Kypros

Kypros ble innlemmet i det osmanske riket i 1570, og det var da den tyrkiske innvandringen til øya begynte. Tyrkerne bosatte seg primært på den nordlige delen av landet, der blant annet 30 000 tyrkiske soldater ble tildelt jord. Resten av øya var befolket av gresk-kyprioter.

Storbritannia etablerte seg på Kypros fra 1878, men øya var formelt fortsatt en del av det osmanske riket. Britene ble enige med tyrkerne om at de skulle få ha base på Kypros, mot at de hjalp tyrkerne i et eventuelt russisk angrep. I krigsoppgjøret etter 1. verdenskrig, da seierherrene delte det tidligere osmanske riket mellom seg, ble Kypros tildelt Storbritannia.

Kypros blir selvstendig

Motstanden mot Storbritannias administrasjon var sterk i den kypriotiske befolkningen. Utover på 1930 og -40 tallet ønsket stadig flere greskkyprioter at Kypros heller skulle innlemmes i Hellas, men Storbritannia var ikke interessert i å trekke seg ut. Heller ikke en folkeavstemning i 1950, da et flertall av øyas befolkning stemte for at øya skulle bli gresk, fikk Storbritannia til å gi opp Kypros. Først etter flere år med voldelige sammenstøt mellom den såkalte Enosis- (unions-) bevegelsen og britiske soldater, trakk britene seg ut. Greskkypriotene og tyrkiskkypriotene ble enig om en grunnlov, og Kypros ble selvstendig i 1960.

Selvstendigheten skapte nye utfordringer. Greskkypriotene og tyrkiskkypriotene fikk raskt samarbeidsproblemer. Urolighetene økte fra 1963, og i løpet av 1964 utviklet konflikten seg til regelrett borgerkrig. Volden rammet den tyrkiskkypriotiske minoriteten hardest. FN sendte inn en fredsbevarende styrke, og de har vært i landet siden.

Britisk FN-soldat sjekker identitetspapirene til en kypriotisk bonde. Foto: FN, John Isaac

Øya deles

Den greske militærjuntaen hadde en finger med i spillet da den kypriotiske presidenten, erkebiskop Makarios, ble styrtet i 1974. Makarios, som hadde arbeidet for et selvstendig, forent Kypros, ble erstattet av Nikos Sampson, som myndighetene i Athen kunne kontrollere. Dette likte myndighetene i Tyrkia dårlig, og de bestemte seg derfor for å intervenere. Den tyrkiske invasjonen utløste en masseflukt i landet: cirka 180 000 greskkyprioter rømte fra den nordlige delen av landet og sørover, mens om lag 45 000 tyrkiskkyprioter flyktet fra sør til nord. Militærjuntaen i Athen gikk imidlertid av kort tid etter, noe som også fikk Samson til å trekke seg som president.

Den tyrkiske invasjonen og masseflukten førte til at øya i praksis ble delt i to både etnisk og geografisk, og det har den vært siden. Omtrent 30 prosent av Kypros administreres i dag av tyrkiskkypriotene, 70 prosent av greskkypriotene, mens FN administrerer en nøytral sone som går tvers over hele øya. I november 1983 erklærte den tyrkiske delen av Kypros seg selvstendig, og tok navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. De har med jevne mellomrom avholdt valg, både på president og nasjonalforsamling. Dette er imidlertid en statsdannelse som kun er anerkjent av Tyrkia.

Annan-planen og EU

De senere årene har forholdet mellom gresk- og tyrkiskkypriotene vært stabilt, men man har ikke kommet noe nærmere en løsning. Flere runder med fredsforhandlinger har ikke ført fram. Mange satte sin lit til FN-planen som øyas innbyggere stemte over i april 2004, den såkalte ”Annan-planen”, som ble utarbeidet av FNs generalsekretær Kofi Annan. Både de greskkypriotiske og tyrkiskkypriotiske lederne oppfordret til boikott av planen og folkeavstemningen. Tyrkiskkypriotene valgte likevel å stemme ja, noe som skyldtes at det var deres eneste mulighet til å bli med i EU.

Kypros’ status og interne konflikter er nært knyttet til spørsmålet om EU-medlemskap. EU åpnet for kypriotisk medlemskap fra mai 2004, men bare for de internasjonalt anerkjente delene av republikken, det vil si de greskkypriotiske delene av Kypros. Da greskkypriotene sa nei til Annan-planen, forhindret de dermed at den nordlige delen av landet, der flertallet hadde stemt ja, fikk være med i EU. I etterkant av folkeavstemningen har Kypros’ politiske ledere fått omfattende kritikk av det internasjonale samfunnet for måten de håndterte folkeavstemningen på.

Dialog og forhandlinger

I 2008 begynte nye samtaler mellom de to fraksjonene, og på vårparten åpnet en gangvei (Ledra) på tvers av den delte hovedstaden Nicosia. Samtalene resulterte ikke i noen avtale, mye på grunn av seieren til de høyreorienterte nasjonalistene (UBP – Ulusal Birlik Partisi) ved parlamentsvalget i Nord-Kypros i april 2009. De representerer sterke krefter i det tyrkisk-kypriotiske samfunnet som ønsker en forening med Tyrkia. I januar 2010 er partene fortsatt i dialog, og har lagt fram krav og konkrete forslag om roterende presidentordning og fordeling av plasser i kabinettet. Samtalene er satt på vent i forkant av tyrkisk-kypriotenes presidentvalg i april 2010.