Hopp til innhold

Djibouti

Republikken Djibouti

Djibouti er blitt et viktig knutepunkt i Afrika på grunn av beliggenheten ved innløpet til Rødehavet. Etter over 20 år som ettpartistat har demokratiutviklingen i landet beveget seg i postiv retning.

Sist oppdatert 20.03.2014

Geografi og miljø

Djibouti er et av Afrikas minste land. Nesten 90 prosent av landet består av ørken med vulkaner og saltsjøer, og her lever nomadiske gjetere. Den salte Assalsjøen, som ligger 150 meter under havnivå, er det laveste punktet på det afrikanske kontinentet og det nest laveste i verden. Området rundt sjøen er også et av jordens varmeste steder med temperaturer på over 50 °C. Bare i fjellene i nord er det tilnærmet heldekkende vegetasjon. 2/3 av befolkningen bor i hovedstaden, og resten bor på den relativt fruktbare kyststripen langs Tadjourabukten. Djibouti sliter med tørke og er lite fruktbart. Hvis det regner, skjer det i november og da gjerne i ikke mer enn 20 dager. I tillegg er saltholdigheten i vannkildene økende, og djiboutierne lider derfor av vannmangel. Forurensing av drikkekilder er også et stort problem. Skogene trues av ekspansjon av jordbruksområder, og som følge av dét er mange dyrearter blitt utrydningstruet. Myndighetene har innført forbud mot jakt, men forbudet overholdes ikke.

Earth Ecoprint

1.1 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Djibouti ville vi trenge 1.1 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

I Djibouti dominerer to folkegrupper - den somaliske klanen issa i sør, og afar-folket i nord. Afarene kom fra den Arabiske halvøya 200 år f.Kr, men issafolket jaget dem senere vekk fra områdene i sør. Begge folkegruppene var nomader. På 800-tallet brakte muslimske misjonærer islam til området, og i 700 år kontrollerte arabere handelen i regionen. I siste halvdel av 1800-tallet overtok Frankrike stadig mer kontroll over dagens Djibouti, og i 1897 ble området fransk koloni. 60 år senere fikk Djibouti omfattende selvstyre, men befolkningen, særlig issa-folket, krevde fullstendig selvstendighet. Med en folkeavstemning i 1977 ble dette oppnådd, og republikken Djibouti ble født. Lederen for et issa-dominert parti, Hassan Gouled Aptidon, ble valgt til president. I 1981 forbød Gouled alle andre partier enn sitt eget, og da han ble gjenvalgt i 1987, økte spenningene mellom folkegruppene. Fem år senere brøt det ut borgerkrig. FRUD, en opposisjonell afar-gruppe, kjempet mot regjeringshæren gjennom hele 1990-tallet. Først i 2001 la begge parter ned våpnene.

Samfunn og politikk

I 1992 ble ettpartisystemet avskaffet etter press fra Frankrike, og ti år senere forsvant begrensningen på fire lovlige partier. Djibouti har presidentstyre etter fransk modell, men valgsystemet gjør at det største partiet, issa-dominerte RPP, er overrepresentert i nasjonalforsamlingen. RPP har ledet landet siden selvstendigheten. Personlige bånd og klantilhørighet spiller en større rolle i landets politikk enn politiske partier. Rivaliseringen mellom issaer og afarer har vært en vanlig kilde til uroligheter. I 2001 ble imidlertid afaren Dileita statsminister, og balansen i maktforhold mellom folkegruppene er siden blitt mye bedre. På tross av dette anklages regjeringen stadig vekk for brudd på menneskerettighetene. Djibouti fører både en vestvennlig og proarabisk politikk. Det viser seg både i utenrikspolitikken og i rettssystemet. Landet blander sharia, islamsk lov, med det franske rettssystemet.  Den strategiske beliggenheten ved innløpet til Rødehavet gjør landet attraktivt for vestlige land med interesser i Afrika. Båndene til Frankrike er sterke, og en amerikansk militærbase ble opprettet i landet som et ledd i krigen mot terrorisme.

Økonomi og handel

Havnen i Djibouti, hovedstaden, er svært viktig for godstransport til og fra Rødehavet. Fra 1981 har den vært frihavn, noe som innebærer at området ligger utenfor landets tollgrense. For Etiopia er dette den viktigste havnen i utenrikshandelen. Tilsvarende er Djibouti helt avhengig av at Etiopia bruker havnen - over 90 prosent av varene som passerer den er på vei til eller fra Etiopia. Også andre afrikanske land benytter havnen som mellomstasjon ved utenrikshandel. Djibouti er avhengig av utenlandsk bistand. Frankrike er den største giveren, men USA gir stadig mer. Store deler av landets inntekter kommer i form av betaling for opprettholdelse av utenlandske militærbaser i landet. Fordi Djibouti stort sett består av ørken, er jordbruksmulighetene begrenset. Landet importerer derfor 80 prosent av alle matvarer, mest fra Etiopia. Fordi området er vulkansk, forsøkes det å utvinne jordvarme. Det er håp om at landet skal bli selvforsørgende på energi og eksportere videre, men arbeidet går tregt. I dag eksporterer Djibouti buskap og skinn.

Kort om

Flagg

Hovedstad:

Djibouti

Etniske grupper:

Somali 60%, afar 35%, andre 5%

Språk:

Fransk (offisielt), arabisk (offisielt), somali, afar

Religion:

Muslimer 94%, kristne 6%

Innbyggertall:

899 658

Styreform:

Republikk

Areal:

23,200 km2

Myntenhet:

Franc

BNI pr innbygger:

3 282 PPP$

Nasjonaldag:

27. juni

Medlemskap/deltakelse

Andre landsider

FN-sambandet © 2017