Hopp til innhold

Georgia

Både innbyggerne i Sør-Ossetia og Abkhasia ønsker å løsrive seg fra Georgia, men møter liten forståelse fra georgiske myndigheter.

Sist oppdatert 09.04.2014

Ødeleggelser i Tskhinvali, hovedstaden i utbryterområdet Sør-Ossetia, i 2008

Ødeleggelser i Tskhinvali, hovedstaden i utbryterområdet Sør-Ossetia, i 2008. Foto: AP.

Georgia har tradisjonelt hatt en uensartet befolkning, men helt siden 2. verdenskrig har det pågått en etnisk homogeniseringsprosess i landet. Georgias politiske klima har fått minoriteter som russere, armenere, grekere og jøder til å forlate landet. De etniske georgierne har fått stadig mer makt, samtidig som de har blitt en tydeligere majoritet.

Mens Sovjetunionen langsomt gikk i oppløsning, vokste nasjonalistiske partier seg sterke i Georgia. Dette var partier med etniske georgiere i sentrale posisjoner, som tok til orde for et sterkt, forent Georgia. 9. april 1991 stemte georgierne for løsrivelse fra Sovjetunionen, og fikk da sin uavhengighet. De valgte samtidig den nasjonalistiske Sviad Gamsakhurdia som president. Han talte de etniske georgiernes sak, og landets mange minoriteter følte seg truet.

I likhet med mange av de andre tidligere Sovjetstatene, ble Georgia umiddelbart kastet ut i internt kaos og væpnet konflikt. For Gamsakhurdias politiske motstandere tok raskt våpen i bruk i kampen for å få ham avsatt. I tillegg erklærte både Sør-Ossetia og Abkhasia seg selvstendige, noe myndighetene i hovedstaden Tblisi ikke kunne akseptere.

Sør-Ossetia og kampen om løsrivelse

I Sør-Ossetia, som ligger i Nord-Georgia, brøt det ut kamper mellom ossetere og georgiske militære i allerede i desember 1991. Osseterne er en etnisk gruppe i Nord- og Sør-Ossetia, som ligger på henholdsvis russisk og georgisk side av grensen. Sør-Ossetia har i lange perioder vært en forholdsvis selvstendig region, selv i Sovjettiden, og følte seg truet av den nasjonalistiske retorikken til de etniske georgierne.

Da osseterne, i et valg som georgiske myndigheter så som ulovlig, stemte for løsrivelse fra resten av Georgia, reagerte de georgiske myndighetene med å sende inn militæret. Osseterne fikk støtte av sine brødre på russisk side grensen, og på den måten også indirekte av Russland. Våren 1992 var det ren borgerkrig i regionen, før man i juni 1992 fikk til en våpenhvileavtale, og ble enige om å etablere en fredsstyrke av russiske, georgiske og ossetiske soldater. Man ble imidlertid ikke enige om en varig løsning på problemet.

Konflikten mellom georgiske myndigheter og ossetere blusset opp igjen i 2004, for første gang siden 1992. Dette skjedde i forbindelse med at man valgte en ny president i Georgia, Mikheil Saakashvili, som hadde som hovedmålsetning å gjøre Georgia til et samlet land. Strategien hans gikk ut på å svekke sørossetiske myndigheters autoritet gjennom å stoppe smuglingen gjennom landet, som var de sørossetiske myndighetenes viktigste inntektskilde. Det ble også satt i gang store humanitære aksjoner i regionen, for at den sørossetiske lokalbefolkningen skulle bli vennligere innstilt overfor de georgiske myndighetene.

Strategien mislyktes. Skepsisen vokste i takt med tilstrømningen av georgisk militære som ble satt ut for å stoppe smuglere, men som av sør-osseterne ble sett som en forberedelse på en militær invasjon. Kamper brøt ut i august 2004, og i en periode lå det an til full borgerkrig. Fredsstyrken brøt sammen da georgiske og ossetiske fredssoldater begynte sloss mot hverandre. En ny våpenhvileavtale ble undertegnet 19. august 2004.

En observatør-team fra FN-operasjonen UNOMIG besøker internt fordrevne flyktninger i landsbyen Zeda Etseri. (Foto: UN Photo/Justyna Melnikiewicz)

En observatør-team fra FN-operasjonen UNOMIG besøker internt fordrevne flyktninger i landsbyen Zeda Etseri. (Foto: UN Photo/Justyna Melnikiewicz)

Abkhasia og kampen om løsrivelse

Abkhasia var tidligere et viktig produksjonsområde for te, sitrusfrukter og tobakk, og var i sovjettiden et yndet turistmål for unionens politiske elite. Regionen har imidlertid betalt dyrt for de siste års uroligheter, og nå er det lite igjen av tidligere storhet. Abkhasia har hatt forskjellig grad av selvstendighet opp gjennom årene, og har vært under vekselvis georgisk og sovjetisk overherredømme, og var også i kort periode selvstendig. Da Abkhaserne erklærte Abkhasia som fritt i 1990, kom det som en del av selvstendighetsbølgen i forbindelse med Sovjetunionens fall.

Før man fikk en åpen konflikt i Abkhasia i 1991, var de etniske georgierne i flertall, og utgjorde 44 prosent av befolkningen. Selv om bare 17 % var abkhasere, var det likevel de som utgjorde regionens politiske og økonomiske elite. Mens de etniske georgierne ønsket tettere bånd til den nye staten Georgia da den ble opprettet i 1991, ønsket abkhaserne å pleie forbindelsene med Russland. På begge sider gjorde væpnede grupper seg klare til kamp, og i 1992 brøt det så ut borgerkrig i regionen.

Abkhaserne fikk i likhet med sør-osseterne støtte av russerne, som hadde militære styrker stasjonert i området. Den georgiske hæren ble så tvunget på retrett i 1993, noe som var et ydmykende nederlag for den unge staten. I 1994 erklærte så abkhaserne seg som selvstendige, og georgiske myndigheter så seg tvunget til å gå med på våpenhvile.

Som i Øst-Ossetia, ble det også i Abkhasia satt inn en russiskledet fredsstyrke. Styrken, som ble opprettet etter mandat fra Samveldet av uavhengige stater (SUS), ble satt inn mot georgiske myndigheters vilje. De ser både fredsstyrkene og de andre russiske styrkene, som har vært i Georgia siden sovjettiden, som en russisk okkupasjon.

Et aspekt som kompliserer frontene, er at abkhaserne samtidig som de får hjelp av russerne, også støttes av russernes fiender tsjetsjenerne (se Tsjetsjenia). Dette skyldes historiske forhold, som har gjort tsjetsjenere og abkhasere til viktige allierte.

Høsten 2007 blusset det opp nye store demonstrasjoner i Georgia. Disse var de største siden roserevolusjonen i 2003. Det var opposisjonen i landet som stod bak demonstrasjonene og utgangspunktet var påstander om et stadig mer autoritært styre og korrupsjon. 

FN observatører og sivilt politi patruljerer sammen i Abkhasia regionen. UN Photo/Justyna Melnikiewicz

FN observatører og sivilt politi patruljerer i Abkhasia regionen. UN Photo/Justyna Melnikiewicz

Ny uro og konflikt med Russland

I august 2008 oppstod det ny spenning mellom Georgia og Russland. En georgisk militæraksjon i Sør-Ossetia førte til et militært svar fra russisk side. 7. august 2008 angrep Georgia sørossetiske styrker og tok kontroll over den sørossetiske byen Tskhinvali og nærliggende områder. Russland svarte med en motoffensiv, og sendte styrker inn i Sør-Ossetia fra det russiske Nord-Ossetia for å drive de georgiske styrkene ut. Like etter hendelsene i Sør-Ossetia startet abkhasiske separatistgrupper, støttet av russiske styrker, en offensiv for å få kontroll over Kodoridalen i det nordlige Abkhasia.

EU og Frankrike inntok rollen som forhandler for å få i stand en våpenhvile mellom partene, samtidig som det ble rapportert om videre bombing av Gori. I Abkhasia hevdet separatistgrupper at de hadde fått kontroll over Kodoridalen. 15. og 16. august signerte henholdsvis Saakashvili og Medvedev en fredsavtale utarbeidet av EU. Russland ønsket imidlertid at ytterligere sikkerhetstiltak måtte på plass før de russiske soldatene skulle kunne trekkes tilbake for fullt, og var således skeptiske den delen av avtalen som krevde full tilbaketrekning til det punktet der styrkene hadde stått før 7. august.

26. august 2008 valgte Russland å anerkjenne de to utbryterrepublikkene som selvstendige, og fikk for dette kritikk fra flere hold. Flere land og internasjonale organisasjoner fordømte handlingen, og bare Nicaragua i tillegg til Russland anerkjente Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige republikker. Flere land mente Russland klart overdrev sin maktbruk i Georgia, og at de med sitt militære svar på konflikten i Sør-Ossetia brøt Georgias suverenitet. Når det gjeldt spørsmålet om hvem som startet krigen ble det på begge sider hevdet at den andre parten måtte ta skylden for opptrappingen av konflikten. Mens Russland mente de svarte på det georgiske angrepet på Sør-Ossetia, hevdet Georgia at deres handling var et resultat av at store mengder russisk militærmateriell ble fraktet fra Russland til Sør-Ossetia. Konflikten drev tusenvis av mennesker på flukt innad i Georgia, og mange fra Sør-Ossetia tok veien til Nord-Ossetia som er under russisk kontroll. Ett år etter konflikten slo en EU-rapport fast at både Georgia og Russland måtte ta sin del av skylden for konflikten. 

I 2008 satte EU og OSSE inn en observatørstyrke for å påse at stabiliteten i området ble opprettholdt og at Georgia og Russland overholder fredsavtalen. Myndighetene i Abkhasia og Sør-Ossetia har nektet EU-observatørene tilgang til områdene som er under deres kontroll. 

Etter fredsavtalen i 2008

Konflikten har ikke blitt løst til tross for fredsavtalen fra 2008. I 2009 og 2010 har flere runder med forhandlinger blitt gjennomført i Geneve i felles regi av EU, OSSE og FN. Den politiske statusen til Abkhasia og Sør-Ossetia har ikke blitt diskutert og man har fokusert på sikkerhet og humanitære spørsmål. Få konkrete resultater har blitt oppnådd så langt og Russland har styrket sitt militære nærvær i Abkhasia og Sør-Ossetia. 

Georgia ønsker å samarbeide med vestlige aktører som USA, NATO og EU, og har søkt om medlemskap i NATO. Russland ser NATO som en sikkerhetstrussel og er imot dette. Foreløpig har NATO utsatt prosessen.

I november 2011 signerte Georgia og Russland en avtale som åpner for russisk medlemskap i WTO (Verdens Handelsorganisasjon). Russland har jobbet i 18 år for et medlemskap i WTO, og Georgia har de siste årene vært det eneste av organisasjonens 153 medlemsland som ikke har sagt ja til å slippe russerne inn. Avtalen er forhandlet fram av Sveits. Et viktig punkt i avtalen er at internasjonale observatører skal overvåke handel som går gjennom de Russland-støttede, men formelt georgiske utbryterregionene, Abkhasia og Sør-Ossetia. Russland avviste tidligere en slik kontroll utenfra.

FNs rolle i konflikten

Fra 1993-2009 hadde FN en observasjonsstyrke på 100 militære observatører fra forskjellige land i Georgia. Disse skulle sørge for at partene i konflikten ikke brøt med de to avtalene om våpenhvile som var blitt undertegnet for henholdsvis Sør-Ossetia og Abkhasia. De hadde også som en del av mandatet sitt å overvåke de russiskledede SUS-styrkene, for på den måten å holde oversikt over russisk aktivitet i området. I tillegg overvåket de menneskerettighetssituasjonen i Sør-Ossetia og Abkhasia og passet på at det ikke var styrker i sikkerhetssonene som var blitt opprettet for å holde de ulike styrkene fra hverandre.

I juli 2009 forlot FN-observatørene Georgia, etter at Russland blokkerte en forlengelse av mandatet i Sikkerhetsrådet.

Kilder: Uppsala conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Ascehoug og Gyldendals store norske leksikon, Involve yourself, CIA The world factbook, NRK, Norsk utenrikspolitiske institute, BBC

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017