Klimakonvensjonen

Avtalen ble i første omgang undertegnet av 183 nasjoner og har som mål å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Dette skal gjøres ved å kartlegge utslipp av drivhusgasser.I begynnelsen innehold konvensjonen en intensjon om å stabilisere utslipp av drivhusgasser på 1990-nivå innen år 2000. Men på det første partsmøtet i 1995 ble disse forpliktelsene kjent som utilstrekkelige for å nå konvensjonens endelige mål.

Klimakonvensjonen setter ingen begrensninger for hvor mye hvert land kan slippe ut av drivhusgasser, og foreslår heller ikke mekanismer for å redusere utslipp. I artikkel 17 i konvensjonen åpnes det i stedet for videre forhandlinger om tilleggsprotokoller, som skal sette begrensninger. Den viktigste protokollen, som også er juridisk bindende, er Kyoto-protokollen.

194 land har undertegnet klimakonvensjonen, som gjør at den nesten er en universell avtale.

Gjennomføring

Klimakonvensjonen etablerte prinsippet om "felles, men differensierte forpliktelser". Dette betyr at alle land skal jobbe langsiktig for å redusere utslipp av drivhusgasser, men siden de rike, industrialiserte landene skapte klimaproblemet historisk sett, fastslår konvensjonen at de rike landene har et særlig ansvar for å redusere sine utslipp. De landene som har særlige forpliktelser under klimakonvensjonen er anført i vedlegg til konvensjonen, og kalles vedlegg I-land (på engelsk Annex I) og vedlegg II-land (på engelsk Annex II ). Vedlegg I-land består av alle industrialiserte land, men også land som i en periode på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet gjennomgikk en overgang til markedsøkonomi. Dette er land som Russland, Tsjekkia, Slovakia og lignende. Vedlegg II-land er industrialiserte land som skal gi finansiell og teknologisk bistand til utviklingsland.

Et av de første tiltakene under klimakonvensjonen var å etablere et rapporteringssystem for nasjonale utslipp og reduksjon av drivhusgasser. Disse oversiktene refereres ofte til som "utslipp sammenlignet med 1990" fordi de ble brukt til etablere hvor mye hvert land må redusere sine utslipp med i perioden som gjelder for Kyoto-protokollen. Vedlegg I- og II-land må jevnlig rapportere om sine utslipp og reduksjoner til klimasekretarietet UNFCCC. Sekretariatet har ansvaret for å støtte arbeidet med å gjennomføre konvensjonen og protokollen, og holder til i Bonn, Tyskland.

Under klimakonvensjonen ble det også opprettet en felles finansieringsordning, Global Environmental Facility (GEF),  for å hjelpe utviklingsland og land som er i en økonomisk overgansfase med blant annet å gjennomføre tiltak for å tilpasse seg til klimaendringer, bevare biologisk mangfold og for å hindre landerosjon.

Les mer om miljø og klima på fn.no:

FN og klima

Kan FN redde klimaet?