Libanon

Libanon ble selvstendig i 1946. Da hadde landet vært fransk mandatområde siden fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Libanon var kjent som Midtøstens Sveits, og hovedstaden Beirut ble på grunn av sine brede boulevarder og franskinspirerte arkitektur kalt Midtøstens Paris. Det var få av praktbyggene som overlevde den libanesiske borgerkrigen som varte fra 1975 til 1990.

Borgerkrigen i Libanon kan ikke sees isolert fra konflikten mellom palestinere og israelere, (se Israel-Palestina). Mange palestinere søkte tilflukt i Libanon da de rømte unna israelernes offensiver på slutten av 40-tallet og i 1967. Mange bor fremdeles i flyktningleire, og palestinske flyktninger utgjør i dag om lag 10 prosent av den libanesiske befolkningen. Leirene har hele tiden vært den palestinske motstandsbevegelsens viktigste rekrutteringsbase. Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) etablerte tidlig militærbaser i Sør-Libanon som ble brukt som utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. Da PLO ble tvunget til å forlate Jordan i 1970, etablerte de sitt hovedkontor i Beirut. Det var med andre ord en tydelig palestinsk tilstedeværelse i landet, og fra slutten av sekstitallet førte dette til en tiltakende spenning mellom palestinerne og libanesiske, nasjonalistiske grupper. Falangistene var en slik libanesisk gruppe. De hadde sitt utspring i det største kristne samfunnet i Libanon, nemlig hos de arabisktalende maronittene.

Aleye Al-Dor forteller om klasebombene som traff ti meter fra huset hennes. Foto: UN Photo/Mark Garten

I tillegg til konflikten mellom palestinere og falangister, ble kløften mellom venstre- og høyreside i den libanesiske politikken stadig større utover på sekstitallet. Gjennom hele landets historie hadde Libanons politiske liv vært dominert av landets kristne befolkning, som utgjorde et knapt flertall i en befolkning som også besto av store grupper drusere, sjiamuslimer og sunnimuslimer. Nå ønsket radikale muslimske krefter endring. Den muslimske venstresiden allierte seg med palestinerne, mens Falangistene fikk støtte av regjeringshæren og Israel. Palestina-Israel-konflikten ble dermed blandet med interne stridigheter, og utover på syttitallet ble frontene stadig hardere, og de voldelige sammenstøtene kom stadig hyppigere.

Hendelsen som regnes som begynnelsen på borgerkrigen var et Falangistangrep på en buss med palestinere i Beirut i april 1975. PLOs leder Yasser Arafat forsøkte å holde PLO utenfor, men falangistangrep på flere palestinske flyktningleire gjorde det umulig. Deretter fulgte år med harde kamper og mange aktører. Andre land blandet seg også inn, og særlig Syria og Israel var aktive i kamphandlingene. Syria har tradisjonelt spilt en viktig rolle i libanesisk politikk, og har ønsket å innlemme Libanon i Syria. Først i 1991 anerkjente Syria Libanon som eget land, og Syria har hatt tropper i landet fram til 2005.

Israel deltok både direkte og indirekte i den libanesiske borgerkrigen. For det første støttet de falangistene både materielt og militært. De to mest kjente massakrene i palestinske flyktningleire, i Sabra og Shatila, ble utført av falangistene, mens israelerne voktet utgangene. Israel støttet også South libanese army (SLA), som kjempet mot PLO i Sør-Libanon. For det andre gikk også Israel selv inn i Libanon med tropper, første gang i 1978. Aksjonen ble fordømt av FN, og israelerne valgte å trekke seg ut. FN etablerte en observasjonsstyrke i grenseområdene. Israel gikk imidlertid inn igjen på nytt i 1982, og okkuperte deretter store deler av Libanon fram til 1985. Okkupasjonen førte til massiv væpnet motstand, og i Sør-Libanon ble blant annet den sjiamuslimske grupperingen Hizbollah opprettet for å bekjempe israelerne. I 1985 valgte israelerne å trekke seg tilbake til en selvdefinert sikkerhetssone, og først i 2000 trakk de seg helt ut av landet. Borgerkrigens avslutning settes ofte til 1990, da den såkalte Taif-avtalen fikk praktiske konsekvenser, og man startet avvæpningen av de forskjellige militsgruppene. Man regner med at om lag 100 000 mennesker mistet livet i løpet av den femten år lange borgerkrigen. Like mange ble påført varige skader.

Etter at borgerkrigen var slutt, ble de ulike militante fraksjonene avvæpnet. Den eneste gruppen som man ikke fikk med på å gi fra seg våpnene var Hizbollah, som etter hvert har vokst til å bli landets største militærmakt. Hizbollah har mottatt massiv militær hjelp fra de sjiamuslimske nabolandene Iran og Syria. De har også sterk støtte hos sørlibaneserne etter i mange år å ha prioritert å drive skoler og sykehus for lokalbefolkningen. Fra 1992 har også Hizbollah vært politisk parti, og har i dag flere representanter i både regjeringen og parlamentet.

I begynnelsen av juli 2006 kidnappet Hizbollah to israelske soldater. Israel svarte med de neste ukene å gå til angrep på Libanon både fra luften og med bakkestyrker. Denne motoffensiven møtte massiv kritikk fra verdenssamfunnet og FN, og ble av de fleste regnet som ute av proporsjoner. Omkring 1000 libanesere ble drept i konflikten, mot 40 israelere og et ukjent antall soldater fra den israelske hæren. I midten av august vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1701, som utvidet den allerede store FN-styrken UNIFIL og førte til at partene gikk med på en våpenhvileavtale. Begge parter betraktet seg selv som seierherrer i konflikten. I løpet av 2007 var det ingen trefninger mellom partene, men Hizbollah utvidet forsvarsverk like ved den UNIFIL-opprettede delingslingen. Sommeren 2008 utvekslet Israel og Hizbollah falne fra krigen. Israel fikk overrakt de to avdøde soldatene som ble kidnappet, mens Hizbollah mottok levningene av 200 falne libanesere fra krigshandlingene, i tillegg til fem løslatte fanger.