Den demokratiske republikken Kongo

Den demokratiske republikken Kongo (heretter kalt DR-Kongo) var fram til 1908 den belgiske kongen Lepold IIs personlige eiendom. I 1908 tok den belgiske staten over, og styrte landet fram til det fikk sin uavhengighet i 1960. Kong Leopold og den belgiske stat var ansvarlige for et av verdens mest brutale koloniregimer, og da belgierne trakk seg ut, etterlot de seg et grovt utbyttet land med store interne konflikter og dårlig infrastruktur.

Like etter uavhengigheten i 1960 ble den venstreorienterte statsministeren Patrice Lumumba myrdet. Dette var midt under den kalde krigen, og både USA og Belgia var involvert. Mobutu tok makten i et kupp i 1965, og var deretter landets sterke mann i 32 år. Som del av hans afrikaniseringspolitikk ble landet omdøpt til Zaire, storbyer fikk afrikanske navn og han selv tok navnet Mobutu Sese Seko. Mobutus regime var korrupt og voldelig, noe som førte til misnøye og stadige opptøyer i ulike deler av landet. Likevel klarte Mobutu å beholde makten på grunn av økonomisk og militær støtte fra blant annet USA. USA så på Mobutu som en viktig alliert i borgerkrigen i Angola, som på den tiden var en av Den kalde krigens slagmarker. I Angola kjempet den venstreorienterte regjeringen, med støtte fra Sovjetunionen og Cuba, mot den USA-støttede opprørsbevegelsen UNITA. Som takk for at USA bidro med militær og økonomisk hjelp til DR-Kongos regime, lot Mobutu UNITA holde til på Zaires jord.

Opprøret i øst

Etter hvert ble imidlertid den interne misnøyen mot Mobutus styre så sterk at et maktskifte var uunngåelig. Det avgjørende opprøret mot regimet startet i 1996 i det østlige Zaïre (DR-Kongo). Det var ikke tilfeldig at opprøret startet her. Dette er et område som sentrale myndigheter aldri har fått kontroll over, og som hele tiden har vært DR-Kongos mest urolige region. Området grenser til Uganda, Rwanda og Burundi, og den politiske situasjonen har blitt preget av rivaliseringen mellom de to etniske gruppene hutuer og tutsier. Rivaliseringen har ført til alvorlige borgerkriger i både Rwanda og Burundi, og også vært medvirkende til krigen i DR-Kongo.

Det var flere årsaker til opprøret som brøt ut i Sør-Kivu i 1996. Området hadde i lenger tid vært preget av den rwandiske borgerkrigen mellom hutu-majoriteten og tutsi-mionoriteten, som hadde pågått siden 1990. Da borgerkrigen førte til folkemordet på mer enn 800 000 tutsier og moderate hutuer våren 1994, valgte en million hutuer å flykte over grensen til DR-Kongo. Der slo de seg ned i store flyktningleire. Blant flyktningene var også hutu-militsen Interhamwé, som hadde vært sterkt delaktige i massakrene. Interhamwé brukte flyktningleirene som utgangspunkt for raid inn i Rwanda, men i tillegg gikk de til angrep på tutsier i DR-Kongo. De såkalte banyamulengene, (etniske tutsier), ble angrepet av ekstreme rwandiske hutuer. Banyamulengene var samtidig under press fra lokale myndigheter, som forsøkte å landsforvise hele befolkningen på 400 000 personer, med den begrunnelse at de ikke var kongolesere. Denne etniske gruppen hadde holdt til i området i over to hundre år, men hadde blitt større etter at banyamulenger flyktet fra Rwanda i 1959. Da de i 1996 fikk beskjed om at jorden deres ville bli konfiskert, og ble bedt om å forlate landet i løpet av en uke, reagerte de med å ta til våpen og angripe både regjeringshæren og den rwandiske hutu-militsen Interhamwé.

Mobutu faller

Opprøret ble begynnelsen på en femårig, blodig borgerkrig. Banyamulengene allierte seg snart med flere politiske og etniske grupper, og sammen dannet de AFDL, under ledelse av Laurent-Désiré Kabila. AFDL fikk støtte av den rwandiske hæren, som gikk inn i DR-Kongo i 1997. Den rwandiske tutsiregjeringen øynet en sjanse til å styrte Mobutu, som hadde vært en viktig alliert av den tidligere rwandiske huturegjeringen. I tillegg ønsket Rwandas regjering å få kontroll over Interhamwé, og stoppe militsens raid på rwandisk jord. Tutsier fra den ugandiske hæren deltok også på AFDLs side. DR-Kongos regjeringshær var liten og i dårlig forfatning etter mange år med manglede lønnsutbetalinger, og klarte derfor ikke å holde stand mot AFDL og deres allierte. Mobutus regime falt 17. mai 1997 da opprørerne inntok hovedstaden Kinshasa, og Mobutu dro i eksil. AFDLs leder Laurent-Désiré Kabila ble utropt som president, og landets gamle navn, Den demokratiske republikken Kongo, ble tatt tilbake.

Dessverre viste Kabila seg å være en like dårlig maktfordeler som sin forgjenger, og ble fort uvenner med sine tidligere allierte i AFDL. Anti-banyamulenge-retorikk gjorde at han mistet støtte både fra banyamulengene, Uganda og Rwanda, og kampene blusset opp igjen i august 1998. Også denne gangen startet opprøret i det østlige Kongo, og opprøret hadde mange paralleller med opprøret Kabila selv hadde ledet i 1996-97, men denne gangen var opprøret rettet mot ham. Uganda og Rwanda spilte nok en gang en sentral rolle, men nå involverte også flere andre afrikanske land seg, og kamphandlingene spredte seg raskt til store deler av landet. Etter 1998 utviklet borgerkrigen i DR-Kongo seg til å bli Afrikas første flernasjonale militære konflikt, og krigen ble langt mer kompleks enn den man hadde hatt i landet tidligere.

Sikkerhet og naturressurser

Land som har deltatt i krigshandlinger i DR-Kongo er blant andre Rwanda, Burundi, Angola, Namibia, Uganda, og Zimbabwe. Av den grunn har krigen blitt kalt Afrikas første verdenskrig, og det anslås at på det meste deltok 50 000 utenlandske soldater i krigen i Kongo. Landene har stort sett brukt eget lands sikkerhet som argument for å gå inn i konflikten. Angola ønsket å ødelegge UNITAs baser i den sørlige delen av DR Kongo. Namibia engasjerte seg sammen med Angola, fordi UNITA samarbeidet med namibiske opprørsgrupper. Begge land engasjerte seg sammen med Zimbabwe på regjeringshærens side. Uganda og Rwanda valgte etter 1998 å kjempe mot det regimet de tidligere hadde vært med på å innsette. Rwandas regjering begrunnet dette med at Kabilas regime ikke klarte å stoppe hutu-militsen Interhamwé som fremdeles angrep sivile i Rwanda fra baser i Kongo. Burundi argumenterte også med at hutuopprørere opererte fra eksil i DR-Kongo. Uganda brukte også opprørsgrupper som unnskyldning for å intervenere.

Det er imidlertid ting som tyder på at det ikke kun var for å trygge de forskjellige landenes egen sikkerhet at de engasjerte seg i DR-Kongo. Flere av landene hadde også interesser i DR-Kongos naturressurser. DR-Kongo har Afrikas største diamantforekomster, og det er også funnet store mengder med coltan, kobolt, gull, og kobber på kongolesisk jord, nettopp i den urolige øst-regionen. I østområdene ble mye edelstener og mineraler utvunnet ulovlig i ly av krigen. DR-Kongo fikk i 2005 medhold da de klaget inn Uganda for Haag-domstolen: Uganda ble dømt til å betale for å ha drevet utstrakt gruvevirksomhet i den østlige delen av landet i krigsårene. FN har i tillegg lagt fram rapporter både i 2001 og i 2003 der det slås fast at også angolanske, rwandiske og zimbabwiske selskaper har deltatt i ulovlig mineralutvinning. Dette er de samme landene som var tyngst involvert i krigshandlinger.

DR-Kongo og freden

Det ble gjort mange forsøk på å få til en fredsavtale for DR-Kongo før regjeringen og de ulike opprørsgruppene undertegnet den såkalte Lusaka-avtalen i 1999. I avtalen ble man blant annet enige om at FN skulle sende fredsstyrker, og at man skulle begynne avvæpningen av de ulike opprørsgruppene. Det viste seg imidlertid at Kabila var lite interessert i å få til fred, og 18 måneder gikk uten at situasjonen i landet endret seg. Men i 2001 ble Kabila drept av livvakten sin. Sønnen, Joseph Kabila, overtok makten, og anla umiddelbart en mer forsonende tone overfor regimets motstandere. Han inngikk en avtale om maktfordeling med de ulike partene, og en overgangsregjering ble innsatt. Dette førte til at utenlandske styrker offisielt trakk seg ut av landet i løpet av 2002. I mai 2003 vedtok FNs sikkerhetsråd å sette inn en franskledet, flernasjonal styrke i tillegg til sin fredsstyrke. Måneden etter fikk man til en avtale med alle stridende grupper, og krigen ble da offisielt avsluttet. Det er imidlertid stadig uroligheter i deler av landet, da særlig Øst-Kongo, og selv om alle utenlandske soldater offisielt er trukket ut, beskyldes enkelte land i regionen for fremdeles å støtte opprørere i denne delen av DR-Kongo.

Kongolesere med valgkort venter på å få stemme. Foto: UN Photo/Myriam Asmani|

Krigen i DR-Kongo har blitt karakterisert som en av de alvorligste humanitære kriser i nyere tid. Man regner med at rundt fem millioner har omkommet, de fleste som følge av sykdom og sult og ikke i direkte krigshandlinger. Landet står i dag overfor store problemer, men det er likevel knyttet optimisme til landets videre utvikling. Det ble i løpet av 2005 gjennomført folkeavstemning om landets nye grunnlov. For første gang siden landet ble uavhengig fra Belgia i 1960 ble det holdt presidentvalg sommeren 2006, hvor Joseph Kabila gikk av med seieren. Kabila fikk støtte fra Vesten, deriblant USA og Frankrike, men også fra Sør-Afrika og Angola. I tillegg er utenlandske selskaper som har signert kontrakter under Kabilas styre positive til det sittende regimet.

Vold og uroligheter i øst

Utover i 2007 begynte opprørslederen Laurent Nkunda å bygge opp nye styrker i Nord-Kivu øst i landet. Nkunda har vært aktiv i stridighetene i regionen helt siden han deltok i borgerkrigen i Rwanda i 1994. I løpet av våren og sommeren skapte han god støtte i lokalmiljøene for sin egen milits, CNDP (Nasjonalkongressen for folkebeskyttelse) i provinsen. Nkunda er tutsi, og beskylder den kongolesiske regjeringen for å støtte hutumilitsen FDLR (Rwandas demokratiske frigjøringsfront), som har oppholdt seg i grenseområdene mellom Rwanda og DR-Kongo siden midten av nittitallet. Etter en serie mindre trefninger i 2007 lyktes det FN-styrkene å fremforhandle en våpenhvile mellom alle de stridige fraksjonene øst i landet i januar 2008. Avtalen var svært lite forpliktende, og lot en lang rekke spørsmål stå ubesvart. Det viktigste punktet i avtalen var at grenseområdene mellom Rwanda og DR-Kongo skulle patruljeres av FN-styrker i tiden framover. Avtalen har ikke blitt overholdt av noen av partene. Mindre trefninger har funnet sted gjennom hele året, og FN-styrkene har ikke kunnet starte regulær patruljering i områdene. Regjeringene i Rwanda og DR-Kongo beskylder hverandre for manglende handlekraft, samtidig som stadig flere sivile drives på flukt fra sine hjem i de berørte provinsene.

Utover høsten 2008 forverret situasjonen seg betraktelig med Laurent Nkundas forsøk på å innta byen Goma, som ligger på grensen mellom de to landene. Goma huser et av FN-styrkens største hovedkvarter, men styrkene sto uten mulighet til å beskytte sivilbefolkningen, som flyktet fra byen i store strømmer. Nkunda valgte til slutt å ikke invadere byen, og trakk styrkene sine nordover igjen. I løpet av 2008 begynte det å versere rykter i de østlige delene av landet om at angolanske og zimbabwiske styrker opptrådte sammen med regjeringshæren i flere tilfeller. Dette har blitt benektet av begge lands regjeringer, som ikke vil vedkjenne seg soldater som trolig har blitt værende igjen i landet siden fredsavtalen i 2003. Disse soldatene får etter alt å dømme betalt for å overvåke flere av de store gruvene som opereres illegalt i landet.

FNs fredsbevarende styrke i DR- Kongo er historiens største FN operasjon. UN Photo/Marie Frechon

For å bekjempe FDLR satte Kongos og Rwandas regjeringer, med støtte av FN styrkene, i gang militæroperasjoner i 2009 og 2010. Istedenfor stabilisering har man i visse områder sett en økning av antall mennesker på flukt. Ved slutten av 2009 var det 1,9 millioner intern flyktninger i DR- Kongo og mesteparten var fra de to regionene i øst, Nord-og Sør-Kivu. I tillegg kommer det stadig rapporter om grove brudd på menneskerettighetene mot sivilbefolkningen, som kidnapping, drap, tortur, vold og seksuelle overgrep. Det hevdes at både den kongolesiske hæren og FDLR-soldater står bak volden.

Selv om krigen er over i Kongo, befinner landet seg i en humanitær krise. Den internasjonale hjelpeorganisasjonen International Rescue Committiee (IRC) rapporterer om store sivile tap. Grunnene til den humanitære krisen er at infrastrukturen i landet har brutt fullstendig sammen. Det er svært vanskelig å få fram medisinsk hjelp til de som trenger det. Mange mennesker dør av sykdommer som det vanligvis ville vært mulig å kurere. Kvaliteten på vannet er dårlig, og det finnes ingen gode sanitærsystemer. På grunn av konflikten har mange mennesker flyktet fra hjemmene sine, og har derfor heller ikke tilgang på mat, klær eller arbeid.