Hopp til innhold

Mali

Mali var lenge et handels- og kultursentrum i nordvest-Afrika. I dag preges landet av konflikter mellom regjeringen, nomadiske tuareger og islamistiske grupper.

Sist oppdatert 22.11.2015

En gruppe tuareger ved en oase i ørkenen, vest for Timbuktu. Foto: Tugela Ridley/IRIN Photos

En gruppe tuareger ved en oase i ørkenen, vest for Timbuktu. Foto: Tugela Ridley/IRIN Photos

Bakgrunn

Etter å ha vært fransk koloni siden slutten av 1800-tallet ble Mali selvstendig i 1960. Tiårene som fulgte var preget av uro og konflikter og landet ble styrt av diktatoren Moussa Traoré fra 1968. Krav om demokrati og flerpartistyre vokste fram på slutten av 1980-tallet, og i 1991 ble Traoré avsatt i et militærkupp. I 1992 ble en ny grunnlov vedtatt etter folkeavstemning og Alpha Konare valgt til landets president.

Utover 1990-tallet var det flere konflikter mellom regjeringen og det nomadiske folket tuaregene, nord i Mali. Tuaregene mente de ble marginalisert av regjeringen og kjempet for løsrivelse, at Azawad skulle bli en selvstendig stat. Det ble forhandlet frem fredsavtaler mellom regjeringen og tuaregene flere ganger på 1990-tallet, men misnøyen vokste.

I 2002 ble Amadou Toumani Touré valg til ny president og han ble gjenvalgt i 2007. Et nytt opprør bryter ut i 2007. Tuareger i Mali og Niger kjempet for å få ta større del i den økonomiske utviklingen i regionen og større grad av selvstyre. Kampene i Mali foregikk i hovedsak i Kidal-regionen, nordøst i landet. Opprøret endte med en ny fredsavtale mellom regjeringen og tuaregene i 2009.

Tuaregopprør i nord

I januar 2012 brøt det ut voldelige kamper mellom den maliske regjeringshæren og en gruppe ved navn The National Movement for the Liberation of Azawad (MNLA). MNLA er en politisk opprørsgruppe, i hovedsak bestående av tuareger, som kjemper for et selvstendig Azawad. MNLA hadde dannet en allianse med flere islamistiske opprørsgrupper. Det første angrepet skjedde i byen Ménaka, der MNLA angrep to militærbaser. Videre fikk de kontroll over byene Aguelhok og Tessalit. Styrken i angrepene kom som en overraskelse på hæren. Opprørsgruppene hadde fått tilgang på nye og tyngre våpen i etterkant av borgerkrigen i Libya, og det påstås at flere av opprørerne hadde militær erfaring fra Libya.

Flere islamistiske opprørsgrupper kjempet sammen med MNLA mot hæren. Ansar Dine, ledet av tuaregen Iyad Ag Ghali, kjempet ikke nødvendigvis for en selvstendig stat, men ønsket å innføre sharialovgiving i hele Mali. Opprøret spredte seg i nord og opprørsgruppene tok kontroll over flere områder. På samme tid var det protester i hovedstaden Bamako, mot regjeringen og hærens håndtering av opprøret, og tuareger som bodde i Bamako flyktet fordi de fryktet represalier. Sivilbefolkningen i Kidal-regionen ble drevet på flukt som følge av kamphandlingene og mange av dem flyktet til nabolandet Mauritania. 

Det islamistiske terrornettverket al-Qaida har en regional gruppe i Nord-Afrika ved navn Al-Qaida in the Islamic Maghreb (AQIM). De støtter de maliske opprørsgruppene med kamp- og våpentrening, og har en spesiell tilknytning til en islamistisk opprørsgruppe i Mali ved navn al-Mourabitoun. 

Kvinner måtte flykte da islamistiske grupper nektet dem å jobbe på offentlige steder. Foto: Anna Jefferys/IRIN Photo

Fiskeselgere som har flyktet sørover fra Gao etter at de har blitt utestengt fra markedet der. Islamistiske grupper tillot ikke kvinner å jobbe på offentlige steder. Foto: Anna Jefferys/IRIN Photo

Militærkupp

Offiserer i den maliske hæren var ikke fornøyd med hvordan styresmaktene og hæren håndterte tuaregopprøret. I mars 2012 ble det gjennomført et militærkupp. Den sittende presidenten ble kastet, nasjonalforsamlinga oppløst og grunnloven satt til side. Kuppet ble fordømt internasjonalt. Leder av kuppet, kaptein Amadou Sangogo, lovet å nedkjempe opprørerne, men den dårlig utstyrte hæren var lett å nedkjempe for opprørerne.

Følgene av kuppet var enda større ustabilitet i landet. Dette gjorde det enkelt for MNLA og islamistiske grupper å ta kontroll over større byer i nord. Kidal, Timbuktu og Gao falt til opprørerne i april og MNLA erklærte 6. april at Azawad var en selvstendig stat, men ble ikke anerkjent internasjonalt som en suveren stat. Kaptein Sangogo gikk med på å overlate makten til et overgangsstyre, og Dioncounda Traoré ble utpekt til president.

Konflikter mellom nasjonalistiske og islamistiske opprørsgrupper

MNLA startet opprøret i allianse med Ansar Dine og andre islamistiske grupper. Kort tid etter at de fikk kontroll over området i nord ble samarbeidet vanskelig og Ansar Dine, al-Qaida (AQIM) og MOJWA (Movement for Oneness and Jihad in West Africa) snudde seg mot MNLA. Konflikten dreide seg om Azawad skulle være en islamsk stat, med sharialovgiving, eller en selvstendig sekulær stat (sekulær vil si ingen statsreligion). De islamistiske gruppene angrep MNLA, tok over kontrollen i en rekke byer og begynte å innføre sharia. Dans, barer, fotball, vestlig og malisk musikk ble forbudt, og kvinnene måtte dekke seg til.

I juni mistet MNLA kontrollen over de store byene Kidal, Gao og Timbuktu. Ansar Dine erklærte at de hadde kontroll i hele området og at de raskt ville innføre sharia. De islamistiske opprørsgruppene beholdt makten i nord og beveget seg gradvis sørover. I september tok de kontroll over den strategisk viktige byen Douentza og beveget seg mot de sentrale delene av Mali. Dette skapte bekymring, både hos styresmaktene og det internasjonale samfunnet.

ECOWAS (Economic Community of Wast African States) planla en militæraksjon for å ta tilbake kontrollen i nord, men før de rakk å sende styrker tilspisset situasjonen seg. Da opprørsstyrkene i januar 2013 tok kontroll over byen Konna og planla å innta hovedstaden Bamako, ba president Traouré Frankrike om hjelp. 

Medlemmer av opprørsgruppen Movement for Oneness and Jihad in West Africa (MUJWA). Foto:Brahima Ouedraogo/IRIN Photo

Medlemmer av opprørsgruppen Movement for Oneness and Jihad in West Africa (MUJWA) tok kontrollen over områder nord i Mali. Foto:Brahima Ouedraogo/IRIN Photo

Franske styrker inn i Mali

11. januar 2013 intervenerte franske styrker Mali. ECOWAS framskyndet den planlagte militæroperasjonen og sendte fredsbevarende styrker kort tid etter. Gjennom luftangrep og bakkestyrker greide den maliske hæren (med allierte) i løpet av de påfølgende ukene å ta tilbake kontrollen over de fleste islamist-okkuperte områdene. Opprørsgruppene fortsatte med geriljaangrep og selvmordsaksjoner i området. Angrepet på Statoil-anlegget i In Amenas (Algerie) 16. januar 2013, der al-Qaida-opprørere tok gisler og drepte mange utenlandske arbeidere, sees på som en reaksjon på den franske intervensjonen i Mali.

Samtidig med intervensjonen fortsatte MNLA å bekjempe islamistiske grupper. MNLA hevdet de støttet intervensjonen og ønsket å kjempe mot islamistene sammen med hæren og de utenlandske styrkene. Intervensjonen gjorde det lettere for MNLA å ta tilbake kontrollen i områder i Kidal-regionen. MNLA la vekk kravet om selvstendighet og ville samarbeide med styrkene for å bekjempe islamistene.

Forsøk på fred

Franske styrker startet tilbaketrekking fra Mali i april og overlot sikkerhetsansvaret til de afrikanske styrkene og den maliske hæren, samt en FNs fredsbevarende styrke (Les mer om FNs engasjement lenger ned på siden). Etter at den maliske hæren og dens allierte hadde tatt tilbake kontrollen i nord, og drevet opprørerne ut av byene, bedret sikkerhetssituasjonen i landet seg. I juni 2013 ble det forhandlet frem en avtale om våpenhvile mellom MNLA og den maliske overgangsregjeringen. Deretter ble det valgt ny president i landet, Ibrahim Boubacar Keita, som ga nytt håp om en fredeligere fremtid.

Men i mai 2014 brøt den skjøre våpenhvilen sammen. Tuareg/MNLA-separatistene tok på ny kontrollen over Kidal og andre byer i nord. I oktober samme år ble ni fredsbevarende FN soldater drept. Det var det største angrepet på FN i Mali siden oppdraget begynte, hvor det var en av islamist-gruppene som mest sannsynlig stod bak.

Nye terrorhandlinger

I mars 2015 var det et terrorangrep mot en restaurant som var mye brukt av vestlige. Tre personer ble drept. Denne gangen var det islamistgruppen al-Mourabitoun, en alliert av al-Qaida, som hevdet å stå bak. Lederen, Mokhtar Belmokhtar, sa angrepet var ment som hevn blant annet for at Vesten hadde fornærmet profeten Mohammed. Dagen etter ble det utført et rakettangrep mot FN basen i Kidal, men uklart hvem som stod bak. Tre personer ble drept.

20. november 2015 ble 170 personer tatt som gissel på et hotell i den maliske hovedstaden Bamako. 19 personer ble drept. Al-Mourabitoun hevdet å stå bak angrepet, i samarbeid med al-Qaida (AQIM). Hotellet er del av en amerikansk-belgisk hotellkjede og ligger i et forretningsområde i nærheten av ambassadene. Det blir derfor mye brukt av utenlandske forretningsfolk og statspersoner, noe som gjør det til et godt egnet mål for islamistisk terrorisme. Maliske sikkerhetsstyrker inntok hotellet samme dag og befridde de gislene som overlevde.

Presidentvalglokale 2013. Foto: Blagoje Grujic/UN Photo

Presidentvalg 2013, valglokale i Kidal, nord i Mali. Foto: Blagoje Grujic/UN Photo

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd støttet opprettelsen av den afrikanske fredsbevarende styrken i Mali og Frankrikes intervensjon. 25. april 2013 vedtok FNs sikkerhetsråd å sende en fredsbevarende styrke til Mali, the United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali (MINUSMA). Den består av rundt 9000 soldater. 1. juli 2013 overtok MINUSMA ansvaret for sikkerheten i landet fra den afrikanske, regionale styrken. Titalls MINUSMA-soldater har blitt drept, først og fremst på grunn av landminer nord i Mali. 

MINUSMA skal støtte den politiske prosessen, bidra til stabilitet og sikkerhet, beskytte sivile, støtte humanitær bistand, og organisere retur av internt fordrevne og maliske flyktninger i nabolandene. Et eksempel er hvordan MINUSMA bistod de maliske regjeringsstyrkene med sikkerheten under gisselangrepet på hotellet i Bamako 20. november 2015.

Norsk engasjement i konflikten

Norge har vedtatt å sende fem stabsoffiserer og inntil 15 personer til en informasjons- og analyseenhet. I tillegg kan Norge sende fem politirådgivere. De første norske soldatene var på plass i Mali i september 2013.

Kilder: FN, BBC News, Store Norske Leksikon, Uppsala Conflict Database, CIA World Factbook, Al-Jazeera.

Involverte land

Les mer om konflikten i Uppsala Conflict Database (engelsk)

FN-sambandet © 2017