Hopp til innhold

Kenya

Republikken Kenya

Kenya har hatt en relativt vellykket utvikling etter frigjøringen fra Storbritannia i 1963. Bildet av Kenya som et stabilt, ungt demokrati slo sprekker ved valget i 2007.

Sist oppdatert 28.02.2015

Geografi og miljø

Landskapet i Kenya byr på stor variasjon. Fra savannelandskap i sør, til tropisk regnskog i vest og  ørken i nord. Landet reiser seg fra kysten i øst til høyere sletter og åser i vest. Tvers gjennom landet, i himmelretningen nord-sør, strekker Riftdalen seg. På savannen i sør bor elefanter, løver, giraffer, sebraer og antiloper. Flesteparten av menneskene i Kenya bor i det bølgende åslandskapet i de sentrale, - og vestliggende områdene. Landet er også kjent for Turkanasjøen, en av verdens største varige ørkensjøer, og Mount Kenya - en sluknet vulkan og Afrikas nest høyeste fjell. 

Klimaet varierer med høyden over havet. Kysten er tropisk, med høye temperaturer året rundt. På høysletten er det mer temperert, det vil si jevnt over litt kaldere, med tydeligere skiller mellom årstidene. Nedbøren i landet er svært ujevnt fordelt, og kan variere mye fra år til år. De lavtliggende områdene rundt Viktoriasjøen oversvømmes med ujevne mellomrom, mens ørkenområdene i nord opplever tørkeperioder. Kenya har svært dårlig vannkvalitet, og store områder på landsbygda har ikke tilgang på rent vann i det hele tatt. Ulovlig hogst av den tropiske skogen vest i landet har ført til at jordsmonnet, eller den dyrkbare jorda, skylles vekk med regn og flom, noe som har lagt store områder øde.

1975
2000

I Narokdistriktet velger stadig flere å dyrke jorda framfor å drive med kyr. Les mer

1995
2001

I Victoriasjøen har man klart å få bukt med de aggressive vannhyasintene som la under seg stadig nye områder på 90-tallet. Les mer

Ecoprint

0.6 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Kenya ville vi trenge 0.6 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

Kenya er et ganske ungt demokrati. Arabiske handelsmenn var de første som slo seg ned i landet, langs kysten, på 700-tallet. Araberne ble værende i landet, og møtte et folk som var organisert i små landsbysamfunn. På 1500-tallet kom portugiserne og invaderte byene langs kysten. Innlandet fikk fremdeles være i fred for vestlig imperialisme, mens kysten ble et viktig sentrum for slavehandel og varehandel. På 1800-tallet erobret engelskmennene først kysten, og senere også innlandet,  hvor de etablerte handelsstasjoner og plantasjer. I perioden fra 1920 til 1963 var Kenya britisk koloni, og lokalbefolkningen ble sterkt undertrykket. Bare hvite kunne eie land, og de svarte manglet helt grunnleggende rettigheter.

Utover på 1940-tallet oppsto en frigjøringsbevegelse som kjempet for likebehandling. I 1952 brøt det ut fullt opprør, og landet ble kastet ut i et politisk kaos som varte til slutten av 1950-tallet. Kenya ble selvstendig i 1963. De første 15 årene ble landet styrt av den sosialistiske frigjøringslederen Jomo Kenyatta. Hans budskap var klart: nasjonal forsoning og vekst. Utover i Kanyattas regjeringsperioden økte kritikken mot hans lederskap. Opposisjonen hevdet at et fåtall ble rikere på bekostning av det store flertallet. Da Kanyatta døde i 1978, overtok visepresidenten Daniel Arap Moi makten. Til å begynne med ble det mer åpenhet og rom for kritikk, men utover 1980-tallet ble han stadig mer hardhendt mot sine kritikere. Gradvis vekket regimets brudd på menneskerettigheter sterkere internasjonal kritikk. Moi innførte ettpartisystem, og fattigdommen økte i takt med korrupsjon. 

I valget i 2002 tapte regjeringspartiet Kanu for første gang makten. I stedet fikk Kenya en samarbeidsregjering med Mwai Kibaki som president. Økonomien fikk et løft, men spenningene var store i den kaotiske regjeringsalliansen. Tilsynelatende begynte urolighetene etter valget i 2007. Det skulle velges president, parlament og kommunestyrer på samme dag. Kenya er et typisk presidentstyrt land. Presidenten er statsoverhode, regjeringssjef og har mye makt etter grunnloven. Valgkampen stod mellom tre kandidater; Kibaki - sittende president, og utfordrerene Odinga og Musiyoka. Valget delte befolkningen i to. Stemmetallet for den sittende presidenten ble systematisk forfalsket og oppjustert. Da det endelige resultatet av presidentvalget ble kunngjort i et lukket lokale hvor kun den statlige kringkastingen var til stede, viste de «justerte» tallene at Kibaki hadde «vunnet» med knapp margin. Odinga hevdet at Kibaki «stjal» valgseieren ved hjelp av fusk og ville først ha en ny opptelling av stemmene. Kibakis leir hevdet på sin side at valget hadde gått rett for seg og at hvis noen var misfornøyd, måtte de gå rettens vei. Sett med etniske øyne støttes Kibaki av sin egen tallrike folkegruppe, kikuyu, samt de nær beslektede folkene embu og meru. Disse gruppene bor stort sett i Sentralprovinsen og rundt Kenyafjellet. Etter valget har kambafolket som i presidentvalget støttet sin egen kandidat, Musyoka, sluttet seg til Kibaki da Musyoka fikk vise-presidentstillingen. Opposisjonen omfatter etnisk sett folkegruppene vest i landet: luo, luhya og kalenjin. Odinga har også betydelig støtte på kysten og i Nordøstprovinsen. Opposisjonen står også sterkt i alle de største byene.

Den omfattende voldsutøvelsen etter valget 2007 var ikke kun en spontan reaksjon på hva som ble opplevd som valgfusk, men til dels en planlagt kampanje for å spille det etniske kortet fra Odingas side, og for å planlegge uroligheter i tilfelle Kibaki vant valget. På den annen side var angrep fra kikuyu-milits som støttet Kibaki, i Naivasha og Nakuru planlagt - og vold utøvd mot andre folkegrupper. Politiet og dets spesialskvadroner bidro også til at over 1000 mennesker ble drept etter valget i 2007; over 300 000 ble fordrevet fra sine hjem. Regjeringstalsmenn beskyldte Odingas tilhengere for å stå bak organisert etnisk rensing, mens Odinga anklaget regjeringen for å stå bak folkemord. Voldelige sammenstøt mellom kikuyu- og luo-milits har også hatt utspring i kamp om kontroll med kriminell virksomhet, bl.a. sprithandel. Flere av rettsprosesser foregår nå for å rettsforfølge det som skjedde i etterkant av valget 2007. 

Valget i 2013 gikk fredelig for seg og Uhuru Kenyatta, sønn av landets første president, gikk av med seieren. Kenya har siden 2011 vært en del av Den afrikanske Unions styrker i Somalia, for å få bukt med trusselen fra Al-Shabaab. Fra 2013 har man opplevd at Al Shabaab har utført angrep innenfor Kenyas grenser. 

Samfunn og politikk

Kenya har en republikansk styreform hvor presidenten leder regjeringen og er statens formelle overhode. Partisystemet i Kenya er ustabilt, om man kan snakke om et ordentlig partisystem overhode. Det er veldig lett å lage et parti og få det registrert. Det finnes et mylder av registrerte partier, omtrent 130. Det dannes stadig samarbeid på tvers av partiene, som ofte sprekker, særlig i forkant av valg. 

Valgordningen er slik at den kandidaten som får flest stemmer, blir valgt. Det kreves med andre ord ikke absolutt flertall, det vil si 50% av stemmene eller mer. For å bli president må man også være valgt inn som medlem av parlamentet. I tillegg må man ha minst 25% av stemmene i 5 av de 8 provinsene i landet. Det siste kravet er ment å sikre en viss geografisk og dermed også etnisk representasjon i maktapparatet. 

Det etniske bosettingsmønsteret sammenfaller gjerne med geografiske skiller. Luo-folket bor hovedsakelig rundt Viktoriasjøen, mens kikuyufolket som bor i Sentralprovinsen. Luhyaene bor i vest mot grensen til Uganda, mens kalenjin bor i Riftdalen.

De etniske motsetningene har historiske røtter  tilbake til kolonitiden under Storbritannia. Hvite bosettere slo seg ned i de beste jordbruksområdene med kolonistatens beskyttelse og fordrev den opprinnelige befolkningen. Etter uavhengigheten i 1963 ble de «løst ut» med britiske bistandspenger. Den nye regjeringen under Jomo Kenyatta – en kikuyu – sørget for at mange fikk jord tilbake, men i den prosessen var det også mye korrupsjon. Det førte til at den økonomiske og politiske eliten skaffet seg store jordeiendommer.

Så mye som 80 prosent av landet er halvørken. Om lag halvparten av den dyrkbare jorden eies av 20 prosent av befolkningen. Ca. 13 prosent er jordløse. I et land hvor det store flertallet lever av landbruk, er tilgang til jord  derfor et vanskelig politisk spørsmål i dagens Kenya. Daniel arap Moi – en kalenjin – som tok over presidentembetet i 1978 etter Kenyattas død, gjorde lite for å omfordele jord. Det samme gjelder Kibaki i hans regjeringstid. Ingen av de politiske lederne etter uavhengigheten har forsøkt å håndtere jordspørsmålet på en måte som kunne dempet motsetningene. 

Men det er ikke bare tale om fordeling av jordeiendommer. Staten får inn skattepenger som fordeles mer eller mindre rettferdig. Å være ansatt i staten er viktige fordi de gir innflytelse over fordelingen av disse ressursene. Gjennom staten kan ressurser kanaliseres til områder som tidligere er blitt forsømt, eller til områder som tidligere er blitt favorisert. Penger går gjerne til skoler, veier, helsestasjoner og liknende i områdene topplederne kommer fra. Det oppleves som urettferdig . Og når det oppleves systematisk over lang tid , bygger det seg opp bitterhet og sinne. Det er ingen tvil om at luofolket føler bitterhet over å ha blitt sveket gjentatte ganger.

Økonomi og handel

De aller fleste kenyanere arbeider innenfor jordbruket. Blant de viktigste varene som produseres for eksport er te og kaffe. Kenyas avhengighet av jordbruket har gjort landet sårbart for ustabil nedbør og svingninger i prisene på det internasjonale handelsmarkedet. Store deler av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen, til tross for at den politiske eliten hever lønninger på nivå med vestlig middelklasse. Kenya er et fattig land, og er helt avhengig av internasjonal bistand. På begynnelsen av 1990-tallet gikk landet inn i en økonomisk krise på grunn av regjeringens vanstyre, og Verdensbanken og Pengefondet gikk inn i landet med store lån og programmer. Organisasjonene avbrøt imidlertid støtten da Kenya ikke maktet å oppfylle forpliktelsene som fulgte med lånene. I tiden etter 2002 har økonomien sakte, men sikkert begynt å komme seg etter den lange nedturen. Korrupsjon og manglende modernisering av industrien utgjør fortsatt store hindringer for landets videre økonomiske utvikling. 

Turisme til de kjente nasjonalparkene som ligger i tilknytning til savannen, er Kenyas viktigste kilde til utenlandske penger. Kenya er også et viktig mellomland for handel med nabolandene Uganda, Rwanda, Burundi, DR Kongo og Sør-Sudan.

Kort om

Kenya

Hovedstad:

Nairobi

Etniske grupper:

Kikuyu, luhya, luo, kalenjin, kamba, kisii, meru

Språk:

Engelsk, kiswahili, andre

Religion:

Protestanter 45%, katolikker 33%, muslimer 10%, tradisjonelle 10%, andre/ingen/uspesifisert 2%

Innbyggertall:

46 748 617

Styreform:

Republikk

Areal:

580 370 km2

Myntenhet:

Shilling à 100 cents

BNI pr innbygger:

3 083 PPP$

Nasjonaldag:

12. desember

Satellittbilder

Jordbruk: Narok

Naturforvaltning: Victoriasjøen

Vannressurser: Omodeltaet

Medlemskap/deltakelse

Andre landsider

FN-sambandet © 2017