Hopp til innhold

Kypros

Kypros har vært delt i to siden 1974. Konflikten står mellom greskkyprioter i sør og tyrkiskkyprioter i nord, med Hellas og Tyrkia som viktige støttespillere. FN sørger for sikkerhet på grensen mellom nord og sør, og leder fredsforhandlingene.

Sist oppdatert 09.01.2017

En britisk soldat fra FNs fredsbevarende styrke på Kypros, sjekker identitetspapirene til en kypriotisk bonde på en gammel traktor

En britisk soldat fra FNs fredsbevarende styrke på Kypros, UNFICYP sjekker identitetspapirene til en kypriotisk bonde. UN Photo/John Isaac

Bakgrunn

Kypros ble innlemmet i Det osmanske riket i 1570, og det var da den tyrkiske innvandringen til øya begynte. Tyrkerne bosatte seg primært på den nordlige delen av landet, der blant annet 30.000 tyrkiske soldater ble tildelt jord. Resten av øya var befolket av gresk-kyprioter.

Storbritannia etablerte seg på Kypros fra 1878, men øya var formelt fortsatt en del av Det osmanske riket. Britene ble enige med tyrkerne om at de skulle få ha base på Kypros, mot at de hjalp tyrkerne i et eventuelt russisk angrep. I krigsoppgjøret etter 1. verdenskrig, da seierherrene delte det tidligere osmanske riket mellom seg, fikk Storbritannia kontrollen over Kypros.

Kypros blir selvstendig

Motstanden mot Storbritannias administrasjon var sterk i den kypriotiske befolkningen. Utover på 1930 og -40 tallet ønsket stadig flere greskkyprioter at Kypros heller skulle innlemmes i Hellas, men Storbritannia var ikke interessert i å trekke seg ut. Heller ikke en folkeavstemning i 1950, da et flertall av øyas befolkning stemte for at øya skulle bli gresk, fikk Storbritannia til å gi opp Kypros. Først etter flere år med voldelige sammenstøt mellom den såkalte Enosis- (unions-) bevegelsen og britiske soldater, trakk britene seg ut. Greskkypriotene og tyrkiskkypriotene ble enig om en grunnlov, og Kypros ble selvstendig i 1960.

Selvstendigheten skapte nye utfordringer. Greskkypriotene og tyrkiskkypriotene fikk raskt samarbeidsproblemer. Urolighetene økte fra 1963, og i løpet av 1964 utviklet konflikten seg til regelrett borgerkrig. Volden rammet den tyrkiskkypriotiske minoriteten hardest. FN sendte inn en fredsbevarende styrke, UNFICYP, som har vært i landet siden. (Les mer om UNFICYP nedenfor).

Rauhanturvaaja tarkkailee tilannetta syystäkin tarkkaan: kuvattu Marathan alue oli vuoden 1974 elokuussa synkän turkinkyprosinlaisten joukkosurman tapahtumapaikka.

Fredsbevarer holder øye med Marathon-området på Kypros i 1974 (Foto: UN Photo / Yukata Nagana).

Øya deles

Den greske militærjuntaen hadde en finger med i spillet da den kypriotiske presidenten, erkebiskop Makarios, ble styrtet i 1974. Makarios, som hadde arbeidet for et selvstendig, forent Kypros, ble erstattet av Nikos Sampson, som myndighetene i Athen kunne kontrollere. Dette likte myndighetene i Tyrkia dårlig, og de bestemte seg derfor for å invadere Kypros med militærmakt. Den tyrkiske invasjonen utløste en masseflukt i landet: cirka 180.000 greskkyprioter rømte fra den nordlige delen av landet og sørover, mens om lag 45.000 tyrkiskkyprioter flyktet fra sør til nord. Militærjuntaen i Athen gikk imidlertid av kort tid etter, noe som også fikk Sampson til å trekke seg som president.

Den tyrkiske invasjonen og masseflukten førte til at øya i praksis ble delt i to både etnisk og geografisk, og det har den vært siden. Omtrent 30 prosent av Kypros administreres i dag av tyrkiskkypriotene, 70 prosent av greskkypriotene. FN administrerer en nøytral sone som går tvers over hele øya. I november 1983 erklærte den tyrkiske delen av Kypros seg selvstendig, og tok navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. De har med jevne mellomrom avholdt valg, både på president og nasjonalforsamling. Dette er imidlertid en statsdannelse som kun er anerkjent av Tyrkia.

Annan-planen og EU-medlemskap 

De senere årene har forholdene mellom gresk- og tyrkiskkypriotene vært stabil, men man ennå ikke blitt enig om en løsning. Mange satte sin lit til FN-planen som øyas innbyggere stemte over i april 2004, den såkalte Annan-planen, som ble utarbeidet av FNs generalsekretær Kofi Annan. Planen inneholdt forslag til løsninger på maktfordeling, felles styre og eiendomsforhold. Både de greskkypriotiske og tyrkiskkypriotiske lederne oppfordret til boikott av Annan-planen og folkeavstemningen. Tyrkiskkypriotene valgte likevel å stemme ja, noe som skyldtes at det var deres eneste mulighet til å bli med i EU. Da greskkypriotene sa nei til Annan-planen forhindret de samtidig at den nordlige delen av landet fikk være med i EU. 

Kypros ble medlem av EU i mai 2004, men det er i praksis bare den greskkypriotiske delen av øya som deltar i EU-systemet siden det er kun der den internasjonale anerkjente regjeringen har kontroll. Tyrkia på sin side har lenge ventet på å få godkjent et EU-medlemskap. Tyrkias forhold til EU kan bli avgjørende for om Tyrkia er villig til å støtte en fredsløsningen der hele Kypros integreres i EU.     

Februar 2010. FNs generalsekretær Ban Ki-moon besøker Ledra-Lokmaci-gaten i Nicosia. Foto: FN, Eskinder Debebe

Februar 2010. FNs generalsekretær Ban Ki-moon besøker Ledra-Lokmaci-gaten i Nicosia. Foto: FN, Eskinder Debebe

Dialog og forhandlinger

I 2008 begynte nye samtaler mellom de to fraksjonene. Det førte til at deler av muren i hovedstaden Nicosa ble revet og det ble åpnet en gangvei (Ledra-Lokmaci) på tvers av byen. Denne symbolske hendelsen ga håp om at partene kunne bli enige om en løsning. Seieren til de høyreorienterte nasjonalistene (UBP – Ulusal Birlik Partisi) ved parlamentsvalget i Nord-Kypros i april 2009, og deretter presidentvalget i 2010, gjorde forhandlingene vanskeligere. Forhandlingene foregikk i regi av FN. 

I 2012 ble Kypros rammet av finanskrise, og arbeidet med å løse konflikten kom i skyggen av landets økonomiske vanskeligheter. I februar 2013 ble Nicos Anastasiades valgt til ny president på Kypros. Han var en forkjemper for Annan-planen i 2004 og ønsket å fortsette forhandlingene med Nord-Kypros. 

De siste forsøkene på forhandlinger om å samle landet begynte i mai 2015 i regi av FN-utsending Espen Barth Eide. Barth Eide hevdet i august 2016 at konflikten nærmet seg en løsning, og sa det var snakk om måneder, ikke år.   

Den norske generalmajoren Kristin Lund be den første kvinnelige sjefen for en fredsbevarende FN-styrke i historien. Her signerer hun overføringsdokumentet 11. auhust 2014 i hovedstaden Nikosia. Foto: UNFICYP

Den norske generalmajoren Kristin Lund be den første kvinnelige sjefen for en fredsbevarende FN-styrke i historien. Her signerer hun overføringsdokumentet 11. auhust 2014 i hovedstaden Nikosia. Foto: UNFICYP

FNs rolle i konflikten

FN har vært tilstede på Kypros siden 1964. Fredsoperasjonen på Kypros, UNFICYP, er en av de eldste FN-operasjonene. FN-styrkene har først og fremst hatt en viktig rolle som administrator for den såkalte "grønne linjen", som deler øya i to. Her sørger de for at partene holder seg fra hverandre, og overvåker sikkerhetssituasjonen i landet.

Etter urolighetene i 1974 har FN-mandatet inneholdt andre tilleggsoppgaver slik som humanitære aktiviteter. FN har hatt en viktig rolle som diskusjonspartner og tilrettelegger i fredsforhandlingene, og kommet med ulike forslag til løsninger på konflikten. I spissen for dette politiske oppdraget er FNs spesialrådgiver til generalsekretæren om Kypros, Espen Barth Eide, tidligere norsk utenriks- og forsvarsminister. Blant spørsmålene det er vanskelig å bli enig om er hvor mange eiendommer og områder som skal tilbakeføres til greskkyprioter som flyktet under den tyrkiske militærinvasjonen i 1974.

Kilder: Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, Norsk Utenrikspolitiske institutt, UN.org, BBC, NRK, Dagsavisen, Aftenposten.

Involverte land

FN-sambandet © 2017