Hopp til innhold

Kongo

Republikken Kongo

Etter selvstendigheten fra Frankrike i 1960 har landet vært styrt av militærregimer. Olje og tømmer gir landet store inntekter, men flertallet av befolkningen lever i fattigdom. Splittelsen og skadene fra borgerkrigen preger fremdeles landet.

Sist oppdatert 16.03.2015

Geografi og miljø

Kongo er dobbelt så stort som Norge i areal. Landet ligger midt i Afrika og ekvator skjærer igjennom landet i nord. Nord i Kongo finnes det regnskog. Åser og fjell finnes i øst, men der er vegetasjonen mer sparsom. I midten ligger fjellkjeden Chaillu. Lengst sør finner man den fruktbare og gresskledte Niaridalen. Langs grensen mot Kongo renner elven Ubangi, som helt i sør bytter navn til Kongoelven. Nær utløpet i Atlanterhavet passerer elven hovedstaden Brazzaville. 

Klimaet i Kongo er fuktig og varmt. Temperaturen ligger på rundt 25 grader året rundt. Nord for ekvator kommer regntiden mellom april og oktober, og tørkeperioden varer fra november til mars. Sør for ekvator er det motsatt. 

Ecoprint

0.6 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Kongo ville vi trenge 0.6 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

Kongo har siden selvstendigheten fra kolonimakten Frankrike i 1960 blitt forvandlet fra en kommunistisk styrt stat til en markedsliberal nasjon. At Kongo ble fransk koloni gjorde sitt til at Kong Leopold av Belgia ønsket å få tak i landet sør for kongoeleven; det som i dag er Den demokratiske republikken Kongo. Under et møte i 1885 ble Frankrike og Belgia enige om hvordan grensene skulle trekkes opp mellom de to statene. Mens det har blitt gitt mye oppmerksomhet til hvordan belgierne utnyttet sitt land under kolonitiden, har metodene som ble brukt av franskmennene for å utnytte Fransk Kongo for elfenben, slaver og gummi fått mine oppmerksomhet. Flere tusen som flyktet fra Leopolds Kongo til Fransk Kongo, for å unnslippe brutaliteten der, flyttet tilbake. Trolig ble befolkningen halvert under kolonitiden som en følge av undertrykking og utnyttelse. 

De første tiårene etter selvstendigheten var preget av politisk uro, som senere gikk over til borgerkrig. Kongo ble erklært kommunistisk under ledelse av det radikale partiet MNR og president Massamba-Débat. I 1968 ble presidenten avsatt, og det banet vei for fullt militært styre under ledelse av major Marien Ngouabi, som ble Kongos nye leder. Ved inngangen til 1990-årene hadde Kongo vært igjennom fire statsoverhoder med militær bakgrunn, men landet var nå i gang med en demokratiseringsprosess. I 1990 forlot regjeringspartiet PCT kommunismen som ideologi for staten og for partiet. Ettpartisystemet ble opphevet og mange nye partier ble stiftet. Etter en ny grunnlov ble vedtatt i 1992 vant UPADS valget, og Pascal Lissouba ble ny president. 

Borgerkrigen fra 1997-1999 ødela landets infrastruktur, skoler og jordbruk. Bakgrunnen for krigen var uenighet mellom tilhengerne av ekspresident Sassou-Nguesso og Lissouba. Borgerkrigen hadde politiske grunner, men spilte også på etniske skiller, og de ulike militsgruppene tok livet av sivile på grunnlag av etnisk tilhørighet. Borgerkrigen i Kongo foregikk delvis samtidig som krigen i nabolandet DR Kongo. Flere land blandet seg inn og støttet hver sine sider. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner fastslo etter krigens slutt at alle sider hadde vært ansvarlige for grove brudd på menneskerettighetene, ved bruk av henrettelser, tortur og bruk av voldtekt som våpen i krig. 

I 2001 erklærte Sassou-Nguesso at Kongo igjen skulle være demokratisk. Og i 2002 ble det holdt nytt presidentvalg som han vant. Fredsavtale til tross, væpnede sammenstøt fortsatte gjennom 2002 og 2003. Sassou-Nguesso og hans Kongolesiske arbeiderparti (PCT) vant stort i parlamentsvalget i 2007; et omstridt og kaotisk valg. Deretter ble Sassou-Nguesso gjenvalgt som president i 2009, selv om han ble kritisert for valgfusk. PCT ble også største parti ved valget i 2012. 

I starten av 2015 demonstrerer tusenvis av kvinner i hovedstaden Brazzaville for å protestere mot planer om grunnlovsendringer som vil gjøre det mulig for presidenten å stille opp i enda et valg. I samsvar med de gjeldende reglene kan han ikke sitte lenger enn til 2016. 

Samfunn og politikk

Kongo er ifølge grunnloven fra 2002 en demokratisk republikk. Presidenten velges for en syvårsperiode og leder regjeringen. Presidenten har mye makt, og kan oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg. Landet styres av President Denis Sassou-Nguesso og hans sosialistiske arbeiderparti, som har sittet med makten siden 1997.

Olje og store naturrikdommer har ikke løftet Kongo ut av fattigdom. Årsakene er tiår med økonomisk vanstyre, korrupsjon, borgerkrig og politisk uro. Borgerkrigen i 1997-1999 ødela store deler av helsevesenet, skoler, jordbrukslandet og infrastrukturen. Gjennoppbyggingen foregår fortsatt. To av tre har ikke tilgang til rent vann. Alvorlige sykdommer som malaria, tuberkulose og AIDS er vanlige. For de fleste kongolesere er det familien som utgjør sikkerheten. De fleste står uten en formell jobb, men livnærer seg av jordbruk. 

Byene har utviklet seg, mens landbygda og jordbruket har for en stor del stått på stedet hvil. Det har gjort at mange søker seg til byene, og i dag bor seks av ti kongolesere i by. Kongos befolkning består av mange forskjellige etniske grupper; omkring 50, hvor flesteparten tilhører bantufolket. Ca halvparten av befolkningen består av kongolesisktalende grupper bosatt i sør. En femdel tilhører betekefolket som finnes i de sentrale delene av landet og i nord. I Kongo bor det også en gruppe libanesere, som dominerer handelen, og noen tusen europeere, stort sett fra Frankrike. Det er sterke motsetninger mellom folket i sør og folket i nord. Motsetningene forsterkes av at partisystemet bygger på geografisk og etnisk tilhørighet. 

I følge tall fra 2014 bor det litt over en halv million innvandrere fra DR-Kongo i Kongo. 

Økonomi og handel

I løpet av de siste 30 årene har økonomi og næringsliv i Kongo gjennomgått store forandringer. Landet har gått fra å være avhengig av landbruk og tømmerhogst til å bli en betydelig oljeeksportør. Utnyttelse av landets rike oljereserver begynte allerede før landet ble selvstendig, men skjøt for alvor fart på 1980-tallet. I dag står denne sektoren for mer enn 50 % av landets BNP, selv om sektoren gir arbeid til bare 1% av befolkningen i Kongo. Størstedelen av oljeindustrien styres av utenlandske selskaper, og korrupsjon er utbredt i bransjen. Den ensidige avhengigheten av inntekter fra oljen har dessuten gjort landet svært sårbart for endringer i det internasjonale oljemarkedet. 

Kongo er rikt på mange ressurser, først og fremst naturgass, gull, diamanter, bly, kobber, sink og skog. Handelsektoren er godt utviklet. Kongoeleven har gjennom århundrer vært et viktig knutepunkt for handel, administrasjon, og tjenester. Selv om Kongo har mange gode forutsetninger, lever de fleste kongolesere i fattigdom. Langvarig politisk uro og borgerkrig er de viktigste årsakene til at det er slik. I løpet av 2000-tallet har økonomien for landet som helhet kommet på bedringens vei. I 2007 innledet landet en stor satsning på modernisere landbruket, bygge veier og dermed gjøre handel med varer fra landsbygda enklere. 

Kongo er fremdeles avhengig av bistand, særlig Frankrike bidrar. Mye av utenlandsgjelden har blitt avskrevet, men Pengefondet har stilt krav om bedre kontroll på pengebruken og en mer systematisk tilnærming til fattigdomsbekjempelse. Nye store satsinger på infrastruktur ble påbegynt i 2012 - veier, kraftverk og telekommunikasjon ble satt igang med penger fra Kina. 

Kort om

Kongo

Hovedstad:

Brazzaville

Etniske grupper:

Kongolesere 48%, sangha 20%, m'bochi 12%, teke 17%, europeere/andre 3%

Språk:

Fransk, lingala, monokutuba, kikongo, flere andre lokale språk

Religion:

Kristne 50%, animister 48%, muslimer 2%

Innbyggertall:

4 671 142

Styreform:

Republikk

Areal:

342 000 km2

Myntenhet:

CFA-franc à 100 centimes

BNI pr innbygger:

6 368 PPP$

Nasjonaldag:

15. august

Medlemskap/deltakelse

Andre landsider

FN-sambandet © 2017