Nepal

De første demokratiske valg ble holdt i 1959, men bare 18 måneder senere erklærte kongehuset demokratiet for mislykket. Politiske partier ble forbudt og medlemmer arrestert. Situasjonen utviklet seg til en borgerkrigslignende tilstand, hvor det venstreorienterte Nepali Congress Party (Congress) bygget opp en geriljagruppe på rundt 3000 soldater. Congress hadde først støtte fra India under ledelse av Jawaharlal Nehru (Indias første statsminister), men senere fikk India behov for støtte fra den nepalesiske kongen i kampen mot Kina, og Nehru fikk satt en stopper for geriljakrigen. Kongehuset hadde igjen muligheten til å styrke sin posisjon, og dannet i 1962 en ny styreform kalt «panchayat» (landsbyråd), et partiløst system basert på en form for lokalt demokrati, men fortsatt med et sterkt kongedømme i det politiske sentrum.

Nytt forsøk på demokrati

Panchayat-systemet brøt sammen i 1990. Voldelige demonstrasjoner førte til at kong Birendra gikk med på en revidering av monarkiet. Det ble bestemt at Nepal fra nå av skulle ha en konstitusjonell monark, mens den utøvende makten skulle ligge hos folkevalgte representanter. Det unge demokratiet fikk raskt problemer: Omfattende korrupsjon og kaos i politikken svekket tilliten til politikerne. Befolkningen i et av verdens fattigste land var misfornøyde med landets ledere og Nepals manglende utvikling. I denne situasjonen etablerte maoistene seg på den fattige, nepalesiske landsbygda.

Innbyggere i byen Biratnagar deltar i en demonstrasjon for å kreve mer makt i parlamentet. (Foto: UN Photo/Agnieszka Mikulska)

Maoistene

Maoistene i Nepal var ikke maoister i tradisjonell forstand, slik vi kjenner begrepet fra kulturrevolusjonen i Kina. Maoistene i Nepal ønsket å gjøre noe med den urettferdige fordelingen av land og eiendom, og ønsket å bygge allianse mellom kapitalister og arbeiderklassen, mot landadelen. Mot slutten av 90-tallet beveget maoistene seg vekk fra revolusjonsretorikken og endret strategi. Et av maoistenes mål har vært å innføre valg på grunnlovsgivende forsamling. Det viktigste måler har vært å fjerne landets konstitusjonelle monarki.

Opprøret brøt ut i 1996, og ble holdt gående i nærmere et tiår. I denne perioden klarte maoistene relativt raskt å få kontroll over store deler av Nepals rurale distrikter. Samtidig mobiliserte de et stort nummer av opprørssoldater. Noen av disse soldatene ble rekruttert tvang. Men maoistenes opprør fikk også massiv støtte blant de fattige på landsbygda, som lenge hadde følt seg undertrykt og oversett av makthaverne. På kort tid gikk maoistene fra å være et ubetydelig parti med noen få representanter i parlamentet til å bli landets største politiske bevegelse. Regjeringen var raskt ute med å slå ned opprøret, men deres hardhendte behandling av lokalbefolkningen gjorde bare at støtten til maoistene økte. Ifølge FNs beregninger har maoistopprøret tatt livet av 12.000 mennesker og jaget over 100.000 mennesker på flukt fra sine hjem.

Palassmassakren

I 2001 skjedde noe som fikk stor betydning for den videre politiske utviklingen i Nepal. En konflikt mellom kongen og hans sønn, angivelig om sønnens valg av ektefelle, ender med at kronprinsen går amok med et automatvåpen og tar livet av kongen, dronningen, seg selv og åtte andre medlemmer av kongefamilien. Nepal er i sjokk, og et politisk tomrom og forvirring oppstår. Kongens yngre bror, Gyanendra, blir raskt innsatt som ny konge.

Palassmassakren skulle vise seg å bli et tilbakeslag for demokratiet. I 2005 oppløste kong Gyanendra nasjonalforsamlingen, avsatte statsministeren og innsatte seg selv som den utøvende makt. Han sørget også for å få fengslet demokratisk valgte ledere, journalister og menneskerettighetsaktivister, og satte på den måten en stopper for ytringsfrihet og politisk opposisjon. Han argumenterte med at politikerne ikke klarte å bekjempe maoistene. Handlingene ble fordømt av det internasjonale samfunnet, og omtalt som et statskupp. Kuppet gjorde Nepal til et av verdens siste absolutte monarkier.

2000-tallet: Nepal blir republikk

På begynnelsen av 2000-tallet raste kampene mellom regjeringshæren og maoistene nesten uavbrutt. Nepals regjering hadde en viktig støttespiller i blant annet India, som fryktet at maoistopprøret skulle spre seg over landegrensen. USA og Storbritannia hjalp til med materiell støtte, ettersom de definerte maoistene som terrorister, og kampen mot maoistene som en del av kampen mot internasjonal terror (se Afghanistan og Irak). Etter kongens kupp i 2005 ble støtten mer avmålt, og kongen ble utsatt for internasjonalt press. Dette førte til at han i løpet av våren 2005 satte de fleste av de politiske fangene fri, men han trakk seg ikke tilbake fra den politiske scenen. I 2006 organiserte de største politiske partiene, sammen med maoistene, omfattende demonstrasjoner, og tvang kong Gyanendra til å gi fra seg makt. 2.april 2006 gjeninnsatte kongen parlamentet. Regjeringen og maoistpartiet startet umiddelbart forhandlinger, og signerte en omfattende fredsavtale i november 2006.

I denne avtalen ble det foreslått at Nepal skulle bli republikk, men forslaget fikk ikke full oppslutning. Høsten 2007 trakk maoistene seg ut av regjeringen i protest mot at landet fortsatt var et monarki. Våren 2008 ble det avholdt nye valg som endte med at maoistene dannet en koalisjonsregjering, med maoistlederen Pushpa Kamal Dahal som statsminister. Juni 2008 gikk kong Gyanendra av, og Nepal ble republikk etter 240 år som kongedømme. 

Arbeidet med ny grunnlov

I 2009 gikk koalisjonsregjeringen i oppløsning, og ble etterfulgt av en koalisjon hvor maoistene ble utestengt. Nepal styres etter en midlertidig grunnlov mens det arbeides med å få på plass en grunnlov. Den opprinnelige tidsfristen (mai 2010) er nå utsatt ett år. Mye av striden står rundt hvilken styreform Nepal skal ha (maktforholdet mellom president og statsminister), inndelingen av landet og hvordan parlamentets oppbygning skal være.