Libya

Libya ble selvstendig i 1951, som et av de første landene i Afrika. Siden 1969 har landet blitt styrt av Muammar al Gaddafi, etter hans unike versjon av islamsk sosialisme.

Geografi og miljø

Libya ligger midt i Det nordafrikanske platået, en langstrakt fjellformasjon som strekker seg fra Atlanterhavskysten til Rødehavet. Midt i landet ligger flere fjellkjeder med topper opp mot 3500 meter over havet. Innlandet er goldt og tørt, med langstrakte sandsletter uten vegetasjon eller bebyggelse. Dette området har ørkenklima med nesten ingen nedbør og ekstreme temperatursvingninger året gjennom. Den sparsomme befolkningen fordeler seg på en håndfull spredte oaser. Langs den vestlige kyststripen ligger fruktbare marker som egner seg godt for landbruk. Her er bebyggelsen langt tettere, og flere av de større byene ligger i denne regionen, som har et typisk mildt Middelhavsklima. Øst for Sidra-gulfen går kysten over i lave åsrygger, som også er tett befolket. Til tross for store forskjeller mellom regionene er manglende nedbør en konstant faktor i hele Libya. I ørkenområdene kan det gå år mellom hver regnskur, mens det i kystområdene kan falle maksimalt 4-500 mm nedbør på et år. Libyas største miljøproblemer er knyttet til landets klima og beliggenhet – landet har svært dårlig tilgang på rent drikkevann og sliter med ørkenspredning og jorderosjon på grunn av dårlig jordsmonn og dårlig regulert landbruk.

Great Man-made River

Under den brennhete sanden i den libyske ørkenen ligger gigantiske vannressurser.
Les mer | Satellittbilder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Libya ville vi trenge 1.9 jordkloder. Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

De libyske kystområdene ble i 96 f.Kr. erobret fra fønikerne av Romerriket. Landet forble romersk provins til midten av 400-tallet, da imperiet begynte sin lange nedgangstid. På midten av 600-tallet ble området innlemmet i det arabiske riket, som innførte islam og arabisk kultur og språk. De libyske områdene ble en kasteball mellom forskjellige arabiske sultaner de neste århundrene. Da Det ottomanske imperiet tok kontroll over Libya på 1500-tallet ble styret av landet overlatt til leiesoldater, og libyske havner ble tatt aktivt i bruk av de ottomanske sjørøverne som herjet i Middelhavet de neste århundrene. Utover på 1800-tallet begynte ottomanerne å miste stadig flere områder, og i 1911 invaderte Italia Libya og gjorde landet til italiensk provins. Flere tusen italienere flyttet til landet, og store vei- og industriprosjekter ble satt i gang. Under andre verdenskrig ble Libya invadert av britiske styrker, og i 1951 ble landet selvstendig, som et av de første i Afrika. Det nye regimet hadde enorme problemer med fattigdom og underutvikling, og var helt avhengig av utenlandsk bistand helt til det ble funnet olje i 1959. I 1969 ble regjeringen felt under et statskupp ledet av oberst Muammar al Gaddafi, som kastet ut alle utlendinger og ville konstruere en ny sosial og politisk orden fra grunnen av.

Samfunn og politikk

Libysk politikk domineres totalt av Gaddafi, som har konstruert en unik islamsk sosialisme som kalles ”den tredje universelle teori”. Systemet består av en rekke komiteer fra landsby- og by-nivå og helt opp til det revolusjonære råd, de 12 militære som sto bak kuppet i 1969. Valg er forbudt, og demokratiet skal utøves ved at befolkningen ytrer sine meninger gjennom komiteene. I realiteten sitter Gaddafi med all makt. Fra 1970 til 1999 var Libya en av USA og andre vestmakters viktigste fiender. Gaddafi støttet opp om alt fra PLO til IRA og Irans krigføring mot Irak, og det var libyske terrorister som i 1987 sprengte et fly over Lockerbie i Skottland. Siden 1999 har Gaddafi i stadig større grad åpnet landet for vestlig innflytelse, og har avbrutt utviklingen av masseødeleggelsesvåpen. Etter mange års forsøk på å etablere ulike arabiske unioner har nå Libya snudd seg sørover mot resten av Afrika, og er bl.a. svært aktive i Den afrikanske union (AU). Til tross for store oljeinntekter sliter landet med stor arbeidsledighet, særlig blant den unge delen av befolkningen. I motsetning til andre afrikanske land er ikke Libya særlig hardt rammet av hiv/aids-epidemien, og innbyggerne nyter godt av en relativt høy levestandard.

Økonomi og handel

I afrikansk målestokk er den libyske økonomien solid, og landet har et av kontinentets høyeste brutto nasjonalprodukt (BNP). I perioden da landet var isolert fra omverdenen stagnerte mye av økonomien på grunn av sanksjoner fra FN og USA, høy korrupsjon og store investeringer i utviklingen av masseødeleggelsesvåpen. De siste årene har landet opplevd jevn vekst, men økonomien svinger i takt med oljeprisen på verdensmarkedet, noe som gjør langsiktig planlegging vanskelig. Så mye som 95 prosent av økonomien består av oljeindustrien, men store deler av inntektene fra denne sektoren kommer ikke innbyggerne til gode. Mange av arbeiderne innenfor oljeindustrien kommer utenfra, og tar med seg pengene de tjener ut av landet. Nest etter oljen er landbruket Libyas viktigste næringsvei. Landet er likevel helt avhengig av matvareimport, og produserer bare en fjerdedel av eget matbehov. Arbeidsledighet og liten sammenheng mellom utdannelse og arbeidsmarked bidrar til å stagnere den ensidige økonomien. Forsøk på å starte opp nye sektorer har så langt ikke ført til store forandringer.

Andre landsider

• Global.no
• Store norske leksikon
• UDs landsider
• Landinfo.no
• BBC country profile
• CIA World Factbook