Irak

Irak oppsto som et land i krigsoppgjøret etter 1. verdenskrig, da seierherrene Storbritannia, Italia og Frankrike delte Midtøsten mellom seg under San Remo-konferansen i 1920. Landområdet gikk fra å være en del av det osmanske riket til å bli britisk mandatområde. Det nye landet hadde en uensartet befolkning: Kurderne var i flertall i nord, sunnimuslimene dominerte den sentrale delen av Irak, og sjiamuslimene holdt til i den sørlige delen av landet. Både kurderne (se Kurdistan ) og sjiaene hadde fått signaler om at de skulle få sin selvstendighet etter San Remo-forhandlingene, og var derfor lite fornøyd med krigsoppgjøret. Fortsatt er det sterke krefter i begge befolkningsgrupper som har arbeidet for løsrivelse fra Irak.

Saddam Hussein tar makten i Irak

I 1932 var det slutt på den britiske mandatperioden, og Storbritannia trakk seg formelt ut av Irak, etter å ha sikret seg viktige posisjoner i oljeindustrien. Deretter fulgte en periode med mye politisk uro. I årene mellom 1945 og 1958 ble landet styrt av 24 forskjellige regjeringer. Det britiskstøttete irakiske kongedømmet ble styrtet under revolusjonen i 1958, og Den irakiske republikk ble opprettet. En av grupperingene som var med i denne revolusjonen, var det sosialistiske Baath-partiet, som ti år senere tok makten i et militærkupp.

Saddam Hussein ble etter nitidig karriereklatring og likvidering av politiske motstandere, leder av Baath-partiet i 1979, og dermed også Iraks statsoverhode. Han plasserte venner og familie i de viktigste militære og administrative stillingene. I løpet av kort tid bygget han opp en omfattende personkult rundt seg selv. Både statuer og portretter av Saddam Hussein ble etter hvert svært synlige i det irakiske bybildet.

Baath-partiet

Baath-partiet er et sekulært parti, som skiller tydelig mellom stat og religion. Til tross for dette ble sunnimuslimene gitt privilegerte stillinger i irakisk politikk, ettersom Saddam Hussein og hans omgangskrets alle var sunnimuslimer. Dette førte til at sjiamuslimene, som utgjør størstedelen av befolkningen, ikke fikk høyere stillinger i styret av landet. Også den store kurdiske befolkningen i Nord-Irak ble holdt utenfor, og kurderne og sjiamuslimene gjorde flere ganger væpnet opprør mot Saddams regime.

Irak i krig med nabolandene – Iran og Kuwait

Iran og Irak lå i krig i årene mellom 1980 og 1988. Landegrensene forble de samme, men ifølge vestlige kilder mistet 400 000 mennesker livet, og de materielle kostnadene var enorme. I kjølvannet av krigen kom Iraks invasjon av Kuwait i 1991. De to landene har kranglet om hvor landegrensene skal gå siden Kuwait ble selvstendig fra Storbritannia i 1961, og Irak mente de hadde krav på deler av det kuwaitiske territoriet. I tillegg hadde Irak lånt penger av Kuwait i løpet av krigen mot Iran, og ville ha gjelden strøket. Irakiske myndigheter ville også ha kompensasjon fordi Kuwait hadde overskredet OPECs kvoter for oljeproduksjon i årene krigen hadde pågått, noe de mente hadde skadet Irak økonomisk. Da Kuwait ikke imøtekom kravene, gikk Irak til angrep.

Økonomiske sanksjoner og invasjon av Irak

Invasjonen ble fordømt av det internasjonale samfunnet. FN ba Irak om å trekke seg ut av Kuwait umiddelbart, og økonomiske sanksjoner ble innført. Da Irak ikke fulgte opp innen tidsfristen, satte man inn en flernasjonal styrke under USAs kommando. Den flernasjonale styrken beseiret den irakiske hæren etter noen måneders intens krigføring, og irakerne trakk seg ut. De irakiske myndighetene skrev også under på en våpenhvileavtale der de gikk med på å ødelegge alle biologiske og kjemiske våpen under overvåking av FNs våpeninspektører. Hvis nedrustningen gikk etter planen, skulle også de økonomiske sanksjonene gradvis oppheves.

USA invaderer Irak i 2003

Nedrustningen gikk imidlertid ikke etter planen, og forholdet mellom FNs våpeninspektører og Saddam Husseins menn ble stadig mer anstrengt i årene som fulgte. Inspektørene ble motarbeidet, og arbeidsvilkårene var dårlige. De fant heller ikke det de lette etter. Presset på Saddam Husseins regime ble betydelig sterkere etter al-Qaidas terrorangrep 11. september 2001. Fra 2002 omtalte USAs myndigheter konsekvent Irak som en del av ”Ondskapens akse”, og Irak ble beskyldt for å samarbeide med Osama bin Laden og al-Qaida (se Afghanistan  og Al-Qaida ).

USA mente at det var av avgjørende betydning å avsette Saddam Hussein for å få til en stabilisering og demokratisering av regionen. Da våpeninspektørene ble utvist i 2003, hevdet USA at en invasjon var nødvendig. I FNs sikkerhetsråd var det derimot uenighet, og både Frankrike og Russland ga uttrykk for at de var mot et angrep på Irak. Det var derfor uten støtte fra FN at USA gikk til angrep på Irak 20. mars 2003. Invasjonen var i strid med folkeretten , ettersom USA ikke hadde blitt angrepet av Irak først.

Saddam Hussein blir fanget

Saddam Husseins hær hadde lite å stille opp med mot invasjonsstyrken, og allerede 1. mai erklærte USAs president George W. Bush at krigen var vunnet, og man gikk over i en såkalt stabiliseringsfase. Saddam Hussein ble fengslet i desember 2003, og rettsaken mot ham ble påbegynt i oktober 2005. Han ble anklaget for forbrytelser mot menneskeheten, og henrettet 30. desember 2006. En irakisk overgangsregjering ble valgt i januar 2005. Sunniene boikottet valget, noe som gjorde at både kurderne og sjiaene fikk mange representanter i den nye regjeringen.

USA interessert i Iraks oljeforekomster?

Kritikere hevder at det verken er frykten for nye terrorangrep, masseødeleggelsesvåpen eller ønsket om å demokratisere Irak som er hovedgrunnen til USAs engasjement i Irak. De mener derimot at invasjonen primært skyldes at USA har interesser i regionens enorme oljerikdommer. To tredeler av verdens kjente oljereserver finnes i Golfen, der Irak og Saudi-Arabia er de største produsentene. Man har fremdeles ikke klart å påvise at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, eller at det var forbindelser mellom hans regime og al-Qaida.

Irak i kaos

Til tross for at nye styresmakter ble innsatt, bar landet lenge preg av kaos og tilnærmet borgerkrig. Reell stabilisering lot vente på seg, og motstanden mot amerikansk tilstedeværelse var stor. Dette skyldes blant annet at de amerikanske styrkene ikke klarte å skape sikkerhet i hele landet, og at befolkningen ikke fikk dekket sine grunnleggende behov. Fremdeles er ikke befolkningen sikret regelmessig tilførsel av vann og elektrisitet, som de hadde før invasjonen. Motstanden økte også etter avsløringene i 2004 om at USAs soldater mishandlet irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet utenfor Bagdad, og alle eksemplene på overgrep mot kvinner og barn i jakten på motstandre. I tillegg har gamle konflikter som ble holdt i sjakk under Saddam Husseins regime blusset opp igjen.

Amerikansk storoffensiv i 2007

Som svar på den økende volden og dødstallene både for amerikanske soldater og i sivilbefolkningen, satte president Bush inn en storoffensiv med nær 30 000 ekstra soldater i mars 2007. De økte styrkene, sammen med en ny strategi i forhold til lokale stammeråd i de uroligste provinsene, bidro til å redusere antallet drepte dramatisk i løpet av 2008. Bagdad ble betraktelig mye tryggere etter at irakiske og amerikanske styrker samarbeidet om å rydde opp i slumområdet Sadr City, og landets nest største by Basra er nå også langt roligere enn tidligere.

Tilbaketrekking av amerikanske styrker

Høsten 2008 inngikk det irakiske parlamentet en avtale med USA om gradvis tilbaketrekking fra Irak, med endelig sluttdato for de siste amerikanske styrkene i 2011.Tilbaketrekkingen skal etter planen begynne i 2009 med de større byene, og spre seg til resten av landet de neste årene. Fortsatt er områder i nord svært ustabile, med spesielt mange trefninger i Niniveh-provinsen. Her er fortsatt skillelinjene mellom sjiaer, kurdere og sunnier skarpe, og bombeangrep og trefninger finner sted hyppig. Samtidig har statsminister al-Maliki konsolidert sin maktposisjon, og flere kommentatorer frykter at han kan bli stadig mer autoritær etter hvert som amerikanerne minsker sitt nærver i landet. Al-Maliki har slått særlig hardt ned på separatistbevegelser i de kurdiske områdene, noe som ikke lover godt for en samlet nasjonsbygging med bidrag fra både sjiaer, kurdere og sunnier når Irak i framtiden skal forsøke å danne en velfungerende stat igjen.