Hopp til innhold

Tsjetsjenia

Da republikken Tsjetsjenia erklærte seg uavhengig av Russland i 1991, markerte det starten på en krig som skulle vare i tjue år. Mer enn 150.000 mennesker har mistet livet i konflikten som de siste årene har spredt seg til resten av Kaukasus.

Sist oppdatert 08.01.2015

Barn som titter ut av en vegg som har blitt bombet. Tsjetsjenia 2008

Barn som titter ut av en vegg som har blitt bombet. Tsjetsjenia 2008. Foto: LOreBoNoSi/Flickr

Krigen i Tsjetsjenia er en av de mest brutale som har funnet sted siden 2. verdenskrig. Mer enn 150 000 mennesker skal ha omkommet og 300 000 mennesker har vært på flukt. Russland har brukt makt for å sikre seg kontroll over Tsjetsjenia, hvor krefter kjemper for en selvstendig republikk. Massive menneskerettighetsbrudd har blitt begått av begge sider. Opprøret i Tsjetsjenia er nå slått ned, men har spredt seg til flere av naborepublikkene i regionen.

Bakgrunn

Områdene i det nordlige Kaukasus var inntil midten av 1800-tallet et lappeteppe av uavhengige stater med skiftende grenser. Området ble erobret av Russland på midten av 1800-tallet og seinere innlemmet i Sovjetunionen. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, erklærte den russiske republikken Tsjetsjenia seg som uavhengig. Uavhengigheten ble ikke akseptert av Russland, men russerne grep heller ikke inn militært.

Den nye staten omtalte seg selv som Den tsjetsjenske republikken Ichkeria, men klarte aldri å sikre noen internasjonal støtte for sine uavhengighetskrav. Nabolandet Georgia var det eneste landet som anerkjente republikkens uavhengighet. Mye gikk galt i den lille republikkens streben etter å bli selvstendig. Presidenten i landet, Dzhokhar Dudayev, hadde grepet makten gjennom et kupp. Med bakgrunn som general i flyvåpenet, manglet presidenten både politisk og økonomisk erfaring. Landets økonomi ble dårligere og dårligere, og i 1992 brøt republikken Ingusjetia ut av Tsjetsjenia, for igjen å bli innlemmet i Russland. Tsjetsjenia var nå en miniputtstat, halvparten så stor som Nederland.

Den egenrådige presidenten var heller ikke flink til å skape forsoning verken med Russland eller med den interne opposisjonen. Han avviklet det russiske alfabetet og bestemte at det ikke lenger skulle undervises russisk i skolen, noe som førte til at mange russere som var bosatt i Tsjetsjenia rømte landet. Opposisjonen i Tsjetsjenia økte, og mange tok til våpen for å kaste presidenten. I 1993 forberedte parlamentet i Tsjetsjenias hovedstad Grozny et mistillitsforslag mot presidenten, men før forslaget ble behandlet, oppløste Dudayev parlamentet.

Den første krigen

I oktober 1994  forsøkte opposisjonen å gjennomføre et væpnet kupp mot president Dudayev, støttet av russiske myndigheter. Kuppet mislyktes, og den russiske konspirasjonen som sto bak ble avslørt for omverdenen. Et førtitalls russiske soldater ble arrestert.

Nederlaget var en stor ydmykelse for russerne, som bestemte seg for at nok var nok. I desember 1994 innledet den russiske presidenten Boris Jeltsin et stort militært angrep på Tsjetsjenia. Planen var en rask militær operasjon mot hovedstaden Grozny. Hensikten var å avsette Dudayev og å gjenopprette ro i republikken.

Men militæroperasjonen var svært dårlig forberedt både taktisk og politisk. Mange i det russiske befalet nektet å delta i en krig mot det de mente var en del av Russlands eget folk. Tusenvis av soldater trakk seg fra militærtjenesten (deserterte). Samtidig led hæren store tap i de innledende månedene. I stedet for å innrømme nederlaget tok Jeltsin i bruk stadig tyngre våpen. Fly og artilleri ble satt inn for å drepe opprøret, noe som bidro til at tsjetsjenerne samlet seg om og støtte Dudayev.

Kvinna som sörjer vid en gravplats i Grozny, Tjetjenien 2008

Kvinne som sørger ved en gravplass i Grozny i Tsjetsjenia 2008. Foto: AP/Musa Sadulayev/Flickr 

I Grozny møtte russerne hard motstand fra tsjetsjenerne. Etter et mislykket førsteangrep satte Russland inn bombefly og angrep byen i dagevis. Dette tok livet av mellom 27 000 og 35 000 mennesker i løpet av bare fem uker. Protestene både fra opposisjonen i Russland og fra omverdenen var stor, men president Jeltsin ville ikke snu.

I løpet av 1995 forsøkte russerne å gjenvinne kontrollen over resten av republikken. Krigen ble mer og mer brutal. I landsbyen Samashki massakrerte russiske styrker mer enn 100 mennesker. Dette var en av mange krigsforbrytelser som fant sted i Tsjetsjenia. Ingen er holdt juridisk ansvarlig for det som skjedde.

Tsjetsjenias president Dudayev ble drept i et russisk flyangrep i april 1996. Hans etterfølger ble general Aslan Maskhadov. Han ville ikke gi opp kampen mot den russiske overmakten. På russisk side var det splid om veien videre. Krigen ble mer og mer upopulær i Russland, og mange ville innlede fredssamtaler med Maskhadov. I juli 1996 tvang det seg fram en foreløpig fredsavtale, der russerne lovet å trekke seg tilbake. Tsjetsjenias videre status, som uavhengig stat, var det imidlertid ikke enighet om.

Den andre tsjetsjenske krigen

Da russerne trakk seg ut av Tsjetsjenia etterlot de et land i full oppløsning. En rekke krigsherrer, blant annet Shamil Basajev, hadde blitt radikalisert av krigen, og ville ikke la seg styre av den nye tsjetsjenske presidenten. Landets økonomi var rasert, og løfter om penger fra Russland til gjenoppbygging ble ikke holdt. Uavhengige krigsherrer opererte i fjellene. De gjorde kidnapping til en måte å skaffe penger til videre krigføring.

Krigen hadde også tiltrukket seg arabiske krigere med erfaring fra Afghanistan (Les mer om dette på konfliktprofilen Afghanistan). En av disse var saudiarabiske Ibn Al-Khattab. Han hadde en helt annen agenda enn de tsjetsjenske nasjonalistene. Sammen med Shamil Basajev ville han fortsette krigen mot russerne. I august 1999 ledet de to rundt 1000 mann inn i et privat overraskelsesangrep på den russiske naborepublikken Dagestan. Angrepet ble slått tilbake, men førte til stor frykt i den russiske befolkningen. Den tsjetsjenske presidenten, Aslan Maskhadov, fordømte angrepet. Han tilbød Russland hjelp i jakten på Al-Khattab og Basajev, men møtte liten støtte i Russland. I stedet førte en rekke terrorbomber mot russiske boligblokker til at president Jeltsin og hans nye statsminister, Vladimir Putin, bestemte seg for å invadere Tsjetsjenia på nytt.

I oktober 1999 startet den andre krigen mot Tsjetsjenia. Russerne rykket denne gangen fram med større varsomhet, men med større styrker enn de hadde gjort i den første krigen. Selv om den tsjetsjenske presidenten flere ganger tilbød fredssamtaler, nektet Jeltsin og Putin å snu. Aslan Maskhadov, som ikke hadde lyktes å samle landet som president, lyktes nå med å samle alle separatistgruppene bak seg i forsvaret mot russerne. Sivilbefolkningen ble om mulig enda hardere rammet enn i 1996. Mer enn 350.000 mennesker flyktet fra landet.

I løpet av februar 2000 hadde russiske styrker nok en gang erobret Grozny, denne gangen for godt. Selv om Aslan Maskadov og Shamil Basajev fortsatte geriljakrigen i fjellene, lyktes de aldri med å gjenerobre hovedstaden. En ny konstitusjon som understreket at Tsjetsjenia var en del av Russland ble undertegnet, og Akhmad Kadyrov ble innsatt som russernes marionett i Tsjetsjenia.

I årene som fulgte rettet Shamil Basajev en rekke terroraksjoner mot den russiske sivilbefolkningen. I 2002 ble hundrevis av mennesker tatt som gisler i en terroraksjon mot et teater i Moskva, og i 2004 angrep terroristene en barneskole i russiske Beslan. Begge aksjonene førte til flere hundrede dødsfall. Samtidig tilbød den tidligere tsjetsjenske presidenten, Aslan Maskadov, nye fredssamtaler uten at myndighetene i Russland viste interesse for det. Vladimir Putin erklærte krigen for over allerede i april 2002, men geriljakrigen fortsatte noen år til. Maskadov ble drept av russiske styrker i mars 2005. Siden den gang har opprør i Tsjetsjenia blitt stoppet tidlig med makt. Shamil Basajev ble drept av russiske styrker i 2006.

Soldat i stridsvogn, Tsjetsjenia 2005.

Soldat i stridsvogn, Tsjetsjenia 2005. Foto: LOreBoNoSi/Flickr

Dagens konflikt

Russland erklærte i 2009 at situasjonen i Tsjetsjenia var "normalisert". Republikken styres i dag av Ramzan Khadyrov, en tsjetsjensk president med diktatoriske fullmakter fra Moskva. Opposisjonen i republikken undertrykkes med alle tilgjengelige midler.

Likevel eksisterer det fortsatt opprørsgrupper som sloss mot både Khadyrov og russerne. Mange radikaliserte islamister fra Tsjetsjenia sloss i dag for en uavhengig islamsk stat som strekker seg på tvers av alle de russiske republikkene i Kaukasus. Både i Ingusjetia, Tsjetsjenia og Dagestan er det rapportert om angrep mot føderale, russiske styrker. Aller verst har situasjonen de siste årene vært i Dagestan, naborepublikken til Tsjetsjenia. I 2010 ble det rapportert om 378 dødsfall i Dagestan, mot 127 i Tsjetsjenia, som følge av forskjellige terroraksjoner. Så sent som i desember 2014 ble 16 personer drept da militser skjøt seg vei inn i Grozny i Tsjetsjenia og angrep et mediehus og en skole der.

Konsekvenser

De menneskelige lidelsene, som følge av de to krigene i Tsjetsjenia, har vært enorme. Det tsjetsjenske samfunnet gikk fullstendig i oppløsning på grunn av disse krigene. Tallene over antall drepte i konflikten varierer enormt, fra 150 000  til over 200 000 drepte. Flere hundretusen mennesker har blitt drevet på flukt. Fremdeles er tusenvis av mennesker savnet. Tsjetsjenia er i dag det området i verden med det største landmineproblemet.

Krigen har også ført til en brutalisering av både det tsjetsjenske og russiske samfunnet. 25 000 barn i Tsjetsjenia har mistet en eller begge foreldrene i krigen, og en hel generasjon med barn viser symptomer på store psykologiske traumer.

I Russland har krigene i Tsjetsjenia ført med seg økende rasisme og intoleranse mot fremmede, spesielt mot mennesker av kaukasisk opphav. Ekstreme nasjonalistiske og rasistiske bevegelser har vokst fram, et fenomen myndighetene har vært forsiktige med å slå ned på. Nynazistiske og nasjonalistiske organisasjoner i Russland har grepet til vold, og det er registrert et stort antall rasistisk motiverte drap. Krigene i Tsjetsjenia gjorde det også mulig for president Vladimir Putin å stramme grepet om sivilsamfunnet og undertrykke deler av opposisjonen som var mot den russiske krigføringen. Mange mener krigene på den måten har bidratt til å reversere den demokratiske utviklingen i Russland.

FNs rolle i konflikten

FN har ikke sendt inn fredsstyrker i Tsjetsjenia, og dette skyldes organisasjonens tradisjon for å holde seg utenfor interne konflikter. Det har vært hevdet at Tsjetsjenia ikke kan regnes som en intern konflikt innenfor Russland, men foreløpig har Russland satt en stopper i Sikkerhetsrådet for at FN blander seg inn. FNs høykommissær for flyktninger, som arbeider for å hjelpe de mange tsjetsjenske flyktningene, har vært til stede i Grozny, men har i perioder vært nødt til å trekke seg ut som følge av en vanskelig sikkerhetssituasjon. Det samme gjelder andre hjelpearbeidere for FN. 

Kilder: Uppsala conflict database, Institutt for fredsforkning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, BBC, Wikipedia.

Involverte land

FN-sambandet © 2017