Hopp til innhold

Den arabiske våren

I løpet av våren 2011 foregikk det store folkelige opprør mot myndighetene i mange land i Midtøsten og i Nord-Afrika. Protestbevegelsene under det som er kjent som "Den arabiske verden" krevde først og fremst at den sittende diktatoren i de ulike landene skulle gå av. Opprørene inspirerte hverandre, men utviklet seg forskjellig.

Sist oppdatert 17.03.2017

Egypterne feirer nyheten om at President Hosni Mubarak har gått av på Tahrirplassen i Kairo. Foto: AP Photo/Tara Todras-Whitehill

Egypterne feirer nyheten om at President Hosni Mubarak har gått av på Tahrirplassen i Kairo. I 2011 brøt det ut store demonstrasjoner mot det sittende regimet i landet. Foto: AP Photo/Tara Todras-Whitehill

Bakgrunn

2011 var preget av demonstrasjoner, sammenstøt og store omveltninger i Nord-Afrika og Midtøsten. Protestene begynte i Tunisia, men spredte seg etter hvert til Egypt, Algerie, Libya, Marokko, og senere til Syria, Jemen, Bahrain og andre land i regionen.

Bakgrunnen for opprørene var et ønske om å endre på styresettet i landet. Det var først og fremst krav om demokratisering, menneskerettigheter og bedre levekår. Årsakene for opprørene varierte fra land til land, både på grunn av ulike historiske forutsetninger og forskjellige samfunnsforhold og styresett.

I samtlige av opprørene som sies å ha vært en del av Den arabiske våren var bruken av internett viktig. Demonstrantene brukte spesielt sosiale medier som Facebook og Twitter for å samordne og spre informasjon om protestene. Bruken av sosiale medier på internett førte også til at den internasjonal pressen ble oppdatert om hendelsene, noe som skapte økt internasjonal oppmerksomhet om opprørernes krav.

Folk samler seg i byen Nawa, nær Deraa i april 2011, i en av de første demonstrasjonene mot regimet. På skiltet står det "Ikke noe vann, ikke noe medisin, ikke noe mat." Foto: REUTERS/Handout

Folk samler seg i byen Nawa, nær Deraa i april 2011, i en av de første demonstrasjonene mot regimet. På skiltet står det "Ikke noe vann, ikke noe medisin, ikke noe mat." Foto: REUTERS/Handout

Navnet "Den arabiske våren"

Protestene har fått navnet "Den arabiske våren", først og fremst i vestlige medier. Navnet er en hentydning til tidligere opprør hvor ordet "vår" har blitt brukt, mest kjent om revolusjonene i Europa i 1848 og "Praha våren" i Tsjekkoslovakia i 1968.

Navnet "Den arabiske våren" har også blitt kritisert. En grunn til det er at ordet "arabisk" ekskluderer alle de andre minoritetene som deltok i protestene som ikke er arabere, slik som berbere og kurdere. En annen grunn til at navnet "Den arabiske våren" har blitt kritisert er at ordet "vår" får protestene til å høres bare vakre ut, fremfor farlige og til tider blodige. Ordet "vår" er også en tidsbegrensning som ikke får frem at frigjøringskampen mot diktaturene pågikk lenge før våren 2011, som må ses i sammenheng med kolonihistorien og de vestlige stormaktenes pågående maktposisjon i regionen. Protestene har også fortsatt etter våren 2011.

Til tross for denne kritikken, er det likevel interessant å analysere protestene som brøt ut i regionen i begynnelsen av 2011, og på den måten forsøke å forstå fenomenet som betegnes som "Den arabiske våren".

Tunisia

Startskuddet for Den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.

Opprøret - som senere har blitt kalt Sjasminrevolusjonen - hadde økonomiske og sosiale årsaker. Utbredt arbeidsledighet (spesielt blant ungdom), økte matvarepriser, og mangel på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, var noen av dem. Opprørerne krevde demokratisering og at det sittende regimet skulle gå av. Det tunisiske opprøret ble til ved utstrakt grad av organisering ved bruk av sosiale medier.

Presidenten i Tunisia, Zine el-Abadine Ben Ali, hadde sittet med makten siden 1987. Opposisjon var tillatt, men hans regime ble likevel oppfattet som stadig mer autoritært og korrupt. Etter først å ha besvart protestene med å innføre unntakstilstand - en situasjon som gir staten uvanlige rettigheter til bruk av makt - ble president Ben Ali og hans familie i januar 2011 tvunget til å forlate Tunisia. De reiste i eksil til Saudi-Arabia. Ben Ali ble senere (i juni 2011) stilt for retten, selv om han ikke var i landet, og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom.

Ayat al-Qurmezi talte ut mot styresmaktene i Bahrain. Hun ble fengslet og torturert i 2011, men har fortsatt å holde sine appeller. Hun fikk Studentenes fredspris under ISFiT-festivalen i Trondheim 2015. Foto: ISFiT

Ayat al-Qurmezi talte ut mot styresmaktene i Bahrain. Hun ble fengslet og torturert i 2011, men har fortsatt å holde sine appeller. Hun fikk Studentenes fredspris under ISFiT-festivalen i Trondheim 2015. Foto: ISFiT

Valg av en grunnlovgivende forsamling ble avholdt i oktober 2011. Valget foregikk i fredelige former og med en oppslutning på over 90 prosent av velgerne. Den nye folkevalgte forsamlingen skulle innen ett år utarbeide og vedta en ny grunnlov, som skulle bli grunnlaget for valg av president og parlament. I november 2011 valgte den nye nasjonalforsamlingen menneskerettighetsaktivisten Moncef Marzouki som president i overgangsregjeringen. I mars 2014 avviklet Marzouki unntakstilstanden i landet, som hadde blitt innført av Ben Ali i 2011 for å kunne slå ned på det tunisiske opprøret.

Tunisia klarte å komme seg gjennom overgangsperioden uten at landet brøt ut borgerkrig. Dette skyldes i stor grad organiseringen av en bred, politisk dialog og offentlig debatt som ble gjennom på nasjonal TV i nesten to år. Nøkkelen var å inkludere både representanter fra den gamle eliten og fra sivilsamfunnet. Denne fredelige utviklingen har gjort at Tunisia fremstår som det beste og kanskje det eneste positive eksempelet på hvilke land som Den arabiske våren har ført til mer fred og demokrati. At den tunisiske nasjonale dialogen var så viktig i Tunisia gjorde at den såkalte Kvartetten, som bestod av ulike organisasjoner i det tunisiske sivilsamfunnet, ble tildelt Nobels fredspris i 2015.      

Egypt

I Egypt startet opprøret 25. januar 2011, da tusenvis av demonstranter marsjerte i gatene i Kairo i protest mot Hosni Mubaraks regime. Hosni Mubarak hadde da sittet med makten siden 1981. Dette ble senere kalt Vredens dag. Demonstrantene marsjerte til Tahrir-plassen, der de slo leir. Inspirert av opprøret i Tunisia, ble det organisert gatedemonstrasjoner og protester i januar og februar. Som det mest folkerike arabiske landet, skapte opprøret i Egypt mye oppmerksomhet og gav inspirasjon til mange andre folk som var undertrykt av et autoritært regime.   

Demonstrasjonene ble utløst av politibrutalitet, unntakstilstanden i landet, feilslåtte lover, arbeidsløshet, et ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matpriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, og dårlig levestandard. Hovedformålet med opprøret var å styrte Hosni Mubaraks regime. Selv om demonstrasjonene i utgangspunktet var fredelige, oppsto det voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter, og minst 846 mennesker ble drept og 6000 ble skadet i løpet av de 18 første dagene av opprøret.

Demonstrasjon på Tahrir-plassen i Kairo i 2011 Foto: Lilian Wagdy via Wikimedia Commons

Demonstranter samlet seg på Tahrir-plassen i Kairo i november 2011 (Foto: Lilian Wagdy via Wikimedia Commons)

En uke etter Vredens dag var 250.000 demonstranter samlet på Tahrir-plassen. Som Ben Ali i Tunisia, satte Mubarak i gang endringer for å tilfredsstille demonstrantene; han sparket regjeringen og lovet å ikke stille til gjenvalg. Dette tilfredsstilte ikke demonstrantenes krav. I februar 2011 ble Mubarak tvunget til å gå av og overlate makten til ledelsen for Egypts militære styrker. Mubarak flyktet i eksil med sin familie. Militærledelsen utnevnte en ny statsminister, og nedsatte en komité som skulle forberede demokratiske valg.

I 2011-2012 ble det gjennomført valg til nasjonalforsamlingen og presidentvalg. Islamistiske partier fikk flertall i nasjonalforsamlingen, med Freedom and Justice Party (FJP) som største parti. Partiet var stiftet av Det muslimske brorskap; en islamistisk politisk bevegelse. Deres presidentkandidat, Mohammed Morsi, vant presidentvalget i juni 2012. Han ble da Egypts første demokratisk valgte leder i historien.

Nasjonalforsamlingens forslag til ny grunnlov ble godkjent i en folkeavstemning i desember 2012, men møtte store protester fra den liberale opposisjonen, sekulære, kristne og kvinnegrupper som mente at lovforslaget ikke gir noen garanti for ytringsfrihet og kvinners rettigheter. Protestene mot Morsi og Det muslimske brorskap førte til et nytt opprør i Egypt. Opprøret førte til at den egyptiske hæren, ledet av Abdel Fattah el-Sisi, gjorde statskupp og fjernet Morsi og Det muslimske brorskap fra makten 3. juli 2013. Sisi ble valgt til president i Egypt i 2014, men gjennom et valg hvor verken Morsi eller partiet hans (FJP) fikk lov til å delta.

Det er vanskelig å si hva Den arabiske våren har betydd for Egypts fremtid: om opprørene har ført til en endring i folkets tro på deres muligheter til å endre på systemet, og om nye opprør mot statsmakten vil oppstå igjen; eller om opprøret oppleves som en tapt kamp hvor man kun fikk byttet ut en diktator med en annen. En ting er i hvert fall sikkert, nemlig at opprørets målsettinger ikke ennå har blitt innfridd. I februar 2015 hevdet egyptiske organisasjoner og aktivister at menneskerettighetssituasjonen i Egypt er verre under Sisi enn den var under Mubarak. Sisi-regimet har innskrenket ytringsfriheten gjennom de såkalte anti-terrorlovene, som blant annet kan straffe journalister med bøter opp til en halv million kroner dersom de bestrider myndighetenes offisielle informasjon om væpnede angrep. Sisi-regimet har også frikjent de fleste av tjenestemennene fra Mubaraks regime. I 2017 ble Mubarak selv frifunnet for medvirkning til drap på flere hundre demonstranter.

Algerie og Marokko

Lignende demonstrasjoner som i Tunisia og Egypt fant også sted i Algerie og Marokko. Demonstrasjonene begynte i januar 2011 og eskalerte i februar. De var ikke like omfattende som i nabolandene, blant annet fordi militæret og opprørspolitiet beholdt sin lojalitet til staten fremfor å bli med i opprøret.

Demonstrasjonene i Marokko og Algerie førte ikke til regimeendringer, men til andre politiske endringer. I Algerie ble unntakstilstanden, som hadde vært i kraft siden 1992, opphevet. I 2016 ble grunnlovsendringer innført. De begrenser presidenttiden til to perioder, styrker parlamentets makt, og ga det berbiske språk offisiell status. På andre områder har Algerie forblitt i stor grad et ufritt samfunn. 

I Marokko lovet myndighetene å redusere kongens makt. En folkeavstemning ble avholdt i Marokko i slutten av juni 2011, og de foreslåtte endringene i grunnloven ble vedtatt. Graden av frihet i Marokko er likevel mangelfull. Marokko er dårlig på sivile og politiske rettigheter, og pressefrihet. Marokko har også fortsatt sin okkupasjon av Vest-Sahara. 

Muammar Gadhafi, statsoverhode i Libya 1969-2011  Foto: US Navy Photo/Jesse B. Awalt via Wikimedia

Muammar Gadhafi hadde makten i Libya fra 1969 til 2011 (Foto: US Navy Photo/Jesse B. Awalt via Wikimedia)

Libya

Etter folkelige opprør i nabolandene brøt det også ut et opprør i Libya 16. februar 2011. Opprøret startet øst i Libya - med senter i landets nest største by Benghazi, og spredte seg til andre deler av landet, inkludert hovedstaden Tripoli. Som i nabolandene krevde demonstrantene bedre levekår og mer frihet, og uttrykte sin misnøye med det autoritære regimet. Muammar Gaddafi, som hadde styrt landet siden 1969, slo hardt ned på opprøret.

Dagen etter de første demonstrasjonene ble internettlinjene lagt ned. Dette hindret bruken av sosiale medier, som hadde vært viktig i organiseringen av demonstrasjonene. Gaddafi og hans familie gjorde det klart at de ikke ville gi slipp på makten.

Gaddafis regime satte inn våpenmakt mot demonstranter og sivilbefolkningen, både fra luften og bakken. Konflikten utviklet seg til en borgerkrig da opprørerne begynte å organisere væpnet motstand for å svare på angrepene fra myndighetene. FNs sikkerhetsråd ga deretter NATO tillatelse til å bruke militærmakt for å beskytte sivile mot Gaddafi-regimets luftvåpen. NATO bidro til at Gaddafi-regimet falt høsten 2011.

Krig og konflikt har fortsatt etter at Gaddafi-regimet falt. Det er kamp om makt og oljeressurser, og situasjonen i Libya har igjen fått verdens oppmerksomhet på grunn av libyske militsers støtte til Den islamske stat (IS).

Tidlig fredlig demonstrasjon i Syria  Foto: Shamsnn via Flickr/Wikimedia Commons

Demonstrasjonene i Syria startet som fredlige protester, men utviklet seg til væpnede kamper. (Foto: Shamsnn via Flickr/Wikimedia Commons)

Syria

Det syriske opprøret startet med en protestmarsj i hovedstaden Damaskus i mars 2011, der det ble reist krav om løslatelse av politiske fanger. Protestene i Syria ble slått hardt ned på av regimet. Det brutale svaret på de relativt fredelige demonstrasjonene fikk motstanden til å spre seg til flere deler av landet. Assad-regimet bestemte deretter å løslate ekstremistiske jihadister fra fengsel. The Daily Telegraph har rapportert at i følge ulike kilder, som vestlig etterretning, syriske opprørere og avhoppere fra al-Qaida, ble jihadistene løslatt for å bidra til å omforme det fredelige opprøret til et voldelig opprør - et type opprør som det er lettere å legitimere brutal maktbruk mot. Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være islamistiske terrorister. Han hadde dermed interesse i å "bevise" at dette var tilfelle ved å bidra til å skape en slik virkelighet.

Dette var hovedgrunnen til at Den arabiske våren utviklet seg til en brutal borgerkrig. Oppblomstringen av militante islamister gjennom den syriske borgerkrigen har hatt stor påvirkning på forholdene i Irak og fremveksten av terrororganisasjonen Den islamske stat (IS).

I den palestinske flyktningleiren Yarmouk i Damaskus har tilgangen til mat vært svært begrenset under krigen. Befolkningen står i kø for å få matforsyninger fra FN. (Januar 2014). Foto: Zuma Press/UNRWA

I den palestinske flyktningleiren Yarmouk i Damaskus har tilgangen til mat vært svært begrenset under krigen. Befolkningen står i kø for å få matforsyninger fra FN. (Januar 2014). Foto: Zuma Press/UNRWA

Jemen

27. januar 2011 samlet 16.000 demonstranter seg i gatene i Jemens hovedstad Sanaa, for å kreve avgangen til president Ali Abduhllah Saleh. Saleh kunngjorde at han ikke vil stille til gjenvalg i 2013 og at han ikke ville overføre makten til sin sønn, slik mange fryktet. Demonstrasjonene fortsatte likevel, og etter en måned med protester åpnet sikkerhetsstyrkene ild mot demonstranter i Sanaa og tok livet av over 40 mennesker. President Saleh erklærte at Jemen var i unntakstilstand.

Saleh mistet etter hvert den støtten han hadde, og etter økt press, blant annet ved et rakettangrep på presidentpalasset, godtok Saleh å overlate makten til sin stedfortreder, Abdrabbuh Mansour Hadi, november 2011. En samlingsregjering ble dannet og Saleh forlot landet. Nasjonalforsamlingen gav ham full immunitet, til tross for protester fra tusenvis av gatedemonstranter. 

I tiden etter at president Saleh ble styrtet har krig og konflikt fortsatt i Jemen. Det er flere grupper i Jemen med motstridende politiske interesser. Den viktigste konflikten i Jemen i dag står mellom opprørere fra Houthi-bevegelsen og de statlige myndighetene. Houtiene deltok i protestene mot president Saleh og grep samtidig muligheten til å utvide sin territoriale kontroll i det maktvakuumet som oppstod under Den arabiske våren. Konflikten med Houthiene har ført til en internasjonal intervensjon med støtte til myndighetene, ledet av nabolandet Saudi-Arabia. Konflikten i Jemen kan føre til at landet igjen blir delt i to.

Tawakkul Karman fra Jemen fikk Nobels Fredspris i 2011 UN Photo/Eskinder Debebe

Tawakkul Karman fikk Nobels Fredspris i 2011 for sin innsats for demokratiet i Jemen. (UN Photo/Eskinder Debebe)

Bahrain

14. februar 2011 samlet folkemengder seg i den bahrainske hovedstaden Manama for å protestere mot korrupsjon og arbeidsledighet, og for å vise sin misnøye med det regjerende monarkiet i Bahrain. Et av hovedmålene for demonstrasjonene var å oppnå større politisk frihet og innflytelse for den sjiamuslimske majoriteten, som var lei av å bli styrt av sunnimuslimske minoriteten. Demonstrantene samlet seg ved Pearl Roundabout og denne rundkjøringen ble, akkurat som Tahrir plassen i Kairo, et symbolsk samlingspunkt for demonstrantene. Protestene ble slått hardt ned på og flere mistet livet da regjeringsstyrkene åpnet ild mot ubevæpnede demonstranter ved Pearl Roundabout den 18. februar.

15. mars 2011 erklærte myndighetene unntakstilstand etter uker med demonstrasjoner. Myndighetene inviterte militærstyrker fra Saudi-Arabia inn for å slå ned på demonstrasjonene. I løpet av unntakstilstanden, som varte til juni samme år, ble tusener av demonstranter, menneskerettighetsaktivister og journalister arrestert. Mange ble stilt for retten i nyopprettede militærdomstoler. Det har også blitt rapportert at sjiamuslimske arbeidstakere og studenter har mistet jobben som følge av demonstrasjonene. Demonstrasjoner som krevde at disse ble løslatt fortsatte utover høsten 2011. Protestene i Bahrain fortsatte gjennom 2012 og 2013, med tilfeller av voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og styresmaktene. Kampen om økt frihet i Bahrain har ført til en liten bedring i menneskerettighetsituasjonen generelt og ytringsfriheten spesielt.

Demonstranter i Bahrain Foto: Al Jazeera English via Wikimedia Commons

Demonstranter i Bahrain krever at politiske fanger blir løslatt (Foto: Al Jazeera English via Wikimedia Commons)

Andre land

Libanon, Jordan, Saudi-Arabia, Iran, Irak, Oman og Sudan har alle hatt mindre protestbevegelser som har fulgt lignende mønstre. Påvirket av utviklingen i regionen har de krevd at styresmaktene skal gå av, og som regel kombinert med krav om mer demokrati, respekt for menneskerettigheter og bedring av levekår.

FNs rolle i konflikten

FNs rolle har variert i de ulike landene. FN har hatt et ansvar for å beskytte sivilbefolkningen i disse landene mot overgrep fra statsmakten. Samtidig må fredelige midler utprøves først, og eventuell maktbruk må gi håp om suksess før det kan iverksettes. Slike vurderinger, i tillegg til eventuelle egeninteresser hos medlemslandene, har preget Sikkerhetsrådets evne til å iverksette tiltak. Resultatet ble et FN-mandat til en militær intervensjon i Libya, men ikke et FN-mandat for intervensjon i borgerkrigen i Syria. Begge "løsningene" førte likevel til borgerkrig og et stort flyktningproblem.

Norsk engasjement i konflikten

Norge deltok i NATO-bombingen som ble iverksatt med FN-mandat for å beskytte sivile i Libya. Kritikere i Norge peker på at avgjørelsen om å sende norske fly til Libya skjedde uten en skikkelig og åpen diskusjon. Beslutningen ble tatt uten et formelt vedtak i regjeringen. Folkerettsprofessor Ståle Eskeland har hevdet at fraværet av et regjeringsvedtak er i strid med Grunnlovens paragraf 28. Kritikere hevder derfor det er behov for en uavhengig granskning av Norges militære deltakelse i Libya-krigen, og om beslutningsprosessen i forkant av intervensjonen. Norge har ikke vært direkte involvert i de andre landene som har hatt fokus i denne artikkelen, med unntak av Syria der den norske regjeringen bestemte i 2016 at Norge skulle trene opp syriske opprørere i Jordan som deretter skal kjempe mot IS inne i Syria. 

Kilder: Uppsala Conflict Database, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Store Norske Leksikon, BBC News, International Crisis Group (ICG), NRK, Aftenposten, Al Jazeera.

FN-sambandet © 2017