Hopp til innhold

Hva er internasjonale avtaler?

Og hva vil det egentlig si å ratifisere?

Internasjonale avtaler

De internasjonale avtalene som omtales på Globalis er svært forskjellige. To fellestrekk kan nevnes: Alle avtalene innebærer en viss grad av forpliktelse fra de som skriver under, og det er folkeretten som bestemmer hvilke forpliktelser avtalene kan inneholde. Folkeretten er en form for ”grunnlov” for de internasjonale avtalene, i den forstand at alle avtalene tar utgangspunkt i forholdene som reguleres av folkeretten. På samme måte som stater reguleres av forskjellige rettssystemer, reguleres forholdet mellom stater av folkeretten. I motsetning til de statlige rettssystemene har ikke folkeretten et enhetlig, sammenhengende system som overvåker og håndhever disse reguleringene. Dette skyldes i hovedsak statenes selvstendighet – deres anledning til å råde over egne forhold.

Frem til 1800-tallet besto folkeretten hovedsakelig av prinsipper og regler i avtaler inngått mellom mindre grupper av selvstendige stater, særlig i form av fastleggelse av grenser og inngåelse av fredsavtaler. På 1800-tallet begynte man å utarbeide større avtaler mellom flere land, og fredskongressen i Paris (1856) og den første Genéve-konvensjonen om beskyttelse av sårede og syke i felt (1864) var viktige steg mot etableringen av internasjonale spilleregler.

FNs rolle

Utviklingen av folkeretten skjøt fart etter de to verdenskrigene, og særlig opprettelsen av De forente nasjoner (FN) i 1945 har vært avgjørende for hvordan folkeretten ser ut i dag. FN-paktens artikkel 102 krever at alle medlemsstater rapporterer til sekretariatet hvilke internasjonale avtaler de inngår, slik at FN kan holde oppsyn med hvilke land som inngår de forskjellige avtalene.

I tillegg til denne fortløpende registreringen utviklet FN i 1969 en egen avtale som regulerer hvilke forhold andre avtaler kan inneholde, Wien-konvensjonen om traktatretten. Denne konvensjonen var et forsøk på å systematisere etablerte internasjonale spilleregler, både i form av eksisterende avtaler og vanlige måter å tolke avtalene på. Til tross for at bare 108 stater har bundet seg til vilkårene i Wien-konvensjonen, anses den i dag som det viktigste regelverket for internasjonale avtaler. Dette skyldes at de viktigste punktene i avtalen bekreftet eksisterende oppfatninger om hva folkeretten skal inneholde.

Norge er et av landene som ikke har bundet seg til Wien-konvensjonen. Hovedårsaken til dette er at vilkårene i avtalen kan være i konflikt med Grunnlovens § 26, som sier at Stortinget må godkjenne alle avtaler Norge skriver under på. Norges syn på Wien-konvensjonen viser hvor vanskelig det kan være å lage internasjonale avtaler som tar hensyn både til avtalens krav og rettssystemene i de enkelte landene: På den ene siden kan en avtale med krav som er i konflikt med for mange lands etablerte rettssystemer føre til at så få land skriver under at avtalen ikke får noen faktisk betydning. På den andre siden kan en avtale med for generelle krav risikere å få liten betydning til tross for mange underskrifter.

Internasjonale avtaler

De internasjonale avtalene kan deles inn i noen hovedtyper:

 Chartere/pakter er grunnleggende dokumenter som beskriver både generelle og spesifikke rettigheter og plikter. Chartere benyttes i dag svært sjelden, og da som oftest som symbolske erklæringer om verdigrunnlag og prinsipielle standpunkt.

 Eksempler: FN-pakten, The Earth Charter

 Erklæringer er beslektet med chartere, men er vanligvis mer spesifikke. De fleste erklæringer kan betraktes som ikke-bindende løfter om konkrete tiltak. Erklæringer kan også være bindende etter folkeretten, men dette er svært sjelden.

 Eksempler: FNs menneskerettighetserklæring, EUs erklæring om grunnleggende rettigheter

 Traktater og konvensjoner er den vanligste betegnelsen på avtaler mellom stater. Ifølge Wien-konvensjonen må en avtale fylle fire kriterier for å være en traktat/konvensjon: Den må være juridisk bindende, den må inngås mellom stater eller organisasjoner, den må reguleres av internasjonal rett, og den må være skriftlig.

 Eksempler:  FNs konvensjon om barnets rettigheter, Traktat om ikke-spredning av kjernefysiske våpen

En avtale kan være to forskjellige ting. Det kan dreie seg om en samlebetegnelse på alle former for overenskomster mellom stater, slik ordet er brukt i denne teksten så langt. En avtale kan imidlertid også være en mindre omfattende form for traktat/konvensjon, gjerne i tilknytning til et avgrenset tema.

 Eksempler: Avtale om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon, Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde

 Protokoller og tillegg er deler av større avtaler. Protokoller og tillegg kan enten være en del av avtalen når den undertegnes, eller de kan legges til på et senere tidspunkt. Fordelen med protokoller er at de åpner for at stater kan velge hvilke deler av de større avtalene de aksepterer, samt at de gjør det mulig å nyansere de ofte vage løftene i store avtaler på et senere tidspunkt.  

 Eksempler: Kyoto-protokollen, Tilleggsprotokoll til Konvensjonen om forbud mot eller restriksjoner på bruk av visse konvensjonelle våpen som kan skade i utrengsmål eller som kan ramme vilkårlig

Forhandlingene om internasjonale avtaler

Måtene internasjonale avtaler kommer i stand på er like varierte som avtalene i seg selv. Enkelte avtaler inngås av stater og bedrifter på grunn av delte næringsinteresser, andre inngås av stater og ideelle organisasjoner for å forhindre brudd på menneskerettighetene. Felles for dem alle er at de innebærer en forhandlingsprosess som leder frem til en endelig tekst. Denne prosessen kalles gjerne en adopsjon, og når teksten er ferdig forhandlet, kaller man den adoptert. En ferdig adoptert tekst inneholder en rekke avsnitt som regulerer den videre gangen i avtalen.

Vanligvis er underskrift første steg etter adopsjon. De fleste avtaler har en tidsavgrenset periode der de som vil slutte seg til kan skrive under. Når denne perioden har utløpt kan man likevel i de fleste tilfeller slutte seg til ved å uttrykke en formell godkjennelse av vilkårene i avtalen. Det finnes to forskjellige typer underskrifter: I enkelte tilfeller kan man godta vilkårene i en avtale gjennom en definitiv signatur. Dette betyr at underskriften binder statene til vilkårene i avtalen med en gang. Det vanligste er imidlertid en midlertidig signatur, som gir statene en mulighet til å tilpasse sine lover og regler til vilkårene i avtalen. En midlertidig signatur er ikke bindende, og statene må ratifisere (endelig godkjenne) avtalene for at de skal bli bundet av vilkårene. En ratifikasjon er med andre ord en definitiv signatur etter betenkningstid.

Svært få avtaler trer i kraft umiddelbart etter at de er underskrevet (eller ratifisert). Vanligvis inneholder avtalene bestemte betingelser som må være oppfylt før de trer i kraft. Det vanligste kravet er at et bestemt antall stater skriver under. Enkelte avtaler trer i kraft etter få år, mens andre avtaler aldri trer i kraft i det hele tatt, ettersom for få stater skriver under.

Når avtalene er skrevet under (eller ratifisert) og har trådt i kraft, kommer det an på medlemslandene og vilkårene hvordan avtalen gjennomføres. Enkelte avtaler overlater hele ansvaret til medlemslandene, men vanligvis opprettes en form for sekretariat eller overvåkingsmekanisme som assisterer og holder oppsyn med hvordan statene gjennomfører vilkårene i avtalen.

FN-sambandet © 2017