Hopp til innhold

Kiribati

Republikken Kiribati

Kiribati er et øyrike som er bekymret for fremtidens klimaendringer og nå lager planer for hvordan de kan evakuere hele befolkningen til et annet land.

Sist oppdatert 04.03.2015

Geografi og miljø

Kiribati består av en øy (Banaba) og 32 korallatoller fordelt på tre øygrupper. Korallatollene er egentlige toppene av undersjøiske vulkaner, og de fleste ligger bare noen få meter over havet. Atollene er stort sett dekket av kokospalmer og skruepalmer og har dårlig jordsmonn.  Høyeste punkt er på øya Banaba, 80 meter over havet. Ni av ti bor i øygruppen Gilbert Islands, de aller fleste på Tarawa-atollen hvor hovedstaden ligger.

Kiribati har tropisk klima, og nedbørsmengden varierer og tørke er et tilbakevendende problem. Kiribatis største bekymring er uten tvil klimaendringene. Hele landet vil forsvinne hvis forskernes beregninger for hvor mye havet vil stige, slår til. I 2008 tok statsministeren initiativ til å lage en langsiktig beredskapsplan for evakuering og bosetting av Kiribatis befolkning i andre land. Han henvendte seg i første omgang til New Zealand og Australia, og mente at hele befolkningen vil måtte flytte i løpet av de neste 50 årene.

Historie

De første menneskene slo seg ned på øyene så tidlig som tre tusen år før Kristus. De fleste øyene i Mikronesia, utenom Gilbert-øyene, har tradisjonelt vært basert på kvinnelig familiestruktur (matriarkat).

De første europeere var spanske sjøfarere som kom på 1500-tallet, men øyene fikk navnet fra Thomas Gilbert, en britisk eventyrer som slo seg ned i 1788. På 1800-tallet brukte hvalfangere øyene som base under spermhvalfangsten og fra 1900 ble det satt i gang storstilt fremstilling av fosfat. Øyene ble annektert av Storbritannia fra 1880 og fikk status som kronkoloni i 1915. Under den annen verdenskrig var Kiribati okkupert av japanerne. Fosfatressursene tok slutt i løpet av 60-tallet, og hadde egentlig ødelagt øya. Pengene landet trengte for å bli selvstendige fikk det hovedsakelig fra en britisk erstatningsutbetaling for ødeleggelsene. 

Kronkolonien fikk indre selvstyre 1971. I 1975 ble noen øyer fraskilt som en selvstendig stat, Tuvalu, og ønsket om uavhengighet vokste i regionen.  Den nye staten Kiribati fikk selvstendighet i 1979. Ved en vennskapsavtale samme år fraskrev USA seg formelt sine territoriale krav på 14 av de 33 øyene Kiribati består av. Ieremia Tabai ble landets første president. Han ble valgt flere ganger frem til 1991, da den forrige visepresidenten Teatao Teannaki tok over. Teannaki måtte gå etter at flere i hans regjering var mistenkt for å ha jukset til seg penger. I det neste presidentvalget vant opposisjonslederen Teburoro Tito. Tito ble valgt i tre perioder, men hans siste periode ble kortvarig. Da ble han felt fordi han ikke ville gå ut med detaljer i en avtale han hadde gjort med Kina, om satellittovervåking på hovedøya Tarawa. Titos etterfølger, Anote Tong, innfridde et viktig løfte om å stenge Kinas satelittbasen, ved å anerkjenne staten Taiwan. Etter dette brøt Kina den diplomatiske kontakten og stengte stasjonen. 

I 2006 ønsket innbyggerne på Banaba å bli en del av Fiji. Bakgrunnen for dette var at erstatningspengene etter ødeleggelsen av Banaba, styres av regjeringen i Kiribati. De var ikke fornøyd med håndteringen av pengene. I 2007 ble Tong gjenvalgt som president. Han blir regnet som den som har fått til økonomisk vekst i landet på 2000-tallet. I 2011 var Ban Ki-Moon på besøk på øya for å plante et mangroveplantasje for å holde havet tilbake. Hovedsakene i valgkampen var om de ønsker bistand fra Kina eller Taiwan, og prisen på kokosnøttkjøtt, som påvirker levestandarden på de fattigere øyene mye. President Tong vakte internasjonal oppmerksomhet i 2013 da han kunngjorde at Kiribati skulle kjøpe land av Fiji. Mange trodde dette handlet om å skaffe nytt land som klimaflyktninger kunne bosette seg på, men Tong selv mente at dette var for å garantere tilgangen til mat. 

Samfunn og politikk

Grunnloven fra 1979 slår fast at Kiribati er republikk. Presidenten er stats- og regjeringssjef og utnevner alle landets dommere. Presidentene utnevner også regjeringen som, i tillegg til presidenten, består av visepresident, justisminister og 12 andre ministere. Politiske partier i egentlig forstand finnes ikke, i stedet er politikken løst organisert i allianser som først og fremst bygger på familiebånd og geografisk samhørighet.

Livet i Kiribati dreier seg rundt storfamilien og maneaban, det vil si huset som utgjør samlingsplassen i hver by og landsby. Samfunnet preges av tradisjonelle tanker om at kollektive interesser går foran individet, og at politikken skal drives av eldre menn. Befolkningsveksten i landet er høy. En tredel av alle innbyggerne er barn under 15 år. Nesten halvparten av Kiribatis befolkning bor i og rundt hovedstaden. Det har ført til to problemer. Slumområder og liten tilgang til land, hvor man kan dyrke mat. Dessuten er risikoen for at man bruker opp ferskvannsressursene hele tiden overhengende. En av tre mangler tilgang til rent vann, som igjen har ført til spredning av en rekke dødelige sykdommer som kolera, tuberkulose, diaré og gulsot. På Tarawa mangler hver tredje innbygger tilgang til toalett. Alternativet er da å gjøre sitt nødvendige ute i havet, langs strendene. Det gjør fisken ved stranden farlig å spise. 

Landet ble til en viss grad bygd ut og modernisert i den sterkt eksportorienterte økonomien tidlig på 1900-tallet og skoler og helsevesen er bygd ut etter vestlig modell. Det finnes ikke riksdekkende telefonnett på Kiribati og bare 2 % av innbyggerne brukte internett i 2008. De store avstandene gjør også samferdsel vanskelig. 

Økonomi og handel

Befolkningen i Kiribati lever for det meste av småskala jordbruk og fiske. Bare én av fire har vanlig, betalt arbeid, og rundt halvparten av disse jobber i det offentlige. Frem til 1979 ble fosfat utvunnet på Banaba og avviklingen av næringen, som stod for omkring 80 % av eksportinntektene og 50 % av statsinntektene, har hatt en ødeleggende virkning på økonomien.

Kiribatis viktigste ressurs er havet. Innbyggerne selv fisker stort sett til eget forbruk. FN regner Kiribati som et av verdens minst utviklede land, og flertallet på øyene lever av det naturen gir dem. Fiske var en viktig næring, men det statlige fiskeriselskapet ble nedlagt i 1991 på grunn av sterk nedgang i fangsten. Salg av fiskerilisenser til andre land har siden blitt en viktig inntektskilde. Omtrent en firedel av landets inntekter kommer fra salg av slike kvoter. Kiribatiere som arbeider i utlandet eller på utenlandske skip overfører også store og viktige bidrag til Kiribatis økonomi. Turisme er et satsningsområde og utgjør rundt 15 % av landets inntekter. Resten av landets inntekter kommer fra utviklingsbistand. De viktigste giverne er EU, Australia, New Zealand, Japan, Canada, USA, FN og Taiwan. Kiribati er avhengig av å importere mye av den maten de trenger. 

Kiribati må importere brensel i form av diesel, men håper at de kan erstatte importen ved å utvikle solcelleenergi og bruke kokosnøttolje. 

Storbritannia og USA har brukt øya Kiritimati (Christmas Island, for øvrig verdens største korallatoll) som operasjonsbase for kjernefysiske prøvesprengninger siden 50-tallet.  Flere øyer i Kiribati har også blitt brukt som utskytnings- og landingsbaser for romfartøyer.

Kort om

Kiribati

Hovedstad:

Bairiki på Tarawa

Etniske grupper:

Mikronesere 98, 8%

Språk:

I-Kiribati, engelsk (offisielt)

Religion:

Katolikker 55%, protestanter 36%, Mormonere 3.1%, Bahai 2.2%, Syvende dags adventister 1.9%, andre 1.8%

Innbyggertall:

105 555

Styreform:

Republikk

Areal:

810 000

Myntenhet:

Australsk dollar

BNI pr innbygger:

1 859 PPP$

Nasjonaldag:

12. juli

Medlemskap/deltakelse

Andre landsider

FN-sambandet © 2017