Hopp til innhold

Øst-Timor

Den demokratiske republikk Øst-Timor

Først i 2002 ble Øst-Timor selvstendig, etter et kvart århundres okkupasjon av Indonesia. Etter den politiske og sosiale uroen som fulgte selvstendigheten, har landet stabilisert seg. På tross av økonomisk vekst lever en stor del av befolkningen i fattigdom.

Sist oppdatert 14.09.2016

Geografi og miljø

Øst-Timor er den østlige delen av øya Timor. Landskapet domineres av en fjellkjede med flere slukkede vulkaner. Fra fjellene renner det mange elver ned mot kysten og lavlandet, som hovedsakelig består av gressletter og savanner. I regntiden flommer ofte elvene over. Klimaet er tropisk med vekselvise regn- og tørkeperioder. Det er kjøligere i fjellområdene på grunn av høyden. Tørke er et stort problem, og landet rammes av omfattende tørkeperioder hvert tredje eller fjerde år. Øst-Timor har store problemer med avskoging. Hovedårsaken til dette er den utbredte bruken av svibruk i jordbruket. Den opprinnelige skogen har blitt kraftig redusert, og tett skog finnes i dag kun i mindre tilgjengelige områder. Nedhugging av skogen har ført til kraftig jorderosjon, og landet er svært utsatt for flom

Historie

Opprinnelig var det flere små kongedømmer på Timorøya. Portugiserne kom på 1500-tallet, men påvirket landet lite før midten av 1600-tallet, da de etablerte formell makt. I 1859 ble øya delt i to: den østlige portugisiske delen og den vestlige nederlandske delen. Den vestlige delen er i dag indonesisk. Etter andre verdenskrig vokste motstanden mot portugiserne i Øst-Timor, samtidig som det nylig selvstendige Indonesia gjorde krav på hele øya. I 1975 erklærte Øst-Timor seg uavhengige fra Portugal, men etter ni dager okkuperte Indonesia landet. De første fem årene av okkupasjonen var svært brutale. Øst-timorene ga uventet hard motstand, mens Indonesia drev en knallhard integreringspolitikk for å bryte ned den interne motstanden. Rundt en tredjedel av befolkningen døde som direkte eller indirekte følge av okkupasjonen. Mot slutten av 1990-tallet fikk landet et visst indre selvstyre. I 1999 løsrev Øst-Timor seg fra Indonesia etter en folkeavstemning. Dette førte til et voldsomt opprør av den indonesisk-støttede militsen i landet. 80 prosent av skoler, veier og sykehus ble ødelagt, hundrevis av mennesker ble drept og opp mot en halv million flyktet fra hjemmene sine. Fra 1999 til 2002 styrte FN Øst-Timor med mandat fra Sikkerhetsrådet. Landet ble først selvstendig 20. mai 2002. Årene etter selvstendigheten var preget av politisk og sosial uro. I 2006 var Øst-Timor på randen av borgerkrig, og FN sendte en fredsbevarende styrke til landet. Etter et mislykket attentatforsøk mot presidenten og statsministeren i 2008 har landet vært politisk stabilt.

Samfunn og politikk

Øst-Timor er en republikk med presidenten som øverste leder. Den utøvende makten er delt mellom presidenten og regjeringen. Det er parlamentet som velger statsministeren, som leder regjeringen. Landets politikk og samfunnsliv er sterkt påvirket av at det nylig fikk sin selvstendighet, og i en overgangsperiode ble styrt av FN.  Politikken preges av en maktkamp mellom partiene FRETILIN, som ledet kampen mot den indonesiske okkupasjonen, og CNRT, som ønsker forsoning med Indonesia. Så langt har alle landets tre presidenter vært tidligere lederfigurer i motstandskampen. Øst-Timor har fått hjelp av FN til å bygge opp et rettssystem. Arbeidet har gått langsomt, og mangel på utdannet arbeidskraft gjør at det fungerer dårlig. Levealderen i landet er lav og barnedødeligheten er høy. Regjeringens hovedoppgaver er gjenoppbygging, spesielt av infrastruktur, utdannings- og helsesektoren. I tillegg forsøker myndighetene å opprette gode relasjoner med de andre landene i regionen. Forholdet til Indonesia har bedret seg etter at Øst-Timor ble selvstendig, mens landet har et anstrengt forhold til Australia.

Økonomi og handel

Øst-Timor har mye penger, men mange av innbyggerne er svært fattige. Under opptøyene i 1999 ble økonomien ødelagt, og bruttonasjonalproduktet (BNP) ble kraftig redusert. Internasjonale aktører som FN, Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken har hjulpet til å bygge opp økonomien igjen. I løpet av 2000-tallet begynte Øst-Timor å utvinne olje og gass, noe som ga god inntekt til statskassen. Omtrent 80 prosent av inntektene i statsbudsjettet kommer fra olje- og gassindustrien. I tillegg er eksport av kaffe en viktig inntektskilde. Likevel er Øst-Timor fortsatt et jordbruksland. Størstedelen av befolkningen lever av å dyrke mat til eget forbruk, og har ikke lønnet arbeid. Omtrent halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Det er en utfordring at oljesektoren drives av utenlandske selskaper, og i liten grad skaper arbeidsplasser i Øst-Timor. Korrupsjon og lavt utdanningsnivå er et annet hinder for utvikling. Etter selvstendigheten var Øst-Timor blant landene som mottok mest bistand per innbygger. Etterhvert som inntektene fra olje- og gassindustrien har vokst, har flere land faset ut sin bistand til landet. Likevel er Øst-Timor fortsatt avhengig av støtte - blant annet fra Norge. 

Kort om

Øst-Timor

Hovedstad:

Dili

Etniske grupper:

Austronesisk (malay-polynesisk), papuisk og en liten kinesisk minoritet

Språk:

Tetum (offisielt), portugisisk (offisielt), indonesisk, engelsk. Det finnes 16 urfolksspråk. De største er tetum, galole, mambae og kemak

Religion:

Katolikker 96,9 %, protestanter/evangelikere 2,2 %, muslimer 0,3 %, andre 0,6 % (2005)

Innbyggertall:

1 172 668

Styreform:

Republikk

Areal:

14 870 km2

Myntenhet:

Amerikansk dollar

BNI pr innbygger:

2 259 PPP$

Nasjonaldag:

20. mai

Medlemskap/deltakelse

Andre landsider

FN-sambandet © 2017