Colombia

Mellom 1948 og 1958 var det krig i Colombia. Perioden omtales ofte som ”La Violencia", og over 300 000 mennesker mistet livet. Dette var primært en krig mellom landets konservative og liberale fløy, men rammet også lokalbefolkningen hardt. På landsbygda organiserte derfor bøndene seg i egne hærer for å beskytte seg. Hærene ble støttet av kommunistpartiet, som etter hvert fikk sterkere og sterkere fotfeste på den colombianske landsbygda. ”La Violencia” sluttet med et forlik mellom de konservative og de liberale. De ble enige om å dele stillingene i statsapparatet likt mellom seg, og styre landet i fellesskap. De forbød samtidig all opposisjon. På den måten laget de en felles front mot landets radikale krefter, og innførte et maktmonopol som falt den politiske venstresiden tungt for brystet.

Geriljagrupper vokser frem

Maktdelingsordningen ble innført i 1958. I 1959 brøt det ut revolusjon på Cuba, og generelt var det sterke, radikale krefter i sving over store deler av Latin-Amerika. I Colombia vokste det raskt fram flere geriljaorganisasjoner, noen av dem med røtter i bondehærene, andre i radikale studentmiljøer. De største og viktigste geriljagrupperingene var Colombias revolusjonære væpnede styrker (FARC) og Den nasjonale frigjøringshæren (ELN), som begge tok til orde for regimeskifte og mer demokratisk styring. De første trefningene mellom regjeringshæren og geriljaene var i 1965, og etter det har kampene rast helt fram til i dag. I tillegg til hæren og geriljaen etablerte også ulike paramilitære grupperinger seg i landet. De slo seg etter hvert sammen til en styrke som de kalte Colombias forente selvforsvarsstyrker (AUC). Dette er høyreorienterte hærstyrker som har hatt som målsetting å bekjempe geriljaen, og beskytte staten og det herskende systemet. Fra flere hold hevdes det at de paramilitære gruppene samarbeider med regjeringen, men dette benektes av regjeringen. De paramilitære grupperingene har stått for de mest omfattende overgrepene i Colombia, men også hæren og den venstreorienterte geriljaen er ansvarlig for alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Interesser og narkotikahandel

I tillegg til den voldelige rivaliseringen mellom venstre- og høyrekrefter i colombiansk politikk har landet et alvorlig problem med narkotikahandel. De to problemområdene henger nøye sammen, ettersom mye av pengene fra narkotikahandelen går til å finansiere både gerilja og paramilitære. Narkobaronene har lenge vært viktige premissleverandører i colombiansk politikk. Politiske motstandere myrdes fortløpende, og da man i 1990 gjorde opprenskning og innstramning i narkohandelen til valgkamptema, ble tre presidentkandidater myrdet før valgkampen var ferdig. USA har engasjert seg sterkt i kampen mot colombiansk narkotikaproduksjon og -handel, særlig gjennom den såkalte Plan Colombia som ble satt i gang i 2001. Etter terrorangrepene mot New York og Washington 11. september samme år satt USA både FARC og ELN på listen over terroristorganisasjoner, og definerte kampen mot dem som en del av den verdensomspennende kampen mot terror (se Irak, Al-Qaida og Afghanistan). ”Planen” er å bekjempe geriljaene militært, i tillegg til å ødelegge narkotikaplantene ved hjelp av sprøytemidler.

USA har legitimert sitt engasjement med at Colombia er en av hovedleverandørene av marijuana og kokain til det nordamerikanske markedet, og at dette er noe de ønsker å sette en stopper for. Plan Colombia og USAs engasjement i den colombianske konflikten har imidlertid møtt sterk kritikk internasjonalt. Dette skyldes flere ting. For det første kritiseres sprøytemidlene som brukes for også å ta knekken på alt annet planteliv, noe som gjør at livsgrunnlaget for allerede lutfattige bønder ødelegges. I tillegg hevdes det fra flere hold at USAs engasjement handler mer om olje enn om narkotika: I Amazonas-områdene som geriljaen nå kontrollerer antas det at det ligger store oljeressurser, og ved å kontrollere geriljaen, vil man også få tilgang til oljen.

Internt fordrevne barn leker ved elven i byen Rio Sucio. Folkegrupper som berøres av konflikten flytter til byer der de er trygge, kan få arbeid og barna kan gå på skolen. (Foto: UN Photo/Mark Garten)

Kamp mot geriljagruppene

I 2002 tok Álvaro Uribe Vélez over makten i Colombia. Han er en USA-vennlig mann, og kjørte en hard politikk mot FARC og ELN. Fredsavtalen han fikk på plass med AUC i 2003 imponerte ikke landets venstreside, som ser AUC og regjeringshæren som to sider av samme sak. I kjølvannet av 2003-avtalen ble det også vedtatt et forslag i parlamentet om amnesti i forbindelse med avvæpning av de paramilitære gruppene. Vedtaket møtte også omfattende kritikk, ettersom det umuliggjorde straffeforfølgelse av paramilitære soldater som har begått alvorlige overgrep mot den colombianske sivilbefolkningen.

Uribe uttalte at han ville forhandle med FARC og ELN dersom de erklærte våpenhvile. Geriljaorganisasjonene sa på sin side at de var villige til å forhandle dersom presidenten erkjente at det pågikk en væpnet konflikt i landet, og ikke omtalte kampen mot FARC og ELN som en kamp mot terrorister. Til tross for at premissene for forhandling ikke ble innfridd av noen av partene, fant det har det vært noen møter mellom geriljaen og myndighetene de siste årene. Reelle forhandlinger har det imidlertid ikke vært i Uribes regjeringsperiode, slik det har vært i presidentperiodene før ham.

I 2007 avholdt Venezuelas president Hugo Chávez samtaler med FARC, uten å komme nærmere en fredsavtale. Dette gjorde ham svært upopulær hos Uribe, som allerede var sterkt skeptisk til Chávez sin sosialistiske politikk. Den colombianske hæren reddet sommeren 2008 15 gisler fra en FARC-leir, inkludert den tidligere presidentkandidaten Ingrid Betancourt, som hadde vært i fangenskap siden 2002. Etter aksjonen møttes Uribe og Chávez og forsøkte å komme frem til en felles plattform for håndteringen av FARC-gruppen.

I 2005 endret Uribe valgloven, noe som åpnet for at han kunne gjenvelges som president ved valget våren 2006. Selv om Uribe har hatt stor støtte i befolkningen, fikk han ikke fortsette utover sin andre periode. Høyesterett i landet sa nei til en grunnlovsendring som ville gjøre det mulig. I presidentvalget som ble avholdt 30. mai 2010, vant Juan Manuel Santos fra Samholdspartiet. Han har tidligere vært finansminister og forsvarsminister, og har i likhet med Uribe fokusert på å avvæpne de paramilitære gruppene i landet.

I jakten på geriljagrupper førte colombianske militæraksjoner over grensene til en diplomatisk krise i forholdet til nabolandene Ecuador og Venezuela. Dette har forbedret seg etter at Santos vant presidentvalget og nå har nabolandene gjenopptatt de diplomatiske forbindelsene. Det er håp om at dette også kan bedre situasjonen for de mange flyktningene. Regjeringen har de siste årene klart å få kontroll over stadig større deler av landsbygda, og i 2010 ble FARCs militære leder Mono Jojoy drept. 

Colombia er i dag det landet i verden med flest internflyktninger, nest etter Somalia. 5,2 av 45 millioner colombianere er nå på flukt i eget land. Dette er resultat av regjeringens offensiv mot geriljaene de siste årene. I samme periode har imidlertid antallet mord og forsvinninger gått noe ned.