Hopp til innhold

Ukraina

Konflikten i Ukraina foregår på ulike nivåer: mellom grupperinger innad i Ukraina; mellom ukrainske myndigheter og Russland; og mellom NATO og Russland. Det er en konflikt om landområder, makt og sikkerhet, hvor spørsmål knyttet til historie, identitet og folkerett er viktig.

Sist oppdatert 05.09.2016

Ukraina

Bakgrunn

Fra 1922 til 1991 var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen. Fram til 1957 tilhørte Krim-halvøya den russiske delen av det enorme Sovjetunionen. Ledelsen i Sovjetunionen bestemte da å legge Krim til den ukrainske delen. Krim var fortsatt en del av Sovjetunionen, men var administrert av Den ukrainske sovjetrepublikk. Makten over både Krim og Ukraina lå likevel i Moskva, hovedstaden i dagens Russland.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 erklærte Ukraina seg som en selvstendig stat, etter at 90 % av befolkningen stemte for uavhengighet. Ledelsen i Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina, til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var såkalte etniske russere. Krim ble dermed folkerettslig en del av den suverene staten Ukraina etter den kalde krigens slutt.

Den kalde krigen var en konflikt mellom øst og vest fra 1945 til 1991. Perioden var preget av våpenkappløp, trussel om atomkrig, og maktkamp med fokus på ideologi. Østens ideologi var kommunisme, mens Vestens ideologi var kapitalisme og demokrati gjennom politiske valg. Den fremste makten i øst var Sovjetunionen, som var styrt fra Moskva. Den fremste makten i vest var USA, med vesteuropeiske land som de viktigste allierte. Alliansen i Vesten ble organisert gjennom NATO; en militærorganisasjon og forsvarsallianse som ble dannet i kampen mot Sovjetunionen.

Forholdet mellom Moskva og Vesten har ikke siden den kalde krigens dager være så spent som nå. Hovedtrusselen den gang var muligheten for atomkrig. Den trusselen er fortsatt til stede.

Atombomben er den sterkeste våpentypen som finnes. Den er kjent for å ha en sopp-formet eksplosjon.

Atombomben er den sterkeste våpentypen som finnes. Den er kjent for å ha en sopp-formet eksplosjon. Foto: Flickr/CC BY-NC-ND 2.0/vaXzine.

Konflikten i Ukraina begynner

Ukraina grenser til både Russland og EU. Ukraina har dermed i utgangspunktet interesse av et godt forhold til begge parter. Likevel favoriserer ulike grupper innad i Ukraina et tettere samarbeid med kun én av partene. Identitet spiller en viktig rolle for hvilken side man favoriserer. De fleste EU-tilhengerne bor i vest, og de fleste Russland-tilhengerne bor i øst. Det var valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller Russland som skapte krisen i Ukraina.

Viktor Janukovitsj var president i Ukraina frem til februar 2014, da parlamentet fjernet han fra makten. Foranledningen var at EU hadde tilbudt Ukraina en såkalt assosieringsavtale. Denne avtalen ville ført Ukraina nærmere EU. EU insisterte samtidig på at en slik avtale utelukket et fremtidig medlemskap i en russiskledet økonomisk union. Russland har nemlig etablert en økonomisk union med blant annet Hviterussland og Kasakhstan, og hadde planer om å inkludere Ukraina i denne.

EUs forslag presset Janukovitsj til å måtte velge side. Janukovitsj var i utgangspunktet positiv til et tettere samarbeid med EU, men ønsket ikke å skape større avstand til Russland. Derfor avstod han fra å undertegne assosieringsavtalen med EU, og gjorde en avtale med Russland i stedet. Dette likte EU-tilhengerne i Ukraina dårlig og begynte med store demonstrasjoner på Maidan-plassen i hovedstaden Kiev, hvor flere hundretusen deltok, fra november 2013. Protestene var også motivert gjennom misnøye rundt regjeringens manglene styring, blant annet på grunn av korrupsjon.   

Demonstrasjon på Maidan-plassen i Kiev, hovedstaden i Ukraina, 8. desember 2013.

Demonstrasjon på Maidan-plassen i Kiev, hovedstaden i Ukraina, 8. desember 2013. Foto: Flickr/CC BY 2.0/Alexander Solovyov. 

Den ukrainske regjeringens harde reaksjon på demonstrasjonene førte til en eskalering av voldelige sammenstøt i Kiev. Det endte med at parlamentet avsatte president Janukovitsj i februar 2014. Handlingen kan defineres som et statskupp siden de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer og ikke hadde det 3/4 flertall som grunnloven krever for en slik avgjørelse. Mange omtaler det likevel ikke som et statskupp, muligens fordi flertallet i parlamentet tross alt stemte for avsettelsen av Janukovitsj.

Til tross for at avsettelsen av Janukovitsj kan sies å ha foregått på ulovlig vis, ble det likevel vurdert, av kommentatorer og politikere i Vesten, som noe positivt for demokratiet i Ukraina. En slik tolkning vektla at det avsatte ukrainske styret var korrupt og autoritært, blant annet på grunn av den voldelige behandlingen av ukrainske demonstranter og innføringen av antiprotest lover. Russland hadde et annet syn på det som hadde skjedd: Vesten hadde hjulpet demonstranter – flere av dem nynazister – å avsette den demokratisk valgte presidenten, for deretter senere å få en illegitim, pro-vestlig ledelse i Ukraina som skrev under på assosieringsavtalen med EU.

Russland overtar Krim

Russland reagerte på kuppet med å ta kontrollen over Krimhalvøya med militærstyrker. Russland hadde allerede en lovlig militærbase på Krim som gjorde operasjonen rask og enkel, uten kamper. Deretter ble det avholdt valg på Krim om å slutte seg til Russland. Nesten alle som deltok, stemte ja. Valget ble ikke anerkjent internasjonalt. 13 av de 15 medlemmene i FNs sikkerhetsråd stemte for å anse valget på Krim som ugyldig. Et problem med valget var at befolkningen på Krim ikke hadde lov til å ta en slik type avgjørelse på egenhånd. Valgalternativene var også problematiske, siden det i praksis stod mellom to former for løsrivelse fra Ukraina.   

I mars 2014 vedtok Russland å annektere Krim, som betyr at Krim ble ansett for å være en del av Russland. De fleste andre land i verden anerkjenner ikke at Krim er en del av Russland. Russlands handlinger på Krim var delvis motivert av frykt for at Krim kunne bli brukt som NATO-base under det nye ukrainske regimet.   

Russland ga også støtte til prorussiske opprørere øst i Ukraina. Disse var imot myndighetene i Kiev og var inspirert av Russlands annektering av Krim. Dette førte til kamper mellom de prorussiske opprørerne på den ene siden, og den ukrainske hæren og paramilitære nasjonalister på den andre, fra april 2014. Kampene foregikk hovedsakelig i provinsene Donetsk og Luhansk øst i Ukraina. Militærpersonell fra Russland var også involvert. Det innrømmet Putin for første gang 17. desember 2015, selv om han samtidig presiserte at det ikke var snakk om regulære styrker fra det nasjonale russiske militærvesenet.

Her kjører ukrainske stridsvogner under en militæroperasjon mot de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina, 8.juli 2014.

Her kjører ukrainske stridsvogner under en militæroperasjon mot de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina, 8.juli 2014. Foto: Flickr/CC BY-NC 2.0/Sasha Maksymenko.

Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina ble ansett som klare brudd på folkeretten. Dette la grunnlaget for at Vesten innførte sanksjoner mot Russland, først og fremst økonomiske. Russland reagerte med tilsvarende sanksjoner, blant annet full stopp i matimport fra Vesten. I tillegg til å være en reaksjon på statskuppet og avtalen med EU, ble Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina knyttet til ukrainsk innenrikspolitikk, blant annet rettighetene til etniske russere i Ukraina.              

Den lokale konflikten: Pro-russisk og anti-russisk

Det bor rundt 17 % etniske russere i Ukraina, og enda flere snakker russisk som førstespråk. Myndighetene i Russland, med president Vladimir Putin i spissen, argumenterer for at Russland har et ansvar overfor etniske russere i Ukraina, hvor de fleste bor i øst. Dette til tross for at de er ukrainske statsborgere.

Noe av det som har skapt uro mellom grupperinger i Ukraina har vært spørsmålet om hvilken status det russiske språket skulle ha i Ukraina. Denne delen av konflikten økte da det ukrainske parlamentet vedtok, etter avsettelsen av Janukovitsj, å frata regionene i Ukraina retten til å gi russisk (og andre minoritetsspråk) status som offisielt språk. Mange russisktalende ukrainere følte at Ukraina var i ferd med å bli et antirussisk sted og fryktet økt ukrainsk nasjonalisme. Mange ønsket dermed å knytte tettere bånd til Russland. Ukrainsk nasjonalisme blir også sett på med uro av andre etniske minoriteter i Ukraina, ikke bare av russerne.

25. mai 2014 var det et nytt presidentvalg i Ukraina. Forretningsmannen Petro Porosjenko vant. Kort tid etter valget satte den nye ukrainske regjeringen inn hæren i en storoffensiv mot de opprørskontrollerte områdene i øst; Donetsk og Luhansk. Ukrainas regjering og NATO beskyldte Russland for å ha sendt soldater og militært utstyr til støtte for opprørerne i Øst-Ukraina. Russland avviste dette.

Her er ukrainske stridsvogner stasjonert som en del av en militæroperasjon mot de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina, 8.juli 2014.

Her er ukrainske stridsvogner stasjonert som en del av en militæroperasjon mot de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina, 8.juli 2014. Foto: Flickr/CC BY-NC 2.0/Sasha Maksymenko.

Russlands handlinger i Ukraina er ikke bare knyttet til avsettelsen av Janukovitsj, spørsmålet om EU og behandlingen av ukrainske russere. Det er også en reaksjon på NATOs østlige ekspansjon siden Sovjetunionens fall. Russlands handlinger signaliserer at Ukraina er en del av Russlands sikkerhetsområde. Ukraina fungerer som en slags grense for hvor langt Russland tillater NATO å utvide seg østover.

Den internasjonale konflikten: NATO og Russland

Det var den kalde krigen som var årsaken til NATOs opprettelse i 1949. Likevel fortsatte NATO å eksistere etter at den den kalde krigen var slutt. Organisasjonen fikk til og med mange nye medlemmer, noe som gjorde at NATO utvidet seg østover. 12 land ble medlemmer av NATO etter 1991: Tsjekkia, Ungarn, Polen, Bulgaria, Romania, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Albania og Kroatia. I tillegg ble tidligere Øst-Tyskland (DDR) en del av NATO gjennom tysk sammenslåing i 1990. De fleste av disse nyere NATO-landene hadde vært i militærallianse med Sovjetunionen under den kalde krigen, i den såkalte Warszawapakten. Russland mislikte spesielt at de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen) ble NATO-medlemmer, siden disse i tillegg hadde vært en del av selve Sovjetunionen. Det samme gjelder Ukraina.  

De som kritiserer NATOs utvidelse østover peker på at en slik utvidelse provoserer Russland, at russerne føler seg innsirklet av amerikanske militærbaser, og at dette skaper en usikkerhet som fører til konflikt. Forsøk på å innlemme Ukraina (og Georgia) i NATO er derfor å gå for langt. NATO-utvidelse østover kan også oppleves av russerne som et svik fordi det bryter med et løfte amerikanske myndigheter ga Sovjetunionen under avviklingen av den kalde krigen.

Tilhengere av NATOs utvidelse ser heller for seg at øst-vest-konflikten er latent eller uunngåelig, og at utvidelse handler om å være føre-var. Et annet perspektiv er å argumentere ut ifra et demokratisk prinsipp; at stater skal få lov til å velge selv hvilke organisasjoner de skal være med i. Russland skal ikke få bestemme dette.

Ban Ki-moon sammen med Viktor Janukovitsj i Washington D.C. under et atomsikkerhetsmøte 13. april 2010.

Ban Ki-moon sammen med Viktor Janukovitsj i Washington D.C. under et atomsikkerhetsmøte 13. april 2010. Foto: Flickr/CC BY-NC-ND 2.0/United Nations Photo/Eskinder Debebe

Allianser i øst og vest

I 2008 vedtok NATO at Ukraina og Georgia vil bli medlemmer av NATO på sikt. Den planen ble fryst idet Janukovitsj ble president i 2010, men gjenopptatt etter han ble avsatt. I desember 2014 vedtok parlamentet at Ukraina skal gå bort fra sin status som alliansefritt, og jobbe for et NATO-medlemskap. 

Uansett om det er positivt eller negativt, så er det mye som tyder på at NATO-utvidelse og EU-ekspansjon gjør at Russland føler seg presset opp i et hjørne. Den tidligere amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, mener at planene om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser». 

I 2015 ble det bestemt å utvide NATOs kommandostruktur østover ved å opprette nye kommandosentra i Polen, Litauen, Latvia, Estland, Romania og Bulgaria. Det er uenighet innad i Vesten om strategien videre overfor Russland. For eksempel ønsker USA å støtte Ukraina med våpen, mens Tyskland og Frankrike er sterkt imot dette. De ønsker i stedet å fortsette fredsforhandlingene med Russland. Tyskland har også signalisert et ønske om å avvikle de økonomisk belastende sanksjonene mellom EU og Russland. 

Russland har så langt reagert på sanksjonene ved å ta til orde for et tettere samarbeid med Kina og tidligere sovjetrepublikker i Sentral-Asia. Russland har også støttet de ukrainske, prorussiske separatistene med avansert elektronisk krigføringutstyr som kan gjøre mye av det moderne utstyret til Ukraina og NATO ubrukelig.

Den ukrainske presidenten, Petro Porosjenko, med Norges statsminister Erna Solberg 5. september, 2014. Foto: Statsministerens kontor/Flickr

Den ukrainske presidenten, Petro Porosjenko, med Norges statsminister Erna Solberg 5. september, 2014. Foto: Statsministerens kontor/Flickr

Fredsavtale og mer krig

Det ble signert en fredsavtale mellom Ukraina, Russland og de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina 20. september 2014, i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Fredsavtalen ble brutt flere ganger slik at en ny fredsavtale ble inngått i februar 2015, men også den uten varig effekt på konflikten.

2015 så en alvorlig opptrapping av konflikten. Volden fortsatte også utover i 2016. Det har ført til at rundt 10.000 mennesker er drept siden krigen begynte i 2014. Krigen har også ført til rundt 1 million internt fordrevne, og ca. 600.000 ukrainere har flyktet til nabolandene, hvor 2 av 3 har flyktet til Russland.

FNs rolle i konflikten

FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, har advart vestlige makter om at det ikke finnes noen militær løsning på Ukraina-konflikten. 24. september 2014 organiserte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) forsyninger av nytt og moderne bygningsmateriell til Øst-Ukraina. Det var ment som en nødløsning for å reparere ødelagte hus. FN meldte i februar 2015 at 5 millioner krigsofre trenger hjelp i Ukraina, men at FN bare har fått 2 prosent av de pengene som trengs. 

Ukraina-konflikten har være blitt diskutert i FNs sikkerhetsråd. Siden Russland er både en part i konflikten og har vetorett i Sikkerhetsrådet, vil ikke Sikkerhetsrådet kunne fungere som et effektivt politisk organ som vedtar sanksjoner. Det vil først og fremst kunne være et forum for samtaler mellom partene, samt utføre symbolske avstemninger.

Norsk engasjement i konflikten

Den norske regjeringen meldte i september 2014 at: «I kjølvannet av Russlands illegale annektering av Krim og destabiliserende rolle i Øst-Ukraina har Forsvarsdepartementet besluttet å styrke forsvarssamarbeidet med Ukraina». I følge Forsvarsdepartementet har Norge sendt to stabsoffiserer til Ukraina. Forsvarssamarbeidet mellom Norge og Ukraina ble inngått i 1999.

Norge har fulgt EUs sanksjoner mot Russland, og utenriksminister Børge Brende har understreket at Norge vil fortsette å følge EUs sanksjonslinje til tross for at det rammer norske økonomiske interesser. Fra et økonomisk perspektiv er Norge blant de landene som taper mest på det russiske importforbudet av matvarer som er rettet mot Vesten.

Dette NRK-filmklippet gir en kortfattet innføring i hvordan Ukraina-konflikten ser ut fra Russlands synspunkt:

Kilder: NRK, NTB, BBC, The Guardian, The Economist, regjeringen.no, Express, Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Dagsavisen.

Involverte land

FN-sambandet © 2017