Hopp til innhold

Elfenbenskysten

Republikken Elfenbenskysten

Elfenbenskysten var lenge et av de stabile og fremgangsrike landene i Afrika, med en økonomi grunnlagt på kakao og kaffe, selv om det aldri var et demokrati. Etter et statskupp ved årtusenskiftet har landet vært herjet av borgerkrig og politisk kaos. I 2007 sluttet partene fred.

Sist oppdatert 06.01.2015

Geografi og miljø

Elfenbenskysten ligger i Guineabukten i Vest-Afrika, og er nesten akkurat like stort som Norge i areal. Kysten i sør består av klipper, lange sandbanker og grunne laguner. Det meste av landskapet er ganske flatt. I indre deler av landet lå et belte av regnskog. Elfenbenskysten har lenge vært en storeksportør av tropisk tømmer, og er i dag et av de landene i verden som avskoges raskest. Rovdriften har ført til at det meste av regnskogen i den sørlige delen av landet nå er hugget ned. På slutten av åttitallet ble skogplantings- og verningstiltak igangsatt. Likevel har hogsten fortsatt i den nordlige delen av landet, som har vært utenfor myndighetenes kontroll siden 2002. Det er også der de største skogområdene befinner seg i dag. Fire store elver renner fra nord til sør i landet, og særlig i sørøst er jorda fruktbar og man kan plante og dyrke mange slags jordbruksvarer. 

Elfenbenskysten har to regnperioder i sør, og en i nord, i løpet av året. Klimaet er generelt ganske varmt, varmest i nord, og luftfuktigheten er høy. Klimaet har blitt varmere og regnskyllene mer uberegnelige de siste tiårene.  

1988
2002

I Elfenbenskysten er avskoging et stort problem, men man har klart å bevare Tai nasjonalpark. Les mer

0 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Elfenbenskysten ville vi trenge 0 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

Trolig var det Ghanarikets oppløsning som førte til at det på 1200-tallet innvandret store folkegrupper østfra til dagens Elfenbenskysten. Innvandring nordfra, omtrent på samme tid, førte til at islam fikk fotfeste i nordområdene. I sør ble det etablert flere stater, der de viktigste var Agni- og Abrong-kongedømmene. Elfenbenskysten ble underlagt Frankrike som koloni i 1893, men motstanden mot koloniherrene var sterk. Først i 1917 klarte franskmennene å legge hele området under seg, og administrerte landet til det fikk sin selvstendighet i 1960. De neste tretti årene var Elfenbenskysten et av Afrikas rikeste land, hovedsakelig som følge av kakaoeksport. Store plantasjer ble dyrket, og gjestearbeidere strømmet til, særlig fra Burkina Faso og Mali. Den velstanden som tidligere hadde vært i landet forsvant av forskjellige årsaker i løpet av 80- og 90-tallet, og førte til sterke motsetninger mellom ulike folkegrupper. Félix Houphouët-Boigny ledet landet fra selvstendigheten og til han døde i 1993. I den politiske maktkampen som fulgte etter hans død, utnyttet flere politikere nasjonalistiske strømninger for å øke sin popularitet. Dette førte til spenninger mellom dem som tenkte på seg selv som ”ekte” ivorianere på den ene siden, og gjestearbeidere og barn av gjestearbeidere på den andre. Spørsmålet om hvem som skulle ha rett til statsborgerskap og dermed politisk innflytelse  fikk stor betydning. 

I 2002 brøt det ut borgerkrig i landet, som i praksis delte landet i to. En sørlig del styrt av Laurent Gbagbo som vant presidentvalget i 2000, og en opprørskontrollert nordlig del. Flere tusen mennesker døde og hundretusentalls ble drevet på flukt innen man greide å gjenopprette freden i 2007. Presidentvalget som partene var blitt enige om å avholde i fredsavtalen, ble lenge utsatt og utsatt. Men høsten 2010 ble det til slutt avholdt. Valgkomiteen utpekte opposisjonskandidaten Alassane Ouattara som vinner av valget, foran den daværende presidenten Gbagbo. Men Gbagbo nektet å innse nederlaget. Det førte til nye konfrontasjoner og kamper mellom Gbagbos tilhengere og Ouattaras tilhengere. I april 2011 ble Gbagbo allikevel tvunget til å gi fra seg makten og den valgte Ouattara kunne bli president også i virkeligheten. 

Etter at Ouattara fikk makten har han kunnet jobbe for å bygge opp igjen økonomien. Selv om han har fått kritikk for ikke å ha gjort like mye for å skape forsoning og reformere forsvarsstyrkene, har han klart å bedre den økonomiske situasjonen noe. Det så lenge ut til at Ouattara ikke skulle stille til valg i 2015, på grunn av uenigheter innad i partiet. Elfenbenskysten holder sitt neste valg i 2015. 

Samfunn og politikk

Fattigdommen i landet er dyp. I FNs utviklingsindeks for 2011 plasserte Elfenbenskysten seg på plass 170 av 187 land. Nesten halvparten av befolkningen levde i 2008 på mindre en 2 dollar om dagen. Særlig utsatt er befolkningen på landsbygda. Arbeidsledigheten er høy og i slumområdene i byene og nord i landet lider mange mennesker av underernæring. De største byene er sterkt belastet med vold, fattigdom og mange barn bor på gata. Stor tilgang til våpen har gjort at situasjonen har forverret seg. Omtrent 1 av 10 av den voksne befolkningen regnes med å være smittet av HIV, hvilket er en av de høyeste tallene i Vest-Afrika. 

Økonomi og handel

Jordbruket er bærebjelken i Elfenbenskystens økonomi, og landet var lenge verdens største eksportør av både kaffe og kakao. Landet har tjent på å drive jordbruk, i tillegg til at de har ønsket utenlandske investeringer velkommen. Dette gjorde landet til et av de mest fremgangsrike i det tropiske Afrika. Omlag halvparten av den yrkesaktive befolkningen arbeider i landbruket, som står for cirka tre fjerdedeler av eksportinntektene. Mens man i sør har store plantasjer drevet av utenlandske investorer som dyrker kaffe, kakao og bananer, har man i nord småbønder som produserer mais, durra og peanøtter. På grunn av konfliktene som har pågått de siste årene, har mange av de utenlandske arbeiderne valgt å forlate landet. Dette har hatt negative konsekvenser for de store plantasjene, som nå sliter med å få tak i nok arbeidere. Drøyt halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og landets relativt velutviklede økonomi har fått store tilbakeslag som følge av borgerkrigen.

Landet viser nå tegn på at økonomien er på bedringens vei. I 2013 vokste BNP med 9% og landet har lyktes med å få tak i utenlandske investeringer igjen. 

Kort om

Flagg

Hovedstad:

Yamoussoukro

Etniske grupper:

Akan 42.1%, voltaique/gur 17.6%, nordlige mande 16.5%, krou 11%, sørlige mande 10%, andre 2.8% (1998)

Språk:

Fransk, mer enn 60 lokale dialekter

Religion:

Muslimer 35-40%, tradisjonell religion 25-40%, kristne 20-30% (2001)

Innbyggertall:

21 295 284

Styreform:

Republikk

Areal:

322,463 km2

Myntenhet:

CFA-franc

BNI pr innbygger:

3 496 PPP$

Nasjonaldag:

7. august

Satellittbilder

Avskoging: Nasjonalparken Taï

Medlemskap/deltakelse

Andre landsider

Krig og konflikter

FN-sambandet © 2017