgkampen var ferdig. USA har engasjert seg sterkt i kampen mot colombiansk narkotikaproduksjon og -handel, særlig gjennom den såkalte Plan Colombia som ble satt i gang i 2001. Etter terrorangrepene mot New York og Washington 11. september samme år satt USA både FARC og ELN på listen over terroristorganisasjoner, og definerte kampen mot dem som en del av den verdensomspennende kampen mot terror (se Irak , Al-Qaida  og Afghanistan ). ”Planen” er å bekjempe geriljaene militært, i tillegg til å ødelegge narkotikaplantene ved hjelp av sprøytemidler.

USA har legitimert sitt engasjement med at Colombia er en av hovedleverandørene av marijuana og kokain til det nordamerikanske markedet, og at dette er noe de ønsker å sette en stopper for. Plan Colombia og USAs engasjement i den colombianske konflikten har imidlertid møtt sterk kritikk internasjonalt. Dette skyldes flere ting. For det første kritiseres sprøytemidlene som brukes for også å ta knekken på alt annet planteliv, noe som gjør at livsgrunnlaget for allerede lutfattige bønder ødelegges. I tillegg hevdes det fra flere hold at USAs engasjement handler mer om olje enn om narkotika: I Amazonas-områdene som geriljaen nå kontrollerer antas det at det ligger store oljeressurser, og ved å kontrollere geriljaen, vil man også få tilgang til oljen.

Internt fordrevne barn leker ved elven i byen Rio Sucio. Folkegrupper som berøres av konflikten flytter til byer der de er trygge, kan få arbeid og barna kan gå på skolen. (Foto: UN Photo/Mark Garten)

Colombias nåværende president, Álvaro Uribe Vélez, tok over makten i 2002. Han er en USA-vennlig mann, og kjører en hard politikk mot FARC og ELN. Fredsavtalen han fikk på plass med AUC i 2003 imponerer ikke landets venstreside, som ser AUC og regjeringshæren som to sider av samme sak. I kjølvannet av 2003-avtalen ble det også vedtatt et forslag i parlamentet om amnesti i forbindelse med avvæpning av de paramilitære gruppene. Vedtaket har også møtt omfattende kritikk, ettersom det umuliggjør straffeforfølgelse av paramilitære soldater som har begått alvorlige overgrep mot den colombianske sivilbefolkningen.

Uribe har uttalt at han vil forhandle med FARC og ELN dersom de erklærer våpenhvile. Geriljaorganisasjonene sier på sin side at de er villige til å forhandle dersom presidenten erkjenner at det pågår en væpnet konflikt i landet, og ikke omtaler kampen mot FARC og ELN som en kamp mot terrorister. Til tross for at premissene for forhandling foreløpig ikke har blitt innfridd av noen av partene, har man de siste årene hatt noen møter mellom geriljaen og myndighetene. Reelle forhandlinger har det imidlertid ikke vært i Uribes regjeringsperiode, slik det har vært i presidentperiodene før ham.

I 2007 avholdt Venezuelas president Hugo Chávez samtaler med FARC, uten å komme nærmere en fredsavtale. Dette gjorde ham svært upopulær hos Uribe, som allerede var sterkt skeptisk til Chávez' sosialistiske politikk. Den colombianske hæren reddet sommeren 2008 15 gisler fra en FARC-leir, inkludert den tidligere presidentkandidaten Ingrid Betancourt, som hadde vært i fangenskap siden 2002. Etter aksjonen har Uribe og Chávez møttes og forsøkt å komme frem til en felles plattform for håndteringen av FARC-gruppen.

I 2005 endret Uribe valgloven, noe som åpnet for at han kunne gjenvelges som president ved valget våren 2006. Det spørs om man får til et godt fredsforhandlingsklima før han er ferdig som president i 2010. Colombia er i dag det landet i verden med flest internflyktninger, nest etter Sudan . 3,5 av 45 millioner colombianere er nå på flukt i eget land. Dette er resultat av regjeringens offensiv mot geriljaene de siste årene. I samme periode har imidlertid antallet mord og forsvinninger gått noe ned.