Kurdistan

Den samlede kurdiske befolkningen utgjør trolig mellom 25 og 30 millioner mennesker, og er den største etniske gruppen i verden uten et eget land. De fleste kurderne er bosatt i Tyrkia, men det er også mange som holder til i Iran, Irak, Armenia og Syria.

Den kurdiske nasjonalismen og kampen for å kjempe for en selvstendig kurdisk stat har stått sterkt siden slutten av 1800-tallet. Det osmanske riket dekket hele Balkan, Lilleasia, store deler av den arabiske verden og Egypt. Riket ble oppløst i krigsoppgjøret etter 1. verdenskrig, og seierherrene delte landområdene mellom seg. I den første fredsavtalen som ble undertegnet i Sèvres i 1920, ble det tatt hensyn til kurdernes ønske. Man slo der fast at områdene der kurderne var i flertall skulle skilles ut som en selvstendig, kurdisk stat. Dette gikk man imidlertid tilbake på i 1923, da Lausanne-avtalen ble forhandlet fram. I stedet for at kurderne fikk sitt eget land, beholdt Tyrkia deler av områdene de var tiltenkt. Andre områder tilfalt Iran og Irak, som ble administrert av britene, og Syria, der Frankrike hadde kontrollen. Den nye avtalen fikk kurderne til å gjøre væpnet opprør, og det ble begynnelsen på en selvstendighetskamp som pågår fremdeles.

Kurdernes kamp for et selvstendig Kurdistan har møtt hard motstand. De har blitt utsatt for omfattende politisk forfølgelse, og mange kurdiske forfattere, journalister og menneskerettighetsaktivister har blitt fengslet og drept. Sivilbefolkningen har blitt utsatt for tvangsflytting og massakrer, og kurdisk språk og kultur har vært forbudt. Noe av det som har svekket kurdernes kamp, er manglende koordinering og stadige runder med interne stridigheter. Kurderne er tradisjonelt et stammeorientert folk, og mange av konfliktene skyldes sammenstøt mellom ulike stammer/klaner. Dette har svekket kampen mot en felles ytre fiende.

Kurderne i Tyrkia

Den største delen av den kurdiske befolkningen er bosatt i Tyrkia. De har i likhet med andre etniske minoriteter blitt systematisk undertrykket siden den tyrkiske republikken ble opprettet med Lausanne-avtalen i 1923. Tyrkerne slo hardt ned på det kurdiske opprøret som brøt ut etter at avtalen ble undertegnet. Flere hundre landsbyer ble brent, det ble gjennomført omfattende tvangsflyttinger, og opprørere ble hengt i hundretall. Atatürk, som var den nye republikkens landsfader, satset hardt på en felles tyrkisk identitet, og kurdere og andre minoriteter ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk. Først i 1938 klarte tyrkiske styresmakter å få kontroll over de kurdiske opprørene. Men samtidig vokste den kurdiske nasjonalismen seg stadig sterkere, og på slutten av syttitallet ble Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) opprettet av Abdullah Öcalan.

PKK startet sin geriljakrig i 1984, og hadde baser både i Irak og i syriskkontrollerte områder i Libanon. Tyrkiske myndigheter svarte på PKKs krigføring med hevneaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkingen. Kampene var hardest i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. Det at PKK hadde baser på irakisk jord, førte også til at Tyrkia gikk inn med styrker i Nord-Irak på jakt etter PKK-medlemmer og tilholdssteder. PKKs leder Abdullah Öcalan ble fengslet og dømt til døden i 1999, men dødsdommen ble omgjort til livsvarig fengsel da Tyrkia avskaffet dødsstraff i 2002. Etter at Öcalan ble dømt i 1999, tok han offentlig avstand fra bruk av vold, og PKK erklærte kort tid etter ensidig våpenhvile. Dette førte til at sikkerhetssituasjonen i Sørøst-Tyrkia i en periode ble betydelig forbedret. Behandlingen av minoriteter har også blitt bedre i forbindelse med Tyrkias EU-søknad. Kurderne har fått utvidete politiske rettigheter, og forbudet mot offentlig bruk av det kurdiske språket har blitt opphevet. Forholdet mellom kurdere og de tyrkiske styresmaktene har imidlertid blitt forverret i forbindelse med USAs engasjement i Irak. Tyrkia er en viktig USA-alliert, men meler samtidig sin egen kake: Tyrkerne ønsker både å få kontroll over oljerike områder i Nord-Irak, og å forhindre at kurdernes selvstyre i Nord-Irak kan styrke kurdernes kamp i Tyrkia.

PKK avblåste den ensidige våpenhvilen i 2004, og gjenopptok geriljakrigen mot den tyrkiske regjeringen. De fleste trefningene fant sted i Sørøst-Tyrkia, men i løpet av 2006 etablerte flere PKK-grupperinger seg også i det nordlige Irak. Dette førte til krisemøter mellom Irak, USA og Tyrkia, for å avgjøre hvordan denne nye situasjonen skulle håndteres. En egen arbeidsgruppe klarte ikke å komme frem til noe håndfast resultat, og på slutten av 2007 foretok den tyrkiske regjeringen flere luft- og bakkeangrep mot kurdiske baser i Nord-Irak. PKK har fortsatt å øke sin aktivitet utover i 2008, og situasjonen er nå helt fastlåst.

Kurderne i Irak

Kurderne i Irak har hatt større grad av selvstyre enn kurderne i Tyrkia, men også de har blitt utsatt for omfattende overgrep fra irakiske regimer. I Irak fikk kurderne begrenset autonomi i en region i Nord-Irak etter Lausanne-avtalen, men autonomien viste seg å ha liten praktisk betydning. Uenighetene om hva selvstendigheten innebærer, har ført til diverse sammenstøt mellom kurdiske væpnede grupper og den irakiske hæren. Særlig er det uenighet knyttet til hvordan man skal fordele inntekter fra de store oljeforekomstene som ligger i regionen. De kurdiske opprørene har blitt slått hardt ned på av sentrale myndigheter. Iran støttet lenge kurdernes kamp, fordi de på den måten svekket de irakiske myndighetene. På 1970-tallet, da Saddam Hussein og kretsen rundt ham fikk stadig mer makt i irakisk politikk, så nemlig den iranske sjahen på utviklingen i Irak med bekymring. Han ønsket å demme opp for de radikale strømningene i irakisk politikk. Samarbeidet mellom Iran og kurderne var altså allerede etablert da krigen mellom Iran og Irak brøt ut i 1980. Iran gikk da inn i de kurdiske nordområdene, og etablerte militærbaser der, delvis med samtykke fra kurderne. I kjølvannet av krigen mellom Iran og Irak (1980-1988) gjennomførte Saddam Hussein og irakiske styresmakter omfattende hevneaksjoner mot den kurdiske sivilbefolkningen, som skulle straffes for sin støtte til Iran. Det ble blant annet benyttet folkerettsstridige kjemiske våpen, og 5000 kurdiske sivile ble drept.

Da Iraks nederlag i Golf-krigen i 1991 ble kjent, gjorde både kurderne i nord og sjiaene i den sørlige delen av landet opprør. Kurderne og sjiaene trodde amerikanerne ville gi dem støtte i kampen mot Saddam Husseins regime, men USA inngikk istedet våpenhvile med Irak. Dermed ble den irakiske hæren satt inn i kampen mot opprørerne. Med massakrene etter Iran-Irak-krigen friskt i minne, valgte mellom én og tre millioner kurdere å forlate sine hjem, og flykte opp i fjellene. Der nektet tyrkiske myndigheter dem å krysse grensen over til Tyrkia, og flyktningene ble dermed fanget i fjellene mellom den tyrkiske grensen og irakiske tropper. For å forhindre en humanitær krise, valgte Frankrike, Storbritannia og USA å stille militære styrker for å beskytte kurderne og det hjelpearbeidet som ble satt i gang. Samtidig ble det etablert såkalte sikre soner for kurderne, ved at irakiske myndigheter ble nektet å fly i luftrommet over Nord-Irak. Sonen skulle patruljeres av USA, Storbritannia og Frankrike.

Flyforbudssonen, og særlig USAs håndhevelse av den, har senere mottatt mye kritikk. Fra 1996 ble det også opprettet en flyforbudssone i det sørlige Irak. Mange har ment at flyforbudet og patruljeringen må sees som ulovlig overvåking av irakisk territorium. Men flyforbudssonen førte uansett til at de kurdiske områdene ble mer selvstendige enn tidligere, og i 1992 ble den første kurdiske nasjonalforsamlingen etablert. Forsamlingen ble bestående av omtrent like mange representanter fra Det kurdiske demokratiske parti (KDP) som fra Kurdistans patriotiske union (PUK). De to kurdergrupperingene har i lange perioder ligget i væpnet kamp med hverandre, noe som har ført til en todeling av de kurdiske områdene. I en periode allierte også KDP seg med regjeringshæren i kampen mot PUK, og dermed ble de kurdiske separatistene holdt i sjakk ved at de kjempet mot hverandre. I 1998 inngikk de to partene våpenhvile, og i 2006 ble de enige om en samarbeidsavtale.

USA gikk inn i Irak  i 2003 med det mål for øyet å styrte Saddam Hussein. I den kampen var det av avgjørende betydning å få støtte av kurderne, som til sammen har den største ikke-statlige militærmakten i Irak. Harde forhandlinger gjorde at USA klarte å få med både tyrkerne og kurderne på laget, til tross for at kurderne en stund truet med å angripe eventuelle tyrkiske soldater i Nord-Irak. Irakisk Kurdistan ble den nest største troppebidragsyteren i koalisjonen som styrtet Saddams regime. I den nye irakiske grunnloven av 2005 blir kurderne sikret regionalt selvstyre, selv om man fremdeles diskuterer hva det egentlig innebærer. Da man valgte overgangsregjering i januar 2005 kom kurderne godt ut av det. Jalal Talabani fikk presidentittelen, og ble da det første kurdiske statsoverhode i et arabisk land.