Etiopia og Eritrea

I 1991 styrtet den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF og den etiopiske opprørsbevegelsen EPRDM i fellesskap det forhatte regimet til diktatoren Mengistu Haile Mariam. EPLF hadde da kjempet for at Eritrea skulle løsrives fra Etiopia i tretti år, og vært i krig med flere generasjoner etiopiske makthavere. Men først da EPLFs allierte EPRDM overtok makten i Etiopia, ble Eritrea selvstendig.

De første årene etter Mengistus fall, var forholdet mellom de tidligere allierte EPLF og EPRDM forholdsvis godt. De nye statsoverhodene ble av Vesten omtalt som en ny type samarbeidsorienterte afrikanske ledere, og det var knyttet stor optimisme til regionens utvikling. Samarbeidsklimaet ble gradvis dårligere, i takt med Eritreas ønske for å markere sin uavhengighet. Situasjonen ble ytterligere problematisk da Eritrea i 1997 innførte sin egen valuta, og på den måten gjorde det vanskeligere å handle med Etiopia.

Freden varte bare i syv år, og 6. mai 1998 rykket Eritreas militære styrker inn i Badme-området, som siden 1991 hadde vært under etiopisk administrasjon. Dette er et grenseområde som hele tiden har stått sentralt i konflikten. I løpet av kort tid brøt det ut full krig, og kampene spredde seg til tre fronter. En midlertidig våpenhvile ble forhandlet fram av USA, Rwanda og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), men den ble bare brukt til full opprustning på begge sider, og i februar 1999 brøt nye kamper ut. Krigen dreide seg tilsynelatende om kontrollen over landområder som dels er velegnet for jordbruk, dels regnes som potensielt mineralrike. Konflikten har imidlertid også å gjøre med det faktum at Etiopia med Eritreas selvstendighet mistet adgangen til havet. Selv om dette avvises fra etiopisk side, er det mange som mener at landet prøver å få tilbake kontrollen over havnebyen Assab. I havet utenfor Assab er det også mulig at det finnes oljereserver, som Etiopia da eventuelt ville få tilgang til. OAU forsøkte seg på nytt som fredsmegler, og Eritrea aksepterte vilkårene. Dette stoppet imidlertid ikke Etiopia, som var lite interessert i fred etter å ha lyktes godt i flere store offensiver, og nå okkuperte mye av Eritrea. Først da Eritrea sa seg villige til å trekke sine styrker ut av de omstridte grenseområdene, inngikk de to landene en fredsavtale i Alger i juni 2000.

Det var Etiopia som kom heldigst ut etter fredsforhandlingene, og etiopiske styrker ble stående i de delene av Eritrea som var under etiopisk kontroll da avtalen ble inngått. Disse ble i juli 2000 avløst av en FN-styrke, som nå patruljerer en 25 kilometer bred buffersone på eritreisk side av grensen. De to partene underskrev også på at en uavhengig kommisjon skulle avgjøre grensestriden. Men da grensekommisjonen la fram sin vurdering i 2002, nektet Etiopia å godkjenne kommisjonens avgjørelse om at grenseområdet Irob og byen Badme tilfalt Eritrea. De forlangte videre forhandlinger, noe Eritrea avslo.

Flyktninger returnerer til byen Tesseney i Eritrea i 2001 etter flere års opphold i nabolandet Sudan. (Foto: UN Photo/Jorge Aramburu)

Gjentatte meglingsforsøk er gjort etter at forhandlingsklimaet ble dårligere i 2002, men foreløpig har man ikke klart å finne fram til en løsning på konflikten. Før jul 2005 advarte FN om en forverring av konflikten. Da sendte både Etiopia og Eritrea styrker mot det FN-kontrollerte grenseområdet. Den fastlåste situasjonen har gjort at Eritrea etter hvert har mistet tålmodigheten med FN. De mener at det ikke gjøres nok for å få til etiopisk tilbaketrekking, og er ikke lenger innstilt på å samarbeide med FNs fredsstyrker. Eritreiske styresmakter har forbydd FN å fly helikoptre i eritreisk luftrom, noe som gjør det vanskelig å kontrollere bevegelser i grenseområdene. Etter oppfordring fra Eritrea, ble alle vestlige FN-styrker trukket ut av landet i januar 2006.

I tillegg til krigen med Eritrea, sliter også Etiopia med store interne konflikter. Den største er konflikten mellom regjeringen og oromoene, som er en etnisk gruppe som utgjør omlag 30 prosent av landets befolkning. Oromoene har siden 1974 kjempet for at de skal få sitt eget land, og at de sørlige og vestlige delene av landet skal løsrives fra resten av Etiopia. Oromoene gikk sammen med EPLF og EPRDF om å styrte Mengistu, men var lite fornøyd da EPRDF dannet ny etiopiske regjeringen med liten andel oromoer. I endel år kjempet de for sine rettigheter gjennom det politiske systemet, før de i 1997 bestemte seg for å gå til geriljakrig mot de etiopiske styresmaktene. Konflikten pågår fremdeles.