Hopp til innhold

Guinea-Bissau

Guinea–Bissau er et av verdens fattigste land og har siden frigjøringen i 1974 vært politisk ustabilt. På 2000-tallet har latinamerikanske narkotikakarteller utnyttet seg av de kaotiske tilstandene og gjort landet til tilførselsåre for kokainleveringer til Europa.

Sist oppdatert 25.01.2015

Geografi og miljø

Guinea-Bissau er et lite land som stort sett består av lavland med mange elvemunninger. Det høyeste punktet er ikke mer enn 300 m.o.h. I tillegg til fastlandet består Guinea-Bissau av Bijagós-øyene. De tre største elvene, Corubal, Gêba og Cachéu, renner vestover og renner ut i Atlanterhavet gjennom lange munninger, som flommer over i regntiden. Det er tropisk klima, hett og fuktig, og langs kysten vokser mangroveskog, på kystsletta er det tropisk regnskog. Innlandet er savanne. Landet har et rikt fugleliv, særlig i mangrovesumpene.

Guinea-Bissau er et fattig land med lite industri og forurensing. De miljømessige problemene i landet er først og fremst knyttet til utnyttelsen av naturressursene. Så som avskoging, utarming av jorda, overbeiting og overfiske.

Ecoprint

0.8 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Guinea-Bissau ville vi trenge 0.8 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

Det har bodd mennesker som har dyrket jorda i Guinea-Bissau i over tusen år. på 1200-tallet innvandret naulu- og landuma-folk fra Ghana. På 1300-tallet var området en del av Mali, og både jordbruk og handel ble utviklet. Det ble særlig produsert ris og havsalt ble solgt til det vestlige Sudan. I 1440-årene kom portugisiske skip på jakt etter blant annet slaver. Og Guinea-Bissau ble et strategisk landområde for portugisernes kolonisering av Kapp Verde-øyene. 

I motsetning til kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ville ikke Portugal gi fra seg makten i kolonistatene uten kamp. I Guinea-Bissau ble motstandskampen mot kolonistyret ledet av frigjøringsbevegelsen Partido Africano de Independência da Guinée e Cabo Verde (PAIGC). PAIGC ble grunnlagt 1956 og ble raskt populære både i byene og blant landsbygdbefolkningen. Partiet ble ledet av en av Afrikas fremste politikere, Amilcar Cabral.

Etter en 11 år lang frigjøringskrig ble Guinea-Bissau fritt og selvstendig i 1974, men allerede fra begynnelsen var det store problemer. Krigen hadde ødelagt store områder og en av fem i befolkningen hadde flyttet utenlands. Det en gang så rike jordbrukslandet ble tvunget til å kjøpe det meste de trengte fra utlandet. I 1980 tok statsminister João Bernardo Vieira makten i et kupp. Landet var i denne perioden støttet militært og økonomisk av Sovjetunionen og Øst-Tyskland. I 1985 beskyldte Vieira en gruppe i militæret for å planlegge et kupp mot ham. Medlemmene av gruppen tilhørte folkegruppen balante og var veteraner fra frigjøringskrigen. Seks av dem fikk dødsstraff og dette skapte grobunnen for en konflikt som skulle få betydning seinere. 

På 90-tallet gav regjeringen etter for presset om å innføre et flerpartisystem, først og fremst for å få tilgang på penger, gjennom bistand fra det internasjonale samfunnet. Valget som ble holdt i 1994 var preget av beskyldninger om korrupsjon, vanstyre og brudd på menneskerettighetene fra alle parter. Men PAIGC vant overlegent, men nå var tilstanden svært spent. I 1998 brøt det ut borgerkrig mellom regjeringsmakten, og en gruppe soldater ledet av militærlederen Ansumane Mané, som tidligere hadde blitt beskyldt for våpensmugling fra en gruppen MFDC i nabolandet Senegal. Samme år ble det undertegnet en fredsavtale i Nigeria, som sa at det skulle opprettes en overgangsregjering med representanter fra begge sider av krigen, og at det skulle holdes nyvalg i mars 1999. Dessuten skulle alle utenlandske soldater reise fra landet og erstattes av en fredsstyrke fra den Vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS. I 1999 åpnet FN et nytt kontor i landet UNOGBIS, som skulle fremme en fredelig utvikling i landet. Men uroen la seg ikke, og to måneder senere tok militæret makten i et kupp. I parlamentsvalg i 1999 vinner Kumba Yalás og partiet PRS.

Den politiske situasjonen blir verre i 2000–01, og PAIGC trappet opp motstanden mot den nye regjeringen – som i sin tur var i konflikt med den militære ledelsen. Mané utpekte seg selv til forsvarssjef, en stilling som iht. grunnloven tillå presidenten. Denne konflikten ble avsluttet med at regjeringslojale tropper slo ned et opprør startet av Mané. Han ble selv kort tid etter drept av sikkerhetsstyrkene. Et nytt kuppforsøk ble rapportert i mai 2002, og i november oppløste Yalla parlamentet etter et mistillitsvotum.

I september 2003 ble Yalla avsatt av de militære, ledet av hærsjefen Verissimo Seabra Correia. Etter kuppet ble Guinea-Bissau styrt av en overgangsregjering fram til valg på ny nasjonalforsamling 2004 og president 2005. PAIGC ble største parti i parlamentet, med 45 representanter, og tidligere president, João Bernardo Vieira, ble valgt til landets nye president etter å ha vendt tilbake fra eksil i 2005, og stilt som uavhengig kandidat. PAIGC styrket sin posisjon etter parlamentsvalget 2008, da det fikk 67 av 100 representanter. Et kuppforsøk, der opprørssoldater angrep presidentens residens, ble slått ned i november 2008. Også tidligere på året ble det rapportert om et mislykket kuppforsøk. I mars 2009 ble president Vieira drept av opprørssoldater, som først hadde tatt livet av landets hærsjef.

Våren 2012 tok militæret igjen makten gjennom et kupp. Det skjedde midt mellom første og andre valgomgang av det valget som skulle gi landet en ny president etter at Malam Bacai Sanhás døde. Kuppmakerne sa at de ikke ønsket å beholde makten og lovet nyvalg. Etter flere utsettelser ble det holdt president- og parlamentsvalg i 2014. I begge valgene vant PAIGC og partiets leder José Mario Vaz ble president. Det skal holdes nye valg i 2018 og 2019. 

Samfunn og politikk

Størsteparten av befolkningen lever på landsbygda, og 7 av 10 lever for under 2 dollar om dagen, og i følge FNs matvareprogram manglet hver femte husholdning nok mat. Manglende tilgang på rent vann gjør at befolkningen er utsatt for sykdomssmitte. I 2005 og 2008 ble landet rammet av en koleraepidemi som tok livet av 600. En ny epidemi med kolera spredte seg i 2012-2013 og over 4000 ble smittet. Bare en liten del guineanere har formelt arbeid. De fleste arbeider i jordbruket, og det meste av det de dyrker går til eget forbruk. Arbeidsløsheten er høy, men det finnes ingen offisiell statistikk på hvor mange som ikke har jobb. Landets befolkning er ung, 4 av 10 er under 15 år. 

Befolkningen er delt i sju etniske grupper. Den største gruppen er balante. 

Økonomi og handel

Guinea-Bissau har begrensede naturressurser, og er sterkt avhengig av internasjonal bistand. Den politiske uroen i landet de siste 50 årene har også bidratt sterkt til den negative utviklingen. Jordbruket er den viktigste næringen. De viktigste vekstene som produseres for handel, er cashewnøtter, kokosnøtter, palmekjerner, peanøtter og bomull. Ellers dyrkes også ris, mais, maniok, kokosnøtter og søtpoteter, hvorav ris er viktigste basismat – med økende import mot slutten av 1990-årene.

Guinea-Bissau har rike fiskeressurser og inntektene herfra kan bli landets viktigste inntektskilde på sikt. Inntektene fra fiskeri kommer å selge rettigheter til fiske, hovedsakelig til EU. Salg av slike lisenser var tidlig på 2000-tallet landets nest viktigste kilde til eksportinntekter, etter cashew-nøtter. Det er antatt at landet årlig taper store summer på ulovlig fiske, som myndighetene ikke har muligheter for å kontrollere.

Noe som har forverret situasjonen i Guinea-Bissau er at landet på 2000-tallet har blitt et av de fremste transittområdene for smugling av narkotika fra Sør-Amerika til Europa. Narkotikakartellene utnytter situasjonen i landet der folk har begrensede inntekstmuligheter, samtidig som staten er svak. Gjennom korrupsjon og bestikkelser blir staten enda svakere og Guinea-Bissau har blitt til det FN kaller ”Afrikas første narkostat”.

Landet ligger på plass nummer 177 av 187 på FNs indeks over menneskelig utvikling (2013).

Kort om

Guinea-Bissau

Hovedstad:

Bissau

Etniske grupper:

99% afrikanere

Språk:

Portugisisk (offisielt), afrikanske språk

Religion:

Muslimer 50 %, lokale religioner 40 %, kristne 10%

Innbyggertall:

1 787 793

Styreform:

Republikk

Areal:

36 130 Km2

Myntenhet:

CFA-franc

BNI pr innbygger:

1 453 PPP$

Nasjonaldag:

24. september

Medlemskap/deltakelse

Andre landsider

FN-sambandet © 2017