Liberia

Liberia har en litt spesiell historie. Landet ble kolonisert og grunnlagt av frigitte amerikanske og karibiske slaver i 1822. Amerikanske myndigheter mente de frigitte slavene ville få det bedre i Afrika enn i Amerika, og sendte dem til landet de døpte Liberia (liberty=frihet).Tanken var at det ville bli vanskelig å integrere dem i den hvite amerikanske befolkningen, men det skulle vise seg at det ble likså vanskelig å integrere i den afrikanske befolkningen i det nye landet. Liberia er også spesielt fordi det er ett av svært få land i Afrika som aldri har vært kolonisert av europeiske stormakter, og fordi det har en sterk forbindelse til USA.

Konflikt med de innfødte

Liberia hadde allerede en etnisk befolkning, men de frigitte slavene dannet en elite som styrte landet og erklærte Liberia republikk i 1847. Dette skapte store sosiale problemer, ettersom ameriko-liberierne tok med seg amerikansk kultur til Liberia og anså de innfødte for å være "primitive". Ameriko-liberierne var i et klart mindretall, men fram til 1980 var det denne minoriteten som styrte landet, etter en modell bygget på amerikanske, demokratiske prinsipper (i hvert fall i prinsippet). Da Samuel Doe tok makten i et militærkupp ble det slutt på det ameriko-liberiske styret: Doe innsatte en militærjunta bestående av medlemmer fra Liberias opprinnelige etniske grupper. På åttitallet fikk landet økonomiske problemer, samtidig som Does korrupte regime ble stadig mindre populært. Opprøret brøt ut på juleaften i 1989. Et hundretalls medlemmer av den liberiske opprørsgruppen NPLF invaderte da Liberia fra sine baser i Elfenbenskysten. Lederen var ameriko-liberieren Charles Taylor. Opprøret ble brutalt slått ned av regjeringshæren. Det førte imidlertid bare til at opprørerne fikk sympati i befolkningen, og at opprøret spredte seg til nye områder. I løpet av kort tid var borgerkrigen i gang.

Internt fordrevne liberiske barn i flyktningeleiren Perry ved Tubmanburg nordvest i landet i 2006. (Foto: UN Photo/Eric Kanalstein)

Etnisk krig

NPLF ble delt i to fraksjoner allerede i 1990. Taylor fortsatte som leder for NPLF, mens Prince Yormie Johnson ble leder for det nyopprettede INPLF. Senere fulgte nye splittelser, slik at man etter hvert fikk en rekke ulike opprørsgrupper med ulike allianser, som dels kjempet mot hverandre og dels mot regjeringshæren. Før borgerkrigen var det lite uvennskap mellom de forskjellige etniske gruppene i Liberia, men dette endret seg i løpet av krigsårene. I Liberia var sivilbefolkningen ekstra utsatt fordi det ikke var noen statlig regjeringshær som beskyttet dem mot opprørere. Kamphandlingene ble derimot utført av militsgrupper fra ulike etniske grupperinger, og dette førte til omfattende etnisk rensing. Det skjedde mye grusomheter i den liberiske borgerkrigen også som følge av at soldatene ble gitt dop for å miste hemninger. Det ble spilt på overtro og spiritisme, og kannibalisme forekom visstnok i de fleste leirer. Å spise motstanderes hjerte og drikke blod skulle gi soldatene økt styrke.

Taylor som president

ECOWAS, et samarbeidsorgan for Vest-Afrika, mislyktes i sine første forsøk på å få de ulike aktørene til forhandlingsbordet. De bestemte seg derfor allerede i 1990 for å sende inn styrken ECOMOG for å stabilisere situasjonen og innsette en overgangsregjering. Omtrent samtidig fikk INPLF tak i landets president Samuel Doe, og torturerte ham til døde. Både Taylor og Johnson hevdet da at de var landets nye statsoverhode, og ingen av dem aksepterte den midlertidige regjeringen som ble innsatt under ECOMOGs beskyttelse. Konfliktbildet ble ytterligere komplisert ved at heller ikke avdøde Does tilhengere godtok ECOWAS’ innsettelse av regjering. De dannet derimot sin egen væpnede gruppe. Deretter fulgte et år til med harde kamper, før INPLF ble oppløst i 1992. En ny våpenhvile ble undertegnet i 1993, og FN sendte en observatørstyrke for å bistå ECOMOG. I årene som fulgte ble flere fredsavtaler underskrevet, men NPLF brøt våpenhvilen gang på gang. I 1996 ble det inngått en fredsavtale som holdt lenge nok til at det ble avholdt valg. Taylor ble valgt til president i 1997, og dermed la også NPLF ned våpnene. ECOMOG og FNs observatører trakk seg ut etter at flere militsgrupper var avvæpnet.

Avvæpning og utvikling

Etter noen år med relativt stabilt styre, brøt borgerkrigen ut igjen i 2002. Nå var det opprørsgruppen LURD som tok til våpen i nordlige Liberia, men opprøret spredde seg fort også til andre deler av landet. LURD forlangte nye fredsforhandlinger, og Taylor gikk med på å trekke seg som president, på betingelse av at nye fredsstyrker ble satt inn. Både ECOWAS og FN sendte fredsstyrker til landet, og Taylor dro i eksil til Nigeria. En ny overgangsregjering ble innsatt i 2003, og høsten 2005 ble det avholdt ordinære valg. Ellen Johnson-Sirleaf ble valgt til president, etter en hard valgkamp der hovedmotstanderen var den internasjonalt kjente fotballspilleren Georg Weah. Hun kunne da ta fatt på oppgaven med å få landet på fote igjen etter den brutale borgerkrigen. Fremdeles jobber man i dag i Liberia for å avvæpne opprørerne, men utviklingen går i riktig retning. I 2006 opprettet regjeringen en sannhets- og forsoningskommisjon. Fortsatt sliter landet med problemer som korrpusjon og kriminalitet, men landet opplever også en positiv utvikling.

Rettsaken mot Taylor

Som første afrikanske leder ble Charles Taylor klaget inn for den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Sierra Leone for forbrytelser mot menneskeheten. Av frykt for at en rettssak mot ham ville skape uro i regionen, ble rettsaken overført til domstolen i Haag. Rettsaken mot Charles Taylor startet 7. januar 2008. Rettssaken pågår fremdeles (juni 2010).