Hopp til innhold

Kosovo

Serbia ønsker at Kosovo skal være en del av Serbia, mens Kosovo ønsker å være en selvstendig stat.

Sist oppdatert 10.11.2015

En kø av flyktninger langs en toglinje ut fra Blace-området i den tidligere joguslaviske republikken Makedonia

Kosovoiske flyktninger fra Blace-området 1999. UN Photo/UNHCR/R LeMoyne

Bakgrunn

Det tidligere Jugoslavia ble opprettet etter første verdenskrig, da deler av det tidligere Østerrike-Ungarn ble slått sammen med deler av det tidligere Osmanske riket. Resultatet ble et land som fikk Europas mest sammensatte befolkning, hvor ingen folkegruppe utgjorde flertall. Etter andre verdenskrig kom Josip Broz Tito til makten. Han organiserte landet etter sovjetisk, kommunistisk modell. Jugoslavia ble en forbundsstat med seks republikker og to autonome provinser. De to autonome provinsene, Kosovo og Vojvodina, var underlagt republikken Serbia.

Jugoslavia går i oppløsning

Kosovos albanere likte dårlig at Kosovo ikke fikk status som republikk. De var også misfornøyde med at serberne hadde en privilegert stilling i folkerepublikken i forhold til resten av befolkningen, som blant annet bestod av albanere, makedonere, ungarere og bosniske muslimer.

Tito var en sterk statsleder som holdt Jugoslavia samlet, til tross for de underliggende etniske motsetningene i landet. Da Tito døde i 1980, kom disse spenningene til overflaten.

Slobodan Milošević ble valgt til president i Serbia i 1989, og under ham vokste den serbiske nasjonalismen. Serbia slo hardt ned på flere av de andre republikkenes forsøk på selvstendighet, men i løpet av 90-tallet ble likevel både Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia internasjonalt anerkjente selvstendige stater, ofte som et resultat av en brutal krig med Serbia.

Foto: UN Photo/Flaka Kuqi

Foto: UN Photo/Flaka Kuqi

Kosovo krever selvstendighet

Utover 1990-tallet tilspisset situasjonen i området seg. Kosovos albanere ønsket seg et selvstendig land, mens serbiske myndigheter tviholdt på området. Kosovo har en spesiell rolle i serbisk historie. Den 28. juli 1389 led den serbiske fyrsten Lazar nederlag på Kosovo-sletta i slaget mot tyrkerne i Det osmanske riket. Det osmanske riket fortsatte å vokse og i 1459 falt hele Serbia under tyrkisk styre. Dette førte til at albanere etter hvert utgjorde majoriteten i området ettersom mange serbere forlot regionen.

Konflikten mellom serbiske styresmakter og den albanske UCK-geriljaen tilspisset seg etter at geriljaen bombet flere flyktningleire med serbiske flyktninger i 1996. Serbiske styrker ble sendt til Kosovo i 1998. De serbiske soldatene kjempet mot UCK-geriljaen, men begikk også overgrep mot den kosovoalbanske sivilbefolkningen. I tillegg ble serbiske paramilitære og serbisk politi sendt til regionen, og også de sto bak omfattende overgrep og massakre på lokalbefolkningen.

Etniske albanere i flyktningleir

Etniske albanere i flyktningleir i Glogovac, Kosovo. Foto: UN Photo/UNHCR/U Meissner

Funnet av en rekke massegraver med sivile albanere avslørte at serberne hadde fart hardt fram overfor sivilbefolkningen i Kosovo. Hevnlysten blant kosovoalbanerne var stor, og mangel på politistyrker gjorde at det forekom omfattende overgrep også mot den serbiske befolkningen i Kosovo.

NATO og OSSE

Både NATO og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) engasjerte seg for å stoppe overgrepene. OSSE sendte en observatørstyrke, og NATO gikk til luftangrep mot Serbia i mars 1999, og bombet da både militære og sivile mål. Serberne tok ikke opp kampen mot de utenlandske angrepene, men intensiverte istedenfor krigføringen mot kosovoalbanerne. I juni samme år undertegnet serberne en tilbaketrekkingsavtale, og NATO stoppet sine bombeangrep.

Mange flyktninger vendte hjem, og FN overtok det administrative ansvaret for regionen. Samtidig ble en NATO-ledet fredsstyrke, KFOR-styrken, satt inn for å stabilisere situasjonen.

Kosovo erklærer uavhengighet

Kosovo erklærte seg uavhengig 17. februar, 2008. Løsrivelsen førte umiddelbart til opptøyer nord i Kosovo, hvor de fleste kosovo-serberne bor, og i Beograd. Serberne protesterte mot løsrivelsen, og hevdet den var i strid med folkeretten. Noen land gikk umiddelbart ut og anerkjente uavhengigheten (blant andre Frankrike, Storbritannia, USA og Norge), mens Serbia og deres gamle støttespiller Russland fortsatt nekter å anerkjenne Kosovo som en egen stat.

Mange av landene som ikke anerkjenner Kosovos løsrivelse, er land som har etniske spenninger og separatistbevegelser innenfor sine egne landegrenser. 

De frykter at flere vil kreve det samme som Kosovo, å løsrive seg fra moderlandet. Siden Russland har vetorett i FNs sikkerhetsråd, vil Kosovo sannsynligvis få problemer med å få innpass som medlem i FN, selv om 108 av FNs 193 medlemsland nå anerkjenner Kosovos suverenitet (juni, 2015).

Det er fortsatt spenninger mellom albanere og serbere i Kosovo. NATO-styrken KFOR er derfor fortsatt tilstede i landet.

KFOR-operaation valvomalla leirillä asuvia romanilapsia. Kuva: UNHCR / P Deloche

To jenter ved en KFOR-overvåket leir som rommer rundt 5000 mennesker, rundt Pristina. 1999 UN Photo/UNHCR/P Deloche

Normalisering av forholdet mellom landene

Serbia og Kosovo startet i 2011 sine første dialoger etter krigen, i EU-regi, og kom til enighet om grensereguleringer. Dialogen fortsatte i 2013 der landene avtaler å normalisere forholdet seg imellom, som kom til uttrykk ved at den serbiske majoriteten nord i Kosovo var sikret en høy grad av autonomi (selvstyre), samtidig som begge parter ble enig om å ikke blokkere hverandres forsøk på å søke EU-medlemskap.

Utenom denne type normalisering mellom Serbia og Kosovo, har ulike problemer oppstått i forbindelse med valg i Kosovo. Kosovo avholdt et lokalvalg i 2013, som var det første valget Serbia anerkjente siden uavhengigheten i 2008. Deler av valget ble sabotert av maskerte menn i et området som var dominert av etniske serbere. I 2014 ga parlamentsvalget i Kosovo uklare resultater, noe som førte til politisk vranglås i seks måneder.

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd vedtok i juni 1999 resolusjon 1244, som ga NATO mandat til å opprette den fredsbevarende styrken i Kosovo (KFOR). I tillegg iverksatte FN samme år UNMIK (United Nations Interim Administration Mission in Kosovo), som fikk ansvaret for den sivile administrasjonen av Kosovo. Arbeidet gikk blant annet ut på å hjelpe til med gjenoppbygningen av infrastrukturen i Kosovo, og overvåke sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen. I tillegg arbeidet FN med å hjelpe flyktningene som returnerte.

Kosovo-albanske barn danser tradisjonell albansk dans for å markere den internasjonale barnedagen i Kosovos hovedstad Pristina i 2007. Foto: UN Photo/Afrim Hajrullahu

Kosovo-albanske barn danser tradisjonell albansk dans for å markere den internasjonale barnedagen i Kosovos hovedstad Pristina i 2007. Foto: UN Photo/Afrim Hajrullahu

Den norske diplomaten Kai Eide var FNs generalsekretærs spesialutsending til Kosovo i 2004-2005. Etter at Eide la frem sin rapport høsten 2005, vedtok FNs sikkerhetsråd å sette i gang internasjonale forhandlinger for å avgjøre Kosovos fremtid. Den finske diplomaten Martti Ahtisaari ble FNs nye spesialutsending, og han la fram et forslag som i praksis innebar et selvstendig Kosovo. Serbia protesterte og brakte saken til FN. I oktober 2008 vedtok FNs generalforsamling å be Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) om en rådgivende uttalelse om hvorvidt Kosovos uavhengighetserklæring 17. februar 2008 var i overensstemmelse med folkeretten. Prosessen startet 1. desember 2009. I juli 2010 konkluderte domstolen med at Kosovos frigjøring ikke er i strid med folkeretten.

I 2008 overtok EU-operasjonen EULEX (the European Union Rule of Law Mission in Kosovo) ansvaret for rettssystemet, tollvesenet og politistyrkene i området. Dette har gjort at myndighetene i Kosovo har tatt ansvar større ansvar for landet og dets borgere. Samtidig har FN-oppdraget UNMIK fortsatt sitt engasjement med å tilby støtte og råd til myndighetene og EULEX. UNMIK sitt mandat inkluderer: demilitarisering av væpnede grupper; å sørge for sikkerhet for alle lokalsamfunn i Kosovo; å observere grenseområder; og støtte opp om demokratiske institusjoner og valg.

I november 2015 ble Kosovos søknad om UNESCO-medlemsskap stemt over av UNESCOs medlemsland. Kosovo manglet tre stemmer for å oppnå det to-tredels flertall som er nødvendig.

Norsk engasjement i konflikten

Norge var et av landene som bidro aktivt med bombefly til NATOs inngripen i Kosovo i 1999, og bidro senere med styrker til den fredsbevarende NATO-styrken KFOR.

Norge var et av landene som var tidlig ute med å anerkjenne Kosovos selvstendighet (28.3.2008). Norge har bidratt aktivt til Den internasjonale domstolen i Haag i prosessen med å utrede om Kosovos uavhengighetserklæring var i strid med folkeretten.

Kilder: Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, Wikipedia, Norsk utenrikspolitisk institutt, Ny Tid, NATO, Landinfo

Involverte land

FN-sambandet © 2017