Tsjad

Konflikten i Tsjad er komplisert og preget av forskjellige opprørs- og etniske grupper. Situasjonen er svært uoversiktlig fordi opprørsgruppene ofte splittes opp, og uenighetene mellom undergruppene er store. Historisk har det vært sterkt fiendskap og uenighet mellom det muslimske nord og det kristne sør. I dag er konflikten mer komplisert enn denne skillelinjen. Likevel er forskjellene mellom nord og sør en del av kjernen til konflikten, og brukes som et argument av mange ledere i opprørsgruppene.

Flyktninger i Iridimi-leiren øst i Tsjad i 2004. Leiren huser nærmere 20 000 mennesker på flukt fra de mange konfliktene i regionen. (Foto: UN Photo/Eskinder Debebe)

Tidlig misnøye med styret i landet

Etter at Tsjad ble selvstendig fra Frankrike i 1960 var det befolkningen fra sør som satt i regjering og kontrollerte landet. Kun regjeringspartiet, som også besto av personer fra sør, var lovlig. Dette skapte misnøye i de muslimske områdene nord i landet, og det brøt ut opprør flere steder. Muslimene ønsket større politisk innflytelse, og fikk støtte av Libya til å angripe regjeringen i 1973. Libya ble involvert i konflikten fordi de gjorde krav på et område av Tsjad ved grensen mellom landene. Etter angrepet ble det etablert en midlertidig regjering, med ministre både fra nord og sør i landet.

Konflikten øker mellom nord og sør

På begynnelsen av 1980-tallet angrep en nyopprettet opprørsgruppe fra nord, Forces armées du Nord (FAN), hovedstaden N’djamena og tok makten. Gruppen ønsket ikke å samarbeide med Libya. Lederen av FAN, Hissen Habré, utnevnte seg selv til president. Slutten av 1980-tallet var karakterisert av større og mindre konflikter mellom forskjellige opprørsgrupper. Andre land involverte seg også i konfliktene. Frankrike støttet regjeringen og president Habré, mens Libya støttet forskjellige opprørsgupper. Situasjonen i landet var kaotisk med mange opprørsbevegelser som kjempet mot regjeringen.

Mot slutten av 1980-tallet vokste de etniske motsetningene i landet. Mange av innbyggerne, spesielt i sør, var misfornøyde med presidenten fordi de mente han favoriserte sin egen etniske gruppe. Fengsling av politiske motstandere og henrettelse av fanger uten rettferdig rettssak var vanlig. Regjeringshæren var svært brutal og skapte frykt i befolkningen, spesielt sør i landet.

Déby tar makten

 Idriss Déby, som kom fra nord og var øverstkommanderende for hæren, utnyttet misnøyen med presidenten i landet og dannet en egen militær fraksjon. I 1989 utførte han et mislykket kuppforsøk, og måtte flykte til nabolandet Sudan. Allerede året etter hadde Déby samlet nye styrker og angrep på nytt fra Sudan. Etter harde kamper tok han makten i 1990.

Déby ønsket å skape fred og et demokratisk styre i landet. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og grunnloven opphevet. Videre inviterte Déby til en demokratiseringskonferanse hvor representanter fra statlige organer, politiske partier og fagforeninger var invitert. Det ble vedtatt en overgangsgrunnlov og utpekt en midlertidig regjering som skulle styre landet til de kunne gjennomføre nye demokratiske valg.

Opprør mot Débys brutalitet

I mellomtiden hadde den tidligere presidenten Habré dannet en ny opprørsgruppe, Mouvement pour la démocratie et le development (MDD). Gruppen hadde base i Nigeria og angrep Tsjad med jevne mellomrom. Det ble også dannet nye opprørsgrupper i sør. De var misfornøyde med at Déby fortsatt hadde regjeringsstyrker plassert i sør. Styrkene var svært brutale, og skal ha utført flere massakrer på sivilbefolkningen. Opprørsgruppene i sør krevde erstatning til de etterlatte, at styrkene skulle trekkes ut og en folkeavstemming om en ny grunnlov. Débys forsøk på å få til demokrati i landet hadde liten effekt. Det ble fremdeles gjennomført nye kuppforsøk og regjeringssoldatene fortsatte overgrepene mot befolkningen. Menneskerettighetsorganisasjoner i landet anklaget Déby for grove brudd på menneskerettighetene. Fengslingen av politiske motstandere og henrettelse av fanger fortsatte.

Utover på 1990-tallet ble det inngått flere fredsavtaler mellom regjeringen og de ulike opprørsgruppene. I 1996 ble det avholdt en folkeavstemning om ny grunnlov. Sommeren samme år ble det gjennomført et demokratisk valg. Déby vant valget, og utnevnte seg selv til president. Selv om situasjonen i Tsjad roet seg noe mot slutten av 1990-tallet i forhold til tidligere, var det fremdeles flere blodige sammenstøt mellom regjeringshæren og ulike opprørsgrupper. President, Deby, vant igjen valget i 2001. I 2003 startet Tsjad å utvinne olje, og det påstås at presidenten ranet til seg store deler av oljeformuen. Samtidig økte forskjellene mellom fattige og rike, noe som igjen bidro til mer ustabilitet i landet.

Trukket inn i borgerkrigen i Darfur

Tsjad og Den sentralafrikanske republikk (SAR) har blitt påvirket og delvis trukket inn i borgerkrigen i Darfur, en provins i Sudan. Dette gjelder det østlige Tsjad, som grenser til Darfur. I 2004 kom flere tusen flyktninger fra Darfur til Tsjad. I 2005 rykket 40 kjøretøy fra opprørsgruppen Rally for Democracy and Liberty (RDL) inn i Tsjad. Dette var en tsjadisk gruppe med base i Sudan. De tok kontroll over grensebyen Adré. Myndighetene i Tsjad hevdet gruppen besto av sudansk milits, og ga landet skylden for angrepet. Opprørsgruppen nektet for dette, og hevdet at deres formål var å fjerne president Déby fra makten og kjempe for demokratiet i Tsjad. Sudan og Tsjad har i flere år beskyldt hverandre for å gi støtte til opprørsgrupper på hver sin side av grensen.

Opptrapping av konflikten

2006 var et av de blodigste årene i Tsjad på lenge. Kampene mellom forskjellige opprørsstyrker og regjeringssoldater var harde og tapene var store på begge sider. Det ble innført unntakstilstand øst i landet. Hovedstaden ble flere ganger angrepet av forskjellige opprørsstyrker. Regjeringsstyrkene slo hardt ned på dette og klarte å splitte koalisjonene av opprørsstyrkene. President Déby endret grunnloven med en ny folkeavsteming slik at han kunne velges til president for en tredje periode. Han vant presidentvalget i 2006. Opposisjonen boikottet imidlertid valget og mente det ikke var åpent og ærlig.

I februar 2008 slo tre opprørsgrupper seg sammen og angrep hovedstaden. Opprørerne hevdet at regimet i landet var voldelig, korrupt og at president Débys etniske gruppe ble favorisert. Deres mål var å tvinge presidenten fra makten. Den tsjadiske regjeringen mente at Sudan støttet opprørsgruppene, men dette ble avvist av Sudan. Flere sivile ble drept og såret og mange ble drevet på flukt.

Sivilbefolkningen er ofrene i konflikten

FNs Høykommissær for flyktninger fryktet lenge for et folkemord, og advarte mot at utviklingen øst i Tsjad har likhetstrekk med Darfur. Tsjad og Sudan har inngått en avtale om å stoppe volden ved grensen, men kritikere tror ikke dette vil ha særlig effekt. Konflikten er komplisert og kaotisk med mange opprørsgrupper som stadig skifter allianser.

I 2008 kuttet Tsjad de diplomatiske og økonomiske båndene til Sudan. Spenningen mellom de to landene var anstrengt. Situasjonen for sivilbefolkningen og for hjelpearbeidere i landet var også svært usikker. EUFOR, EUs fredsbevarende styrke, har selv om de ikke har gått aktivt inn i konflikten, bidratt til stabilisering i området, spesielt etter flere angrep på hjelpearbeidere

Opprørsgrupper går sammen i koalisjon

I januar 2009 slo 8 ulike opprørsgrupper seg sammen og dannet the Union of Resistance Forces (UFR), med lederen for Rally of Democratic Forces i spissen. I mars 2009 undertegnet regjeringene i Tsjad og Sudan en ikkeangrepsavtale, den sjette avtalen på fem år. Dette har imidlertid ikke hjulpet eller roet konflikten i landet. I både mai og desember har den østlige delen av Tsjad vært preget av alvorlige angrep og kamper med den nye opprørsgruppen i spissen. I dag er det ca 450 000 flyktniger til sammen fra Darfur og internt fordrevne i den østlige delen av landet.