Hopp til innhold

Fra fornektelse til erkjennelse

Tysklands oppgjør med nazismen

Holocaust Memorial i Berlin. Minnesmerket over jødeutryddelsen under andre verdenskrig ble åpnet i mai 2005. Foto:Marianne Mathisen/FN-sambandet

I Tyskland i dag kan vi finne mange minnesmerker og markeringer som vitner om naziregimets grusomme handlinger. Konsentrasjonsleire har blitt omgjort til museum, og ulike grupper ofre har fått egne minnesteder. Tysklands oppgjør med andre verdenskrig har imidlertid ikke vært en problemfri prosess.

Det tok tid å ta inn over seg det som hadde skjedd, og det måtte flere generasjoner og langvarige politiske prosesser til før vi kan si at det var en reell anerkjennelse av folkemord og strategisk utryddelse av enkelte grupper mennesker.

Delingen av Tyskland

Jaltakonferansen

I februar 1945 møttes de allierte på Jalta for å avgjøre Tysklands fremtid. Foran til høyre er Winston Churchill fra Storbritannia. Nummer fem fra Churchill mot høyre, er Franklin D. Roosevelt fra USA. Nummer fem fra Churchill mot venstre er Josef Stalin som representerte Sovjetunionen. Foto: UN Photo

Tre måneder før Tyskland kapitulerte og andre verdenskrig var over, var de allierte så sikre på seier at de møttes på Jalta for å avgjøre Tysklands fremtid. Her bestemte Sovjetunionen, Storbritannia og USA at Tyskland etter krigen skulle deles i fire soner. Sammen med Frankrike skulle de styre hver sin sone.

Nytt møte i Potsdam

I juli 1945 møttes de igjen, denne gangen i Potsdam. Her ble de enige om at de fire sonene skulle få en likeverdig behandling etter krigen, men avtalen var mangelfull og forutsatte at maktene skulle møtes igjen og komme til enighet på flere punkter som gjensto – noe som skulle vise seg å bli vanskelig.

Fra konferansen i Potsdam ble kløften mellom Sovjet og de andre maktene bare større og større. 

Øst

Sovjetunionen fikk ansvaret for den østlige sonen av Tyskland. I likhet med Sovjetunionen ble derfor denne delen av Tyskland styrt med en sosialistisk politikk, og fikk navnet Den tyske demokratiske republikk, DDR.

Vest

De tre andre sonene innførte et demokratisk politisk system og slo seg etter hvert sammen til Forbundsrepublikken Tyskland i 1949.

DDR – En fredselskende nasjon

I konsentrasjonsleiren Sachsenhausen står det et tårn med røde trekanter som symboliserer de politiske fangene som satt her under krigen. Foto: Jan Rabben/Samfoto

For det sosialistiske styret i Den tyske demokratiske republikk (DDR), ble det viktig å distansere seg fra den nazistiske ideologien som hadde rådet i Tyskland før og under krigen. Derfor skapte man en myte om at det var den sosialistiske motstandskampen som hadde ført til naziregimets fall. Man så nazismen som et resultat av kapitalismen, og dermed la man også skylden for nazismen på Vesten.

Sosialistene i øst ble heltene. Utryddelsen av jøder og andre folkegrupper hadde ingen plass i det offentlige minnet av krigen, det var den sivile befolkningen i DDR sine lidelser som ble fremhevet.

Omgjøring av fangeleire

I forkant av 1955, tiårsdagen for frigjøringen, ønsket regjeringen i DDR å etablere minnesteder der det tidligere hadde vært fangeleire. Men det var ønsket om å markedsføre seg som en fredselskende nasjon ovenfor det internasjonale samfunnet som var regjeringens egentlige motiv. Slik kunne de gi inntrykk av å være en nasjon som tok fortiden på alvor og på denne måten oppnå goodwill i andre politiske saker.

Måten de gjorde dette på var å gjøre om på de tidligere fangeleirene slik at de passet bedre til den historien de ønsket å formidle. Mindre kontroversielle ofre som politiske fanger ble fremhevet, mens folkemordet på jødene forble i skyggene.

Sachsenhausen

Sachsenhausen, en konsentrasjonsleir ca. 30 km nordøst for Berlin, er et godt eksempel på dette. Her ble originale bygninger revet til fordel for en kunstnerisk omforming av leiren. Et tårn med røde trekanter som symboliserte de politiske fangene dominerte området. Kommunistiske motstandsaksjoner ble en sentral del av symbolikken og fokuset på minnestedet.

På denne måten ble minnestedet ikke et troverdig monument over en historisk hendelse, men del av et politisk spill og en viktig brikke i fortellingen om sosialismens seier over nazismen.

BRD – Vendte blikket mot fremtiden

Også Forbundsrepublikken Tyskland (BRD) hadde et problematisk oppgjør med fortiden. I likhet med DDR prøvde de også å skape en myte om det nye Vest-Tyskland som noe fjernt fra nazistenes regime. Og på mange måter var det også noe annet. De innførte et demokratisk politisk system, og de hadde også et nært samarbeid med Frankrike, Storbritannia og USA. Etter hvert fikk de også ny tillit fra det internasjonale samfunnet, og de kunne utvikle økonomi, industri og også etter hvert ha et eget forsvar.

Tyske krigsfanger

Man ønsket å etablere en normal hverdag med avstand til naziregimet. Men det var ingen åpen debatt om den nazistiske fortiden. I stedet fokuserte man på egne ofre og lidelser hos det tyske folk. De allierte hadde tatt flere millioner tyske soldater som krigsfanger under krigen. Det var derfor et stort fokus i vesttysk politikk på å få disse hjem.

Erstatning

I tillegg fokuserte man på erstatningskrav til krigsenker og flyktninger. Selv om tyske og europeiske jøder ble fratatt både eiendommer og eiendeler før og under krigen, var det få tyskere som mente at jødene hadde krav på erstatning etter krigen.

Selektiv bearbeidelse

Tyske krigsfanger på rekke og rad i 1944. Foto: Hulton-Deutsch Collection/CORBIS/Scanpix

De nye styresmaktene kunne skape et inntrykk av at de bearbeidet krigen, selv om de bare tok tak i deler av den og valgte å ”glemme bort” de vanskeligste sakene. Folkemordet på jødene, samt behandlingen av andre grupper som homofile, utviklingshemmede og romfolk, ble tiet i hjel. Hovedfokuset sto på gjenoppbygging med blikket vendt mot fremtiden.

Hastverk

Vi kan si at Vest-Tyskland hadde hastverk med å bli ferdig med krigen, men det ble gjort med tunnelsyn og de vanskeligste delene ble unngått. Det nye parlamentariske demokratiet skulle være et tydelig brudd med det tidligere regimet, men likevel hadde tidligere nazister viktige posisjoner i forvaltning og næringsliv. I justisvesenet var det for eksempel en rekke tidligere nazister.

Minnesmerker på denne tiden ble gjerne tildelt alle ofrene for krigen, ingen grupper spesielt, heller ikke jøder.

Økende antisemittisme

Med et slikt halvferdig oppgjør med krigen er det ikke så rart at mediene utover 50-tallet stadig oftere kunne rapportere om antisemittiske hendelser som skjending av jødiske synagoger og antisemittisk graffiti. De nazistiske holdningene var ikke blitt tilstrekkelig utfordret og kunne derfor ulme under overflaten og tidvis blomstre opp.

Nytt oppgjør med fortiden i BRD

En krigsforbryter blir dømt

Adolf Eichmann på tiltalebenken under rettsaken mot han i Jerusalem i 1961. Eichmann ble dømt til døden ved henging fordi han ledet aksjonen mot de østerrikske jødene som ble sendt i konsentrasjonsleir. Foto: AP/Scanpix

Studentopprør Frankfurt i 1968. Foto: Bettmann/CORBIS/Scanpix

På 60-tallet endrer holdningen til krigen seg noe i Forbundsrepublikken Tyskland. I desember 1961 ble Adolf Eichmann dømt til døden ved henging etter rettsaken som ble ført mot han i Jerusalem.

Eichmann ledet aksjonen mot de østerrikske jødene som ble sendt til konsentrasjonsleir og hadde en sentral rolle i jødeutryddelsene. Etter krigen flyktet han til Argentina, men ble etter hvert avslørt og kidnappet av israelske agenter og tatt med til Israel.

Rettsaken mot Eichmann fikk stor oppmerksomhet i media og førte til fornyet interesse for nazifortiden og folkemordet på jødene.

Studentene protesterer

Utover 60-tallet var det en ny gruppe mennesker som skulle øve press på samfunnet mot tabuet og stilltielsen. De som var barn under krigen var blitt voksne, og ettersom de ikke hadde tatt del i krigen selv, var det lettere for dem å ta tak i de så langt ubehandlede hendelsene i fortiden. Studenter trakk ut i gatene og protesterte mot foreldregenerasjonen og stilte spørsmål rundt naziregimets handlinger. 

Willy Brandt ny kansler

I 1969 fikk Forbundsrepublikken Tyskland ny forbundskansler. Willy Brandt, som selv hadde måttet flykte fra Hitlers naziregime, skulle vise seg å representere en ny politikk i forhold til republikkens holdninger til fortiden. Han avholdt minnestund i den vesttyske forbundsdagen 8. mai 1970, 25 år etter krigen. For første gang ble 8. mai markert som frigjøringsdag. Det var likevel en annen hendelse som virkelig markerte at minnepolitikken hadde fått en ny kurs.

7. desember 1970 deltok Brandt på en minnemarkering for de jødiske ofrene i Warszawa i 1943. Brandt gikk frem til minnesmerket, og spontant falt han ned på kne og bøyde hodet.

I ettertid har han fortalt at han visste han måtte gjøre noe på vegne av Tyskland som bar ansvaret for de millioner av mennesker som ble drept der. Handlingen viste at den politiske ledelsen i Forbundsrepublikken Tyskland nå tok ansvar for naziregimets handlinger og anerkjente den smerten som var påført de polske jødene.

For Polen var betydningen av denne enkle handlingen enorm. I hjemlandet møtte Brandt imidlertid kritikk fra flere hold som var misfornøyde med gesten han hadde vist i Polen.

7. desember 1970 kneler Forbundsrepublikken Tysklands forbundskansler Willy Brandt foran minnesmerket for de jødiske ofrene som ble drept i Warszawa i 1943. Foto: Bettmann/CORBIS/Scanpix

Gjenforening

3. oktober 1990 ble øst og vest gjenforent i en stat. Dette gjorde også noe med oppgjøret med fortiden. De to tidligere statene øst og vest kunne ikke lenger distansere seg fra historien og hevde at ansvaret lå et sted utenfor egne grenser. Øst og Vest var blitt én stat og hadde én felles historie de måtte bearbeide.

Holocaust Memorial. Foto: Marianne Mathisen/FN-sambandet

Diskusjoner om fortolkningen av nazitiden, etableringer av minnesmerker og minnesteder, bokutgivelser og filmproduksjoner ble stadig hyppigere, og alt med nazi- og krigstiden som tema. Siden gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland har landet i økende grad tatt ansvar for fortiden. Det er en kontinuerlig prosess som pågår fortsatt. I særlig grad viser de mange minnesmerkene dette.

Holocaust Memorial

2 711 sementblokker utgjør minnesmerket over de seks millioner jødiske ofrene under andre verdenskrig. Peter Eisenman har tegnet det gigantiske minnesmerket som er plassert like ved Brandenburger Tor og Riksdagsbygningen i Berlin. Besøkende kan selv gå mellom sementblokkene som varierer i høyde og som noen steder gjør at du fort mister oversikten og får frem klaustrofobiske følelser.

Prosessen frem til det ferdige minnesmerket var lang og vanskelig.  Det første initiativet kom allerede i 1988 da journalisten Lea Rosh foreslo at det burde bygges et minnesmerke over de myrdede jødene i Europa. Men det tok ti år før det ble bestemt hvordan det skulle se ut, og at det skulle plasseres ved Riksdagen. Historikere, kunstnere og politikere møttes for å debattere spørsmålene som dukket opp under arbeidet med minnestedet.  Skal minnestedet være over alle ofre eller jøder spesielt? Skal det være monumentalt eller bare et sted for ettertanke? Skulle funksjonen være å huske fortiden eller skulle stedet være et slags bevis på at Tyskland soner sin straff? Mange spørsmål kom opp, og debatten viser oss at Tyskland ikke var ferdig med å bearbeide minnene fra krigen, men snarere var midt i en pågående prosess. Den viser også at et minnesmerke er mer enn et kunstverk i en by.

Minnesmerke over de forfulgte homofile under andre verdenskrig. Foto: Marianne Mathisen/FN-sambandet

Minnesmerke for forfulgte homofile

27. mai 2008 ble dette minnesmerket over de forfulgte homofile under andre verdenskrig avduket. Monumentet er laget av kunstnerne Ingar Dragset og Michael Elmgreen. Når man titter inn ”vinduet” i den grå steinblokken kan man se en film av to menn eller to kvinner som kysser.

Minnesmerket har fått en sentral plassering i Berlin, ved enden av parken Tiergarten, ikke langt fra minnesmerket over Holocaust og Riksdagsbygningen. Minnesmerket er med på å vise at det offentlige samfunnet anerkjenner lidelsene til de homofile under andre verdenskrig.

Les mer:

Les Aftenpostens debattinnlegg, Homofiles holocaust, om hvordan ulike grupper ofre har kjempet om oppmerksomhet etter krigen.

Kilder:

Storeide, Anette H.; Arven etter Hitler. Tysklands oppgjør med naziregimet, Gyldendal Norsk Forlag AS 2010.
Longerich, Peter; ”Dette visste vi ikke noe om!” Tyskerne og jødeforfølgelsene 1933-1945, Forlaget Historie og Kultur AS 2007.
Colton, J. og Palmer, R.R.; A history of the moderen world, Eight edition 1995.
Brandt, Willy; Erindringer, J.W. Cappelens Forlag A/S, 1990, side 169.

Lær om

Vår felles hukommelse

Qutb Minar, Delhi

Robben Island

Her i fengselet på Robben Island satt store deler av ANC-ledelsen fengslet. UNESCO / Francesco Bandarin

Auschwitz-Birkenau

Porten og avlossingstasjonen i Birkenau , også kalla "Dødens port"  foto:www.auschwitz.org.pl

Ribeira Grande

Ribeira Grande

Akropolis

Unesco Akropolis Forside

FN-sambandet © 2017