Etiopia og Eritrea

Kort om Eritrea

Eritrea ble styrt av forskjellige lokale stormakter fram til Italia okkuperte landet i 1885. Under andre verdenskrig jaget britene italienerne ut av landet, og gjorde Eritrea til et britisk protektorat frem til FN bestemte at landet skulle inngå i en føderasjon med Etiopia i 1952. Da eritreiske nasjonalister gjorde opprør på starten av 60-tallet ble landet fullt og helt underlagt Etiopia, og dette ble starten på en 30 år lang borgerkrig. Eritrea fikk sin selvstendighet i 1993 og er en av verdens yngste nasjoner.

Kort om Etiopia

Etiopia er ett av få land i Afrika som aldri ble kolonisert. Landet ble styrt av keisere fram til 1974, da Hailie Sellasie som den siste keiser ble avsatt gjennom et militært statskupp. Diktatoren Mengistu Haile Mariam kom til makten i 1977 og styrte Etiopia etter militant, kommunistisk modell fram til 1991. Da gikk den etiopiske frigjøringsfronten, EPLF, og den etiopiske opprørsbevegelsen, EPRDM, sammen om å styrte Mengistu.

Eritrea blir uavhengig

The Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) kjempet for uavhengighet fra Etiopia i tretti år. Bevegelsen vokste seg stor og drev militant motstandskamp mot det hardhendte etiopiske Mengisturegimet. Mengistu ble styrtet i 1991, EPRDM overtok makten i Etiopia, og takket EPLF for hjelpen ved å åpne opp for Eritreas selvstendighet. Etter en folkeavstemning i 1993, ble Eritrea erklært uavhengig.

De første årene etter Mengistus fall var forholdet mellom de tidligere allierte EPLF og EPRDM forholdsvis godt. De nye statsoverhodene ble av Vesten omtalt som en ny type samarbeidsorienterte afrikanske ledere, og det var knyttet stor optimisme til regionens utvikling.

Konfliktnivået øker

Samarbeidsklimaet ble likevel gradvis dårligere. Situasjonen forverret seg da Eritrea i 1997 innførte sin egen valuta, og på den måten gjorde det vanskeligere å handle med Etiopia. Samtidig blusset en annen konflikt opp: Etter uavhengigheten i 1993 hadde Etiopia mistet adgangen til havet, og til havnebyen Assab, som var sentral i forhold til inntekter fra skipsfart og handel. Etiopia slo nå tilbake ved å omdirigere all import via Djibouti, noe som resulterte i at Assab ble lagt øde og konfliktnivået mellom de to landene økte.

Badme er et grenseområde som hele tiden har stått sentralt i konflikten. Området forble under etiopisk administrasjon etter frigjøringen, men 6. mai 1998 rykket Eritreas militære styrker inn i Badme. I løpet av kort tid brøt det ut full krig. En midlertidig våpenhvile ble forhandlet fram av USA, Rwanda og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), men i februar 1999 brøt nye kamper ut.

Flyktninger returnerer til byen Tesseney i Eritrea i 2001 etter flere års opphold i nabolandet Sudan. (Foto: UN Photo/Jorge Aramburu)

Ny fredsavtale – FN involveres

OAU forsøkte seg på nytt som fredsmegler, og Eritrea aksepterte vilkårene. Det gjorde ikke Etiopia, som var lite interessert i fred etter å ha lyktes godt i flere store offensiver, og nå okkuperte mye av Eritrea. Først da Eritrea sa seg villige til å trekke sine styrker ut av de omstridte grenseområdene, inngikk de to landene en fredsavtale i Alger i juni 2000.

Det var Etiopia som kom heldigst ut etter fredsforhandlingene, og etiopiske styrker ble stående i de delene av Eritrea som var under etiopisk kontroll da avtalen ble inngått. Disse ble i juli 2000 avløst av en FN-styrke. De to partene underskrev også på at en uavhengig kommisjon skulle avgjøre grensestriden. Men da grensekommisjonen la fram sin vurdering i 2002, nektet Etiopia å godkjenne kommisjonens avgjørelse om at grenseområdet Irob og byen Badme tilfalt Eritrea. De forlangte videre forhandlinger, noe Eritrea avslo.

Før jul 2005 sendte både Etiopia og Eritrea styrker mot det FN-kontrollerte grenseområdet. Eritrea ønsket at FN skulle presse på for en etiopisk tilbaketrekking, og mistet etter hvert tilliten til FN i området. Eritreiske myndigheter nektet FN å fly helikoptre i eritreisk luftrom, og beordret alle vestlige FN-styrker ut av landet. FN trakk seg ut i 2008, etter en resolusjon i Sikkerhetsrådet. Situasjonen ved grensen har vært relativt stabil siden den gang, men konflikten er fastlåst. Det er lite dialog mellom landene, delvis på grunn av at de sittende lands presidenter (Meles Zenawi i Etiopia og Isaias Afewerki i Eritra), ikke er på talefot.

Interne konflikter

I tillegg til krigen med hverandre, ligger begge landene i konflikt med andre naboland (Etiopia med Somalia, Eritrea med Djibouti). Flere hevder at dette er ”proxy wars”, altså at krigen utkjempes mellom Eritrea og Etiopia, men på annet territorium. I Somalia gikk Etiopia inn for å støtte regjeringen mot islamister som hadde tatt kontrollen i hovedstaden Mogadishu, mens Eritrea beskyldes for å støtte islamistene med våpen.

I tillegg sliter begge landene med interne etniske konflikter. I Etiopia kjemper oromoene, en etnisk gruppe som utgjør omlag 30 prosent av landets befolkning, for en egen stat i den sørvestlige delen av Etiopia. Oromoene gikk sammen med EPLF og EPRDF om å styrte Mengistu, men ble skuffet da EPRDF dannet ny etiopisk regjering med en liten andel oromoer. I en del år kjempet de for sine rettigheter gjennom det politiske systemet, før de i 1997 bestemte seg for å gå til geriljakrig mot de etiopiske styresmaktene. Konflikten pågår fremdeles.